Her er de beste filmene basert på Stan Lees superunivers

Stan Lee (1922 - 2018) er en av de aller største innen amerikansk populærkultur, og som med sitt univers innen tegneserier og etter hvert filmfigurer har satt sitt evige bumerke ikke bare på amerikansk massekultur, men på verdens oppfatning av hva tegneserier, seriefigurer og ikke minst superhelter kan være. Les Geir Rakvaags minneord om Stan Lee her.

Her er listen over de beste filmene som er basert på figurene Stan Lee skapte:

1. «Black Panther» (2017)

Regi: Ryan Coogler

Den første frittstående filmen basert på den afroamerikanske superhelten Black Panther kunne knapt kommet på et bedre tidspunkt og vært mer fullendt enn «Black Panther». Selve figuren, skapt av Stan Lee og Jack Kirby, så dagens lys i 1966 i et Fantastic Four-blad. Om kong T’Challa av det fiktive afrikanske kongedømmet Wakanda, som er usynlig for resten av verden, teknologisk overlegent og skapt da en meteoritt inneholdende Vibranium, universets mest kraftfulle metall, rammet det østlige Afrika. Ved å drikke nektar fra en hjerteformet urt kan T’Challa omforme seg til Black Panther, verdens sterkeste og en rettferdig og stolt forsvarer av sitt rike og folk.

Og hans «sidekicks» er noen av Marvels mest sammensatte og interessante. Det har Ryan Coogler skjønt og «Black Panther» blir en uhyre vellaget superheltfilm som rommer flere lag av politiske forelegg og sosiale byggeklosser. Utover høy spennings- og underholdningsfaktor er den blitt et fyrtårn for en ny tid og en markør mot forskjellssamfunnet så vel i USA som på verdensbasis. Ensemblet har i seg selv like stor kraft som Vibranium, med blant andre Lupita Nyong’o, Angela Bassett, Letitia Wright, Michael B. Jordan og Daniel Kaluuya.

Les også: «Black Panther»: Panter viser klør

Les også: Superhelten Kendrick

2. «Spider-Man 2» (2004)

Regi: Sam Raimi

Skrekk-kongen Sam Raimi («Evil Dead»-filmene) gikk inn i et annet fantasiunivers med sin nå ikoniske trilogi om Spider-Man, der Tobey Maguire spilte hovedrollen som Peter Parker og Kirsten Dunst var Mary Jane. Serien var en frisk oppdatering av den seriefiguren Stan Lee selv identifiserte seg mest med, og Raimi klarte balansen mellom å fortelle en søtladen oppvekst- og kjærlighetshistorie inkludert Spider-Man-figurens opprinnelse, og det å lage en actionmettet filmserie som fortsatt i dag føles fersk tross flere oppdateringer siden. Holder en knapp på «Spider-Man 2» foran den første, men med hårfin margin særlig fordi Willem Dafoe i rollen som Green Goblin gjør en av aller beste roller Raimis den i moderne sammenheng formative første filmen.

Les intervju med Willem Dafoe: – Du tiltrekkes av det som skremmer deg

Les også: Superheltenes supernonsens

3. «Marvel's The Avengers» (2012)

Regi: Joss Whedon

«The Avengers: Infinity Wars» (2018)

Regi: Anthony Russo, Jon Russo

«Marvel's The Avengers» satte på mange vis turboen på hele superheltindustrien, mens «The Avengers: Age Of Ultron» bare føltes forvirrende. Ikke det at årsferske «The Avengers: Infinity Wars» følger A4-oppskriften heller, men her følger man i hvert fall en idé noenlunde fra begynnelse til slutt. Den første av Avenger-filmene er den beste, men uansett er det følgende grunnregel som settes på prøve:

Hvor mange helter fra ett univers kan man trykke inn i en film uten at alt kollapser? Jo da, Stan Lees mange kreasjoner lar seg fint integreres i hverandre, men her er også motstand nok i et eventyr som selvsagt handler om hvordan man må samarbeide om man skal overvinne de største av alle trusler. Og like selvsagt er skurken i den første Avengers-filmen norrøn, i Tom Hiddlestons Loki. Ellers en rekke kjenninger, blant dem Mark Ruffalo som eviggrønne Hulken og Chris Hemsworth som Thor, samt Chris Evans som en av få figurer Stan Lee ikke skapte, Captain America.

