Arne Rettedal (t.h.) var den legendariske ordføreren som har fått mye av æren for at Stavanger ble Norges oljehovedstad, men ropet på en ny Rettedal løser ikke dagens problemer, skriver Bjørn G. Sæbø. Her er Rettedal avbildet sammen med Jan Johnsen, som var ordfører i Stavanger fra 1960 til 1964.

Historieløshet som metode

Er det bare Arne Rettedal (1926–2001) som kan redde oss nå? spør sjefredaktør Bjørn G. Sæbø i torsdagslederen.

Trendanalytikeren Ståle Økland har det med å jage etter enkle løsninger når problemene vokser seg store. «En ny Rettdal, takk!» er analytikerens siste utspill i Aftenbladet – visstnok som et svar på at 11.000 arbeidsplasser i oljebransjen har forsvunnet. Ordfører Christine Sagen Helgø anklages for å mangle en plan, det samme gjelder Sandnes-varaordfører Pål Morten Borgli, Næringsforeningens direktør Harald Minge og opposisjonspartiene i Stavanger. Konklusjonen? Det er bare Arne Rettedal (1926–2001) som kan redde oss nå.

I en enkel verden burde en Stavanger-ordfører gjort som den ikoniserte forgjengeren og hentet selskaper og direktorater til byen. Rettedal var en entreprenør som ble politiker, og han traff sin tid godt. Oljebransjen var upløyd mark, men Rettedal og størrelser som ordfører Leif Larsen (1968-1971), finansrådmann Konrad B. Knutsen og rederen og offshore-entreprenøren Torolf Smedvig skjønte hva som var i utvikling og tilpasset Stavanger den nye virkeligheten. Å skru om en fattig, halvstor by for 45 år siden til oljeindustri kan ikke overføres til dagens virkelighet. En maktperson som Rettedal ville aldri ha blitt godtatt i politikken i 2015, dessuten opererte entreprenøren fra Madla i en enklere verden uten sjenerende krav til anbud, høringer og myndighetspåfunn herfra til Brussel. Kanskje viktigst: Omstillingen rundt 1970 var konkret. Riggene som ankret opp i Byfjorden var håndfaste størrelser. Få nordmenn skjønte hva som var på gang, men de smarteste – noen av dem var heldigvis fra Stavanger – visste hva oljenæringen i USA gikk ut på. At verken Sagen Helgø, Borgli, Minge eller opposisjonspartiene kan rulle ut den store planen, skyldes ganske enkelt at Norge med Stavanger som spydspiss omstilles til det ukjente. Ingen kan gjøre som Rettedal og peke ut kursen fordi en ny og vanvittig rik næring slepes inn Byfjorden. Ropet på en ny Rettedal, enten det er fra Økland eller Stavangers eldre garde, blir pinlig historieløst.

Det mangler en plan, og det mangler til og med felles forståelse for problemene vi er i. Oljeprisen er for eksempel ikke kritisk lav – 65 dollar fatet er på 2010-nivå – da det ikke var noen krise. At USA har fått så stor fart på sin egen olje- og gassproduksjon at landet nærmer seg selvforsynt, er et element som driver ned prisene. Det neste elementet er at Saudi-Arabia er interessert i å holde prisen nede slik at amerikansk skifeoljeproduksjon faller. Enda et element er at verden må snus fra fossil til fornybar energi – som kan gå ut over oljeinvesteringer. Hva politikerne kan gjøre? I 2015 er ikke ordførere entreprenører. De skal tilrettelegge og stå for en byutvikling som gjør det attraktivt å bo og drive næring. Og det er heller ingen ulempe å skape felles forståelse ved å tromme sammen til et krisemøte eller to.