Historielærdom er best når historien er konkret og tett på. Å være på stedene der historien har nådd et vendepunkt tiltrekker de fleste. Det er tung og nyttig lærdom for skoleungdommer å besøke Auschwitz, og det kan være skjellsettende å kjøre gjennom Somme – det franske fylket der én million soldater mistet livet på 140 dager i ett av 1. verdenskrigs mest meningsløse slag. I Norge har vi også historiske plasser som får oss til å stanse opp og får oss til å reflektere, men det kanskje viktigste stedet i nasjonens historie ved siden av Eidsvollbygningen vises knapt nok fram. Først i sommer – 1146 år etter slaget i Hafrsfjord – kom det et informasjonsskilt på plass. Saktmodigheten rundt skiltingen ved Hafrsfjord har vært uforståelig, det samme gjelder mangelen på bevissthet rundt samlingen av Norge til ett rike. LES OGSÅ: Vil bygge nytt vikingsenter i Møllebukta
Fritz Røeds Sverd i fjell-skulptur fra 1983 er riktig nok et viktig monument over slaget i Hafrsfjord og Harald Hårfagres samling av Norge til ett rike. Historiefortellingen, utstilling av funn fra vikingtiden, presentasjon av forskning – alle de sentrale ingrediensene i et historiesenter mangler. Derfor er det et historisk godt grep flertallspartiene i Stavanger tar når de begynner å sette av penger til et vikingsenter ved Møllebukta. Én million kroner bygger selvsagt ikke et historiesenter, men pengene er ment avsatt til et forprosjekt som kan påbegynnes i 2019.
Selv om forprosjektet og nærmere utredninger vil si noe konkret om sluttsum og innhold, bør fagmiljøene trekkes inn på et tidligst mulig stadium.
Forutsetningene for et førsteklasses historiesenter er rikt til stede. Arkeologisk museum og faghistorikere ved UiS og de gode kreftene i Madla historielag bør inn som premissleverandører så snart vikingsenteret går fra budsjettprosess til prosjekt. Ved siden av åpne dører ut mot turister og andre interesserte, må det faglige innholdet tillegges stor vekt.