Foto: Marvel Studios

Les også: Klart for årets superhype

4. «Iron Man» (2008)

Foto: Marvel Studios

Regi: Jon Favreau

Starten på den nye gullalderen (på film, vel å merke) for Marvel-universet. Med «Iron-Man» brøt en ny type superheltfilmer lydmuren med et smart manus, store doser humor og med en snert i replikken ikke minst takket være Robert Downey Jr.s «comeback». Downey jr. i rollen som Tony Stark gjorde filmen og Marvel-navnet til Hollywoods heteste for «kidsa» samtidig med at han dro opp alderssegmentet betraktelig for denne typen film med sin høyst personlige (u)moralske vri.

Les også: «Deadpool 2»: Snurre sprett på syre!

5. «Guardians Of The Galaxy» (2014)

Foto: Marvel Studios

Regi: James Gunn

Det å tilskrive denne Stan Lee gjøres på relativt tynt grunnlag, men det var han som ga Marvels Arnold Drake grønt lys og var med å utforme ideen bak den opprinnelige Guardians Of The Galaxy-tegneserien som en intergalaktisk huskestue, samt noen figurskisser. Filmen er superb i måten den blir en hel verden i seg selv, med et manus som går av skaftet og som absolutt er en Lee verdig, en humor ofte like tørr som Groot og med «personligheter» som er for store til å infiltrere Marvel-universet for øvrig. Oppfølgeren fra 2017 var bortimot like vellykket.

Les også anmeldelsen av oppfølgeren: Sjarmen i behold

6. «Spider-Man» (2002)

Regi: Sam Raimi

Den første filmen som bidro til å gjøre Spider-Man til en av de mest slitesterke filmfigurene i Marvel-universet. Tobey Maguire versus Willem Dafoe ren dynamitt. Se ellers «Spider-Man 2».

Les også: «Venom»: Blir kanskje en dyrekjøpt lærepenge

7. «Thor: Ragnarok» (2017)

Foto: Marvel Studios

Regi: Taika Waititi

Chris Hemsworth returnerte som den marvelske utgaven av norrøne Tor med hammeren i denne mastodonten av et spesialeffektfyrverkeri, men likevel står den igjen som den beste i «Thor»-serien. Den har noe så etter hvert sjeldent i sjangeren som et gjennomarbeidet manus, og den har den uhøytidelige humoren som løfter den over den gjengse «franchise»-oppfølgeren. Og her casher gode skuespilleren som Mark Ruffalo og Cate Blanchett i sideroller inn nok hyre til å lage langt «viktigere» ting.

Les anmeldelsen: Ingen hammer, ingen problemer

8. «Spider-Man: Homecoming» (2017)

Regi: Jon Watts

2017 var et godt år for Marvel-universet, men at en ny Spider-Man-film skulle hevde seg blant noen av Marvels beste, den så vi ikke komme. Tom Holland spiller Peter Parker i en langt yngre versjon enn vi har sett tidligere (han dukket først opp i «Captain America: Civil War»), og er sterkt medvirkende til at «Homecoming» blir en morsom, faktisk naivistisk søt og likevel actionpakket film som på ingen måte faller igjennom sammenlignet med de beste i serien. En superheltfilm som frir til tenåringssegmentet for å gi dem et første møte med en ny marvel-generasjon.

Les anmeldelsen her: John Hughes med superkrefter!

