Hent IS-kvinnene hjem

LEDER: De norske IS-kvinnene er et norsk problem – ikke et kurdisk problem, skriver Bjørn G. Sæbø.

Nordmenn som har sverget troskap til Islamsk Stat (IS) og meldt seg til tjeneste for en av historiens verste terrororganisasjoner, har selvsagt seg selv å takke for sine elendige valg.

Det har vært fullt mulig – også for norske tenåringer – å tilegne seg kunnskaper nok om IS’ bestialitet til å la være å reise til Syria og la seg innrullere. Sympatien og empatien vår skal rettes mot barna som er uforvarende ofre for foreldres feiltrinn.

Så er kardinalspørsmålet: Skal IS-kvinner med norsk statsborgerskap hentes hjem fra al-Hol-leiren nord i Syria? Kurdiske myndigheter sitter med ansvaret for over 70.000 personer, mange av dem er tidligere IS-krigere og ektefeller og barn, i tillegg til sivile som flyktet under kampene. Det kan være komfortabelt å holde seg til la dem steke i sitt eget fett-strategien og vise til at kvinnene som norske statsborgere kan oppsøke nærmeste utenriksstasjon og be om hjelp der.

Å ta seg til Damaskus og Amman fra en leir i det nordlige Syria for å søke konsulær bistand, er så urealistisk at det er oppsiktsvekkende hver gang det nevnes.

IS-spørsmålet bør snus på denne måten: Er det riktig av Norge og andre rike, vesteuropeiske land å overlate egne kriminelle statsborgere til ressursfattige, kurdiske myndigheter? Kurderne er til de grader ofre for den islamistiske volden, og ansvaret for å la kurderne drive interneringsleirer minner om outsourcing av problemer. De norske IS-kvinnene er et norsk problem – ikke et kurdisk problem.

Det er antakelig snakk om noe så håndterlig som 30–40 norske IS-kvinner. Å frakte dem tilbake til Norge bør skje uavhengig om de har barn eller ikke. Her kan de stilles for norsk rett, ta sin straff og deretter være under PSTs oppsyn. Alternativet er å la kvinnene vansmekte i Nord-Syria, og risikere at radikaliseringen fortsetter slik at de på sikt utgjør en enda større sikkerhetstrussel.