Nyheter

Heidi Furre: Ei mor er fødd

Endeleg ei bok skriven om og frå den gravide kroppen!

ROMAN

Heidi Furre

«Dyret»

Flamme forlag

###

Kvifor les vi bøker? Ofte er det for å lære noko nytt. Oppdage ei ny verd, ei anna tid. For ei lita stund vere inni hovudet – nesten kroppen – til personar med anna kjønn, annan alder, anna utsjånad og geografisk opphav enn oss sjølv. For dramatiske forteljingar om grufulle hendingar vi er glade for at vi aldri skal oppleve sjølv. For tankar vi aldri sjølv ville tenkt.

Men vi les også etter gjenkjenning. Leitar etter kontakt. Samanheng. Forståing. Fellesskap. Etter andre som også har tenkt på dette vi sjølv balar med, nokon som har formulert tankane og skrive dei ned. Eg er ikkje aleine. Det kjennest godt.

Her kjem «Dyret» av Heidi Furre inn i bildet. Romanen er hennar tredje, etter «Parissyndromet» (2013) og «Ungdomsskulen» (2016). Og i motsetnad til det ein skulle tru av tittelen, handlar ikke boka om dyr, men om å vere menneske. Meir spesifikt: om å vere ei gravid kvinne, ei kvinne i fødsel, ei kvinne i barsel.

Les også: Fødsel og barsel og nattevåk og grining (+)

Det er det ikkje skrive for mykje om frå før. Faktisk overraskande lite, når ein tenker over at heile 87 prosent av norske kvinner ifølge SSB føder eitt eller fleire barn før fylte 45 år. Og at vi alle faktisk er fødde av ei mor. Bøker om unge menn i pubertal brunst finst der mange av. Bøker om eldre menn som vandrar rundt og tenker på Livet, likeså. Og forteljingar om heroiske heltemenn som på ymse vis vinn ein kongsgard eller tilsvarande, og automatisk får prinsessa som skal sikre han etterkomarar med på kjøpet.

Men denne prinsessas påfølgande graviditet? Korleis ho opplevde det å føde? Om livet etter den store omveltinga, saman med babyen? Som hovudhandling i boka? Dei romanane er det i beste fall langt mellom. Tidlegare i haust skreiv ein mann i Dagbladet at det var for mange bøker om barsel hausten 2018, at forfattarane må få hovudet ut av navlen. Men for det første er ikkje fire-fem bøker «for mange» i den totale bokflaumen på mange titals gonger det. For det andre er haustens «barselbølgebøker» særs ulike. Og for det tredje røper den kommentaren først og fremst at mannen aldri sjølv har opplevd kor spanande det faktisk er å granske sin eigen navle når denne gøymer eit ekte levande menneske som buktar og sparkar og strekker seg inni der.

Hovudpersonen og forteljaren i «Dyret» er i tjueåra. Har bakgrunn som dansar, men har no fått ein litt tilfeldig jobb i ei kantine via vikarbyrå. Møter ein ung mann. Ein av fleire, så klart, men han her blir ho saman med. Ho blir raskt uplanlagt gravid. Men det er ok. Partner er med, tek ansvar, oppfører seg som den oppegåande og moderne mannen av seint 2010-tal han jo er. Dei vil behalde babyen.

«Dyret» følger svangerskapet tett. Skildrar kroppslege symptom og etter kvart dei små og større plagene som følger med. Slitenheten. Kvalmen. Spent hud og hove ansikt. Sjølve fødselen, som ingen førebuingar i verda kunne førebu ein på. Kjensla av amming og etterrier, av søvnmangel, av øm rygg og ditto skuldrar, av stadig å vakne i ein pøl av eigaprodusert mjølk.

Les også: Maria Navarro Skaranger skriver sterkt om sorg (+)

Dessutan tankane. Særs det er ny lesnad, og godt løyst litterært. «Dyret» viser korleis det blir vanskelegare og vanskelegare å kople seg på verda utanfor, når det skjer noko så fantastisk, så nytt og ukjent og komplett oppslukande, innvendig. Kjærleiken og fellesskapen ein kjenner til eit barn som ikkje enno er fødd. Og, i augneblinken det er her: «Det er ikkje eit første møte, eg kjenner ho frå før».

Refleksjonane som kjem, om slekt og slekters gang. Kor underleg det er å plutseleg innsjå – verkeleg tenke over og føle fellesskap med – slik hovudpersonen i «Dyret» gjer det, at dette er noko så mange kvinner før ein også har gått gjennom! Eins eiga mor, eller tilfeldige damer på bussen. Sjølvaste jomfru Maria må ha kjent seg slik, men i Juleevangeliet er det via større plass til både englar og gjetarar enn til ho som faktisk må gjere den harde jobben med å føde Jesus, etter først å ha skumpa seg fram til stallen på eit esel, høggravid og sikkert både sliten og vond i bekkenet.

Les også: Hun utforsker den vanskelige morsrollen i sin roman. Det ble til bokhøstens første familiekrangel. 

Her er observasjonar av kven som tek plass i fellesskaper. Mødre med vogn er «barnevognmafia», fedrar med vogn er «flinke». Heidi Furre vender blikket både inn og ut i sine feministiske observasjonar. Mange tankevekkande, minst like mange morosame. Måten hovudpersonen snur ein ekkel, men akk så vanleg, #metoo-situasjon på jobben til å kunne sikre seg foreldrepengar er genial, verdt lesinga aleine.

Litteraturen er ofte problematiserande og mørk, oppteken av dei vondaste forteljingane. Abort og dødfødsel, parproblematikk og barselsdepresjon. «Dyret» er ein motsats. Her er også ymse problem, men alt går godt. Hovudtonen er lys. Paret er saman, svangerskapet normalt, fødselen grei, barnet friskt, amminga og nattevåkinga går sin gang. Romanen er kronologisk oppbygd, og kanskje ikkje den språkleg mest oppfinnsame i verda, men normalprosaen kler temaet, det på same tida unike og universelle i det.

«Dyret» vil kunne lesast med rørt gjenkjenneing av mange, mange mødrer. Og ho burde lesast med storøygd interesse av minst like mange fedrar. Farsdagsgåva er kanskje innkjøpt allereie – men det er jo snart jul!

Mer fra Dagsavisen