Les anmeldelsen av  «Captain America: Civil War»: Rett og slett gjennomført action

9. «X-Men: Days Of The Future Past» (2014)

Regi: Bryan Singer

Denne serien har for det meste skapt mer irritasjon enn glede, men akkurat «X-Men: Days Of The Future Past» har noen kvaliteter som løfter den opp blant de mer severdige. Bryan Singer er tilbake i registolen han satt i da serien startet, og han lemper inn en aldri så liten tidsreise som hovedgimmick. Utgangspunktet er at Manhattan er blitt et avsondret fengsel for mutanter, som jaktes ned for fote.

Undergangen synes å være nær, men de nå forente Professor X og Magneto har en plan om å sende Wolverine tilbake til 1973 for å på den måten stanse krigen før den bryter ut. Logikk har aldri vært Marvel-universets største kraft, men Ian Mckellen og Patrick Stewart er fantastiske sammen, og Hugh Jackman (Wolverine) og de andre mutantene har fått nytt blod gjennom skuespillere som James McAvoy og Michael Fassbender som yngre versjoner av de gamle heltene, samt Jennifer Lawrence.

Les intervju med Patrick Stewart: En superhelt signerer sitt avskjedsbrev

Les også: Mutanter med usikker framtid

Les også: Klagesang for en utslitt sjel

10. «Doctor Strange» (2016)

Foto: Marvel Studios

Regi: Scott Derrickson

Marvel sett gjennom kaleidoskop-glasset. «Doctor Strange» lever opp til tittelen, for merkelig er den, og siden den ikke er så rent lite syrete er det slett ikke rart at den opprinnelige tegneserien skapt av Stan lee i 1963 ble en hit blant hippiene, LSD-predikantene og andre som følte seg dratt mot det astrale. Benedict Cumberbatch gjør en av sine mer forglemmelige, men absolutt ok rolleprestasjoner som nervekirurgen Stephen Strange som etter en bilulykke ikke lenger kan utøve yrket.

I fortvilelse over legevitenskapens utilstrekkelighet drar han til Nepal hvor The Ancient One (spilt av alltid utrolige Tilda Swinton) gir han innsyn som skaper et mildt sagt kraftfullt utsyn. Her går det i magi og astrallegemer og andre åndfulle magadrag, og dermed er han klar for den ultimate kampen om verdens fortsatte eksistens, mot en annen mystiker, Kaecidius, spilt av Mads Mikkelsen.

Les også: Litt av en supertripp

11. «Ant-Man»

Regi: Peyton Reed

En mann som har superkrefter, kan krympe til medium størrelse bille og som kan kommunisere med maur? Marvel-universet fornekter seg ikke, og man forstår jo hvor morsomt Stan Lee og hans stab hadde det når hjernestormen herjet som mest. Men filmen er faktisk en av de bedre som har kommet i denne vendingen, lavmælt, humoristisk og smått smart. Action-porsjonene er neddempet, og handlinge mindre apokalyptisk enn vi er vant til fra denne kanten, om en mestertyv (Paul Rudd) som under et brekk møter en gammel forsker som har ventet på at noen skal ikle seg hans oppfinnelse og bli «Maurmannen», en gentlemanstyv i insektdrakt som kan krympe til, ja nettopp, insektstørrelse. Og som en Marvel-universets Egon Olsen har han selvfølgelig en plan…

Les anmeldelsen: Marvels sjakktrekk

12. «The Incredible Hulk» (2008)

Foto: Marvel Studios

Regi: Louis Leterrier

Regissøren Ang Lee prøvde å gjøre Hollywood grønn allerede noen år forut for denne med «Hulk», men denne filmen nystarten med Edward Norton i rollen som vitenskapsmannen Bruce Banner (Mark Ruffalo skulle overta i «Avanger»-filmene) var bedre. Selvsagt fjollete, over toppen og nedsnødd i litt for utilstrekkelige spesialeffekter. Men den hadde sjarm, og den plukker opp historien der den første startet, og blir brølende, knusende grønn etter hvert, uten at melankolien og sårheten i skikkelsen helt forsvinner. I dag blekner den mot nyere filmer i dette universet, men Hulken er fortsatt en av Stan Lees grunnfigurer, og fortjener sin egen film.

Les også: Rett og slett gjennomført action