Debatt

Hareides selektive historiefortelling

DEBATT: Hareide ignorerer rekken av gjennomslag som KrF har sikret med dagens regjering, skriver Rogaland KrFU-leder.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Jonas Andersen Sayed, leder Rogaland KrFU

Jeg fulgte Knut Arild Hareides tale til fylkesårsmøte i Buskerud KrF forrige mandag. Det er mye å si om hans selektive historiefortelling.

La oss starte med Hareides utsagn om at han foreslår et samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF fordi han vil ha en regjering med størst tyngdepunkt i sentrum. Jeg er mer opptatt av hvilken regjering som gir mest gjennomslag for sentrumspolitikk. Og det er to ulike ting! Regjeringsalternativet Hareide peker på avhenger av ytterste venstre og et parti som står langt unna KrF i en rekke saker, nemlig SV.

Hareide har gjentatt gang på gang at han ønsker å samarbeide med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men ikke Sosialistisk Venstreparti. Men alle skjønner at et slikt regjeringsalternativ innebærer at vi må samarbeide med SV. Jeg er glad for at Hareide også etter hvert har begynt å erkjenne dette. Hvis vi gjør oss avhengig av SVs stemmer for å felle dagens regjering, så gjør vi oss også avhengige av SVs stemmer for å få gjennom politikken vår. Så enkelt er det.

De tre regjeringspartiene har gjort det klart at vi ikke kan forvente oss at vi kan kjøre slalåm i Stortinget og sikre flertall med ulike partier fra sak til sak, som nettopp har vært en del av suksessen til KrF i tidligere glansperioder. Da står vi igjen med to alternativer: Vi kan samarbeide med vår sentrumskamerat Venstre og vår historiske samarbeidspartner Høyre, med Erna Solberg som regjeringssjef. I tillegg må vi samarbeide med Frp, men denne regjeringskonstellasjonen gir oss flertall, og avgjørelser som fattes mellom regjeringspartiene står fast. Alternativet er å foreta et historisk linjeskifte, forhandle med Ap som overhodet ikke fremstår som et sentrum-venstreparti, og i tillegg gjøre oss avhengige av ytterste venstre, nemlig SV i Stortinget. Som selvsagt kommer til å bruke enhver mulighet til å trekke politikken mot venstre. En slik regjering får aldri sitt tyngdepunkt i sentrum, uansett hvordan man prøver å spinne det.

Vi slipper uansett ikke unna samarbeid med et av fløypartiene, og da foretrekker jeg et samarbeid med dagens regjering, som allerede har gitt KrF gjennomslag i en rekke viktige saker.
Videre pekte Hareide i talen sin i Buskerud på at vi har størst velgerpotensial ved å felle dagens regjering og gå inn i en mindretallsregjering. Men hva kan historien fortelle oss om tidligere forsøk på det samme? Høyre og Ap felte Bondevik I-regjeringen i 2000, og Ap og Frp felte Willoch-regjeringen i 1986. I begge tilfellene dannet Arbeiderpartiet mindretallsregjering. Hva synes velgerne om en regjering som ikke ble innsatt ved valg eller fordi noen trakk seg? I 1989 gikk Ap tilbake 6,5 prosentpoeng. I 2001 gikk Ap tilbake 10,7 prosentpoeng. Når Hareide sier vi har størst velgerpotensial ved å felle dagens regjering og danne en mindretallsregjering, taler historien mot ham.

Hareide sa videre i talen sin mandag kveld at KrF ikke lovte velgerne Erna Solberg som statsminister i valgkampen 2017, og at flertallet i både velgere og stortingsmandat tilsier at det ikke er et ønske om en regjering som Frp er en del av. For å ta det siste først: Hvis vi sier at et stort flertall av velgerne ikke vil ha Frp i regjering fordi de ikke stemte på dem, er det jo et enda større flertall som ikke ønsker KrF i regjering. Det skulle tilsi at en regjering KrF er en del av også mangler legitimitet blant velgerne. Dét argumentet faller på sin egen urimelighet, og kan ikke være et argument for å felle dagens regjering. Når det gjelder Erna Solberg ser jeg helt annerledes på dette sammenlignet med Hareide: I 2017 var vi etter min mening veldig tydelige på at vi gikk til valg på Erna som statsminister. Akkurat som Høyre, Venstre og Frp var det samme. Alle kan være enige i at KrFs samarbeidsbudskap var utydelig, men jeg tror ikke velgerne forstod budskapet som at vi åpnet for å gjøre Jonas Gahr Støre til statsminister, slik Hareide nå ønsker. Veldig mange som stemte på oss gjorde det nettopp fordi vi var så tydelige på at vi fortsatt ønsker Erna Solberg som statsminister.

Det aller viktigste er likevel politikken. Hareide brukte mye tid av talen sin mandag på å argumentere mot velkjent Frp-politikk. Felles for de fleste av sakene Hareide trakk frem – blant annet aktiv dødshjelp, alkoholpolitikk og sexkjøpslov – er at de ikke er en del av regjeringsplattformen. Frp har med andre ord sagt at dette er saker som de er villige til å gi seg på, og som ikke er en del av plattformen regjeringen skal styre på. Aps primærpolitikk, derimot, hopper imidlertid Hareide glatt over. Dette er politikken som de nettopp kommer til å kjempe for å få inn i en eventuell regjeringsplattform; Aps motstand mot K-en i KRLE og mot kristne privatskoler, for å nevne noen. Han hopper bukk over et SV som vil fjerne kristendommen fra barnehagen, barneskolen og grunnloven.

Og sist, men ikke minst, ignorerer Hareide rekken av gjennomslag som KrF har sikret med dagens regjering: Økt kontantstøtte, lærernorm, bemanningsnorm i barnehagene, styrket pleiepengeordning, økt innsats for å bekjempe vold mot barn, enighet om skolegudstjenester og flere kvoteflyktninger, for å nevne noen. I tillegg har Erna Solberg stått oppreist i mange viktige verdispørsmål for KrF, og har nylig signalisert mulighet for gjennomslag om å fjerne abortlovens paragraf 2c og fjerne muligheten for tvillingabort. Dette er viktige saker for KrF som burde veie tungt i vurderingen av ulike samarbeidspartnere.

Hareides tale i Buskerud forrige mandag var en oppvisning i kreativ og selektiv historiefortelling. Jeg håper KrFs tillitsvalgte som nå skal avgjøre regjeringsspørsmålet baserer avgjørelsen sin på et mer fullstendig bilde av den politiske situasjonen og hvilke politiske saker vi kan få gjennomslag for i tiden fremover.

Mer fra: Debatt