Nyheter

Heia den som taper!

Sist i mål og like blid? Grattis, du er ein ekte taparskalle. Det er ein fin ting, meiner Gudmund Skjeldal, som har fått nok av at vi hyller «vinnarskallane».

– «Vinnarskallen» er blitt eit slags nasjonalt evangelium dei siste åra. Psykologar og andre ekspertar flokkar seg rundt dyktige idrettsutøvarar, og vil at alle skal lære av dei. Å ha vinnarskalle er blitt eit nasjonalt ideal på linje med dugnadsånd, seier Gudmund Skjeldal til Dagsavisen.

I den nye boka si, «Taparskalle», som er ei samling tekstar om idrett, går han imot dette idealet.

– Alle kan ikkje vinne. Det seier seg sjølv. Som oftast taper vi, i idretten som i livet. 128 tennisspelarar deltar i tennisturneringa. Kun éin kjem seg gjennom utan tap. Det populære studiet har avgrensa tal på plasser. Éin får jobben mange har søkt på. Den ein er forelska i, bryr seg om ein annan. Livet er fullt av frustrasjonar, mistak og nederlag.

Les også: Bylarm-hederspris til Geir Rakvaag

Øv på å tape

Så det er tapa vi må øve på, meiner Skjeldal. «Det kjem nye sjansar, må vi læra å tenkja. Ein må reisa seg frå eit nederlag. Det kjem andre kampar ein kanskje kan klara seg betre i. Når ein har gjort sitt beste, når ein har prøvd så godt og så hardt ein kunne, kan ingen forlanga meir enn det, og ikkje ein sjølv heller. Meir kan ingen gjera», skriv han i «Taparskalle».

– Det er meir potensial i taparskallen enn vinnarskallen. Han eller ho skuldar ikkje på utstyret når det går skeis. Eller på motspelarane, på dårleg føre eller feil løypetrasé. Ein taparskalle tek ansvar for at det ikkje blei nokon siger. Det er første bod, seier Skjeldal.

Ver ikkje redd

Andre bod er ifølge Skjeldal å ikkje frykte nederlaget.

– Taparskallen tør å ta kontakt med den han eller ho er forelska i, sjølv om svaret kan bli nei. Ho satsar på den utdanninga ho drøymer om, sjølv om det betyr at ho må flytte utanlands. Han søker den jobben, sjølv om han kanskje ikkje får han. Det er ein klisjé at det viktigaste er å delta, ikkje å vinne. Men i kontekst av livet, må vi opppmuntre til å ta sjansen på ting. Ikke på ein grandios hollywoodsk måte kor ein «følger draumen» og blir ein vinnar trass høg kostnad. Men ved å delta. Ved å risikere å gjere ting sjølv om ein veit at dei kan gå galt. Slik sett er det mykje meir inspirasjon å hente for folk hos idrettsutøvarene som blei nummer to, fire, ti eller tjue, enn det er i å studere einaren, sier han.

Les også: «Dette møtet mellom Iran og USA gir oss sanger for evigheten» (DA+)

Nesten best

Gudmund Skjeldal har sjølv erfaring som nummer to eller fire. Nokre år på nittitalet var han profesjonell langrennsutøvar, samtidig som Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang. Han var god. Skikkeleg god. Men sjeldan aller best.

Sidan har han engasjert seg i klimakampen, og blant anna skrive bøker om såpass ulike emne som norsk olje og gass, tennisturneringa Wimbledon og diktaren Nordahl Grieg. Han har vore fast skribent tilknytt Bergens Tidende og Morgenbladet, kor nokre av tekstane i «Taparskalle» tidlegare har stått på trykk.

For tida skriv han doktorgrad ved Norges Idrettshøgskole, om amatørtankegangen i norsk idrett frå 1800-talet og utover.

– Det heng ein «eks-» ved meg som eg aldri blir kvitt. Eks-langrennsutøvar. Men det er litt misvisande. Eg har alltid gått langrenn. Gjer det enno. Eg meiner det er den beste måten å dyrke vinteren på. Så har eg alltid hatt ei stor historisk interesse også. I doktorgraden bruker eg begge.

Bra med TV

Sjølv om «Taparskalle» hyller dei som taper, betyr ikkje det at forfattaren ikkje set pris på toppidrett. Fleire av tekstane i «Taparskalle» dreier seg om toppidrettsutøvarar ein kan sjå på TV.

– Avstanden meller amatøren og proffen er ikkje så stort. Det er kanskje litt naivt, men eg trur faktisk at det å følge med på toppidrett på fjernsyn kan inspirere også til eigen aktivitet. At barn og vaksne, kvinner og menn, kan bli lokka til å prøve eit bevegelsesform, ei kunstform, av det dei ser av innsatsvilje og iver på skjermen, seier Gudmund Skjeldal.

Bod for barneidrett

I «Taparskalle» skriv han mykje om barn og barneidrett, inkludert ei liste over «Ti bod for ein endå betre barneidrett». Første bod der er ei påminning om at barnet ditt neppe blir ein ny Zlatan. «B-laget er viktigare enn A-laget», skriv han, og minner om at det trengst alternativ for dei som ikkje vil satsa maks også. Og for dei som av ein eller annan grunn ikkje har lyst å vere med på konkurransar når dei er små.

– Kva skal styre barneidretten? Konkurransar er bare eit middel, ikkje målet. Vi må gi rom for at kvar skal finne sin takt og rytme. Målet med eit knøttelag i fotball er ikkje å finne den eine i pyramiden som skal nå heilt til topps, men at laget skal lære å stå saman trass motgang, seier Skjeldal.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Leit alltid etter lagånda», skriv han, og skryt heller av at dei heldt humøret oppe og stod kampen ut, dei som nettopp har tapt med ti baklengsmål.

– Eg er ikkje sikker på om dei yngste barna, dei på seks-sju-åtte år, treng spele seriekampar i det heile. Barneidrett er no organisert av vaksne. Kanskje skjer det for mykje på dei vaksne sine premissar.

Konkurrér sjølv

For barn klarer ting om dei bare får prøve, meiner Skjeldal. Dei kan kome seg på trening sjølv utan å køyrast, og klarer sikkert å huske å drikke litt utan at det står ei mor der og maser om det. Dessutan, meiner forfattaren, så treng absolutt ikkje foreldra stå på sidelinja og sjå på at barna trener. «Bruk tida til å sjølv trena. Korleis skal dei små skjøna vitsen med trening dersom dei vaksne ikkje gjer det?»

– For mange er for tett på. Ungane treng friminutt frå foreldra. Idretten kan lære barn å bli sjølvstendige. Er ikkje det det overordna målet med all barneoppdraging?

Det kanskje aller viktigaste foreldra kan gjere, meiner Gudmund Skjeldal, er imidlertid det som for mange er det vanskelegaste:

– Still i konkurransar sjølv! Vis at blodsmak i munnen ikkje er farleg. At det går an å tabbe seg ut. At konkurransar løfter prestasjonane, og at det er lov å slå dei andre, så lenge ein gjer det med stil. Ver sjølv ein taparskalle, ein som tør.

Mer fra Dagsavisen