Hekta på sykkel

KRONIKK: Jeg er blitt hekta. Hekta på sykling. Hvem skulle trodd det? I hvert fall ikke jeg.

Av Kristen Høyer Mathiassen, Stavanger Høyre

En knallrød sykkel har gitt meg nye opplevelser og nye gleder. Det begynte med at jeg lånte konas sykkel, men etter at folk så rart på meg der jeg kom syklende på den hvite, romantiske sykkelen hennes med korg og blomsterpynt, skjønte jeg at jeg måtte kjøpe meg en egen sykkel.

For dette var en helt ny måte å komme seg på jobb, til møter og andre anledninger. Jeg er en morgenfugl som starter arbeidsdagen klokken fem om morgenen, og trenger derfor ikke sykle for å unngå verken kø eller rushtidsavgift på grunn av bomringer.

Hvorfor sykler jeg da? For helsas skyld? Ja. For miljøets skyld? Ja. Men kanskje mest av alt fordi det gir meg en helt egen nærhet til miljøet jeg ferdes i. Jeg oppdager gater jeg aldri har vært i før. Jeg sykler gjennom skoger og langs vann og ser hvor fantastisk natur vi har. Midt i byen vår! Jeg kjenner lukten av nyperoser langs Mosvannet (det var selvsagt kona mi som gjorde meg oppmerksom på det). Jeg åpner sansene og tar inn livet. Selve livet, folkens. Er det mulig? Ja. I stedet for å sitte i bil og snakke i handsfree og tro at jeg er supereffektiv som gjør flere ting på en gang, får tankene mine luft og rom mens jeg suser forbi bilister og bygninger og natur.

Som politiker kjenner jeg dermed på kroppen viktigheten av å få bygget ut gang- og sykkelstier for å legge forholdene til rette for alternative transportmuligheter til og fra jobb og dagligdagse gjøremål. Vi må sette ord etter handling og tilby de som velger sykkelen gode muligheter. Fordi gode sykkelmuligheter gir flere syklister som igjen gir oppgraderte sykkelveier.

I kåringen «Syklist i egen by», som har blitt gjort annenhvert år siden 2008, har Stavanger sakte, men sikkert krøpet oppover listene, og fikk i år en hederlig tredjeplass av Norges byer. Samtidig kan enkelte distributører av elsykler melde om en dobling av antall sykler på ett år.

Fra å være et hån mot menneskelig muskulatur, har elsykkel for alvor tatt kampen opp mot familiens bil nummer to, og er blitt et transportmiddel så vel som en fritidssyssel. Det innebærer at sykkelveiene vi bygger og traseene vi velger, må være tilrettelagt for både de superraske på vei til jobb, mosjonistene, familien på søndagstur og bestemor på vei til butikken. Samtidig skal vi ta hensyn til biler og gående – ofte i samme trasé. Det gjelder å holde tunga bent i munnen når vi ser på hvem som skal være hvor i trafikkbildet. Derfor bygger vi stamveien mellom Sandnes og Stavanger, vi utbedrer hovedsykkelrutene rundt om i bydelene og lar dem sluse fartsfantomene til stamveien, vi maler de sykkelprioriterte gatene røde og vi plasserer ut servicestasjoner for syklende. Samtidig sørger vi for at det skal være nok sykkelparkeringer. Alle skal kunne sykle i Stavanger, og flere og flere gjør det. Så mange som 16% i sommerhalvåret 2013/2014, ifølge reisevaneundersøkelsen. Det er grunn til å tro at det er enda flere nå.

I København har de et mål om at halvparten av alle skole- og jobbreiser skal være på sykkel innen 2025, mot 45% i dag. De har hatt en sykkelsatsing i 50 år. Stavanger Høyre ser på investeringene i sykkel i dag som en investering i fremtiden. Her må vi være etterpåkloke på forhånd, og se langt utover neste valgperiode.

Som politiker mener jeg at det er avgjørende at vi legger til rette for at innbyggerveksten i regionen ikke blir stående i de samme køene som i dag, men benytter seg av alternativ transport. Som kiropraktor ser jeg helsegevinsten ved å bruke kroppen mer aktivt i dagliglivet. Utenfor kontoret har jeg fått installert et sykkelstativ som er formet som en ryggrad, og dette sykkelstativet er nesten alltid fullt. Fulle parkeringshus skaper stress, men fulle sykkelstativ skaper håp og livsglede.