Hilmar Egeli er død

Hilmar Egeli døde om kvelden den 12. november på Stavanger Universitetssykehus. Han hadde slitt med en alvorlig lungebetennelse etpar uker.Det så ut til at han skulle klare seg, men så var det plutselig slutt.

Han ville ha blitt 89 år i januar.

Han har satt tydelige spor etter seg, som sentral kommunepolitiker i Stavanger, som fylkespolitiker, som leder av Stavanger Arbeiderparti i mange år og som medlem av partiets landsstyre. Han var i mange år vår fremste boligpolitiker og det var allminnelig enighet om at han var rette mann for jobben da han ble Stavangers boligsjef. I hele sin boligpolitiske tid var han en varm talsmann for selvbyggerordningen, og han var sentral i de politiske avgjørelsenee som ga Stavanger selvbyggerordningen for 40 år siden. Den skulle være en viktig del av den sosiale boligbyggingen, sa han, og tilføyde at den primære målgruppen var yngre barnefamilier med dårlig økonomi .

I mange år var Hilmar leder av kommunens eldreråd, og der satte han i gang  en rekke aktiviteter. Det ble i vide kretser lagt merke til alt han gjorde for de eldre i forbindelse med at Stavanger ble Europeisk kulturhovedstad i 2008. Han sørget også for at vi fikk Eldres Hus (senere omdøpt til Tante Emmas Hus) ved Breivatnet.

I årene 1972-82 var han styremedlem i Trygg Trafikk i Norge – de siste 6 årene som leder.
Han fikk Kongens fortjenestemedalje i gull for meget verdifull og allsidig samfunnsinnsats. Han fikk også KS- (Kommunenes Sentralforbund) medaljen i 2004.

Hilmar hadde arbeidet seg opp fra små kår i Åna-Sira. Hans far var vegarbeider, men hadde også en liten butikk. Mora var en myndig dame som sørget for at Hilmar kom inn på realskolen, men da han ville søke seg inn på befalskolen, satt hun ned foten og ga klar beskjed: ”Hilmar, du skal ikkje gå på skole for å læra å drepa!” Senere søkte han seg inn på Lektorenes Gymnas i Stavanger, som var en kveldsskole for ungdom som måtte arbeide om dagen. Han kom inn, og havnet i klasse med den seinere så kjente forretningsmannen Folke Hermansen.

Begge klarte seg bra på skolen, og fikk som privatister det som den gang ble kalt eksamen artium. Og så fikk Hilmar arbeid i jernbaneadministrasjonen i Stavanger, hvor han etter hvert fikk faglige tillitsverv.

Det var da jeg traff han, i Stavanger Arbeiderparti. Vi ble hv. ordfører- og varaordførerkandidater ved kommunevalget i 1967, og fra da av hadde vi et meget nært samarbeid. Jeg opplevde ham som arbeidsom, pålitelig og lojal. Dette gjorde ham respektert av alle, også av våre borgerlige motstandere. Jeg vet at Arne Rettedal satte ham meget høyt, ikke minst hans boligpolitiske innsikt – et felt hvor Rettedal regnet seg selv som særlig innsiktsfull.

Blant partifellene var Hilmar ikke bare respektert, men også meget godt likt – jeg hørte ikke noen si noe negativt om ham. 
Høyrefolkene syntes nok at vi var plagsomme noen ganger, og de omfavnet kallenavnene våre- vi ble kalt Knoll og Tott – men det uttrykket var det den meget dyktige redaktøren av RA – Engwall Pahr-Iversen – som fant på.

Hilmar var meget pliktoppfyllende, noe som jeg kan illustrere med en liten historie fra Lindum i Suldal hvor kommunen hadde invitert vennskapsbyvenner fra Harlow i England. Utpå kvelden sa Hilmar at han var trøtt, og gikk og la seg. I farten låste han soveromsdøra etter seg, og sovnet. Kort etter kom Willma som også ville legge seg, men døra var låst. Hun tilkalte oss andre, men det hjalp ikke hvor mye vi ropte og banket.

Til alles forskrekkelse satte Rettedal på brannalarmen, men heller ikke det hjalp. Men inspirert av Hilmars parti- og plikttroskap  fikk jeg en god ide: jeg banket hardt på døra og ropte:” Hilmar, partimøte!” Kort etter hørte vi at han tasset bort til døra og låste opp.

Mye kan fortelles om Hilmar – for meg og mange gode partifeller er det bare gode minner. Og ikke bare politisk – han var en enestående gartner for hagen slik at vi kom i godt humør bare av å se den.

Willma har mistet en god venn, Elisabeth og Jeanette en god far, barnebarna en omsorgsfull bestefar. De og alle vi andre i hans store venneflokk savner ham dypt.

Skrevet av Olav T. Laake