Nyheter

Håndlaget, viktoriansk eventyr

«Mysteriet herr Link» er animasjonsfilmens svar på Wes Anderson.

5

Animasjon

«Mysteriet herr Link»

Regi: Chris Butler

USA/Ca. 2019

Der mange animasjonsstudioer nøyer seg med å masseproduserte plastdukker på samlebånd, insisterer Laika-studioet på å konstruere intrikate tredukker på verkstedet sitt. Vel vitende om at de holder en tungvint, gammel kunstart kunstig i live med ren lidenskap. Deres femte stop-motion-film (etter «Coraline», «ParaNorman», «Boks-trollene» og «Kubo og det magiske instrumentet») er nok et håndlaget vidunder skapt med mye kjærlighet.

Jeg mistenker at mindre enn en prosent av ungene som ser filmen har et snev av anelse om det enorme arbeidet som er lagt inn i hvert eneste minutt av filmen, selv om Laika-studioet prøver å understreke slitet med en montasjesekvens etter slutteksten. I likhet med tidligere Laika-filmer krever «Mysteriet Herr Link» litt tålmodighet, og henvender seg ikke først og fremst til den typen foreldre som mener det er helt greit å dra frem mobilen på kino mens ungene herjer vilt rundt dem.

Dette er nærmere Wes Anderson enn Minions; et håndlaget klenodium for finsmakerne, og ikke samlebåndsunderholdning for tomskaller og drittunger. De bør nok heller vagge inn i kinosalen som viser billige dataanimasjoner som for eksempel «Ulv i fåreklær 2», der de kan spise medbrakt hamburger og google hva Siv Jensen mener om bompengeavgifter, mens ungene løper rundt seteradene som fulle sjimpanser. Men uansett. «Mysteriet herr Link» tar oss med tilbake til viktorianske England mot slutten av 1800-tallet.

Les også: «'Tolkien' skraper kun overflaten av et forfatterskap som fortjener noe mye dypere» (DA+)

Kryptozoologen Sir Lionel Frost vender tilbake til London etter å ha oppdaget sjøormen i Loch Ness, men får fint lite respekt av sine respektable kollegaer. Han higer etter få innpass i den aristokratiske gutteklubben for oppdagelsesreisende, der pompøse tåper i smoking skryter av hvordan de dreper utrydningstruede dyrearter. Sir Lionel er en forfengelig playboy med egoistiske ambisjoner om å bli hyllet som Englands fremste eventyrer, og får tilsendt et brev som kan oppfylle alle drømmene.

En henvendelse som hevder at Bigfoot gjemmer seg i en skog utenfor en nybygger-by i nordvestre USA. Brevet viser seg å være skrevet av den ensomme storfoten Susan, som trenger hjelp til å finne familien sin i mytiske Shangri-La. Sir Lionel stapper Susan inn i en altfor liten tweed-dress, og begir seg ut på et globetrottende eventyr. Også med på reisen er hans viljesterke eks-elskerinne Adelina Forthright, som er i besittelse av et kart som viser hvor Shangri-La befinner seg. Referanserammene i «Mysteriet Herr Link» sirkler ikke rundt de siste årenes popkultur, men folk som Jules Verne, David Lean og John Ford. En blanding av «Jorden rundt på 80 dager» (1956) og «Lost Horizon» (1937), sånn som kidsa er så opptatt av i dag.

Den sosiale satiren er mild nok til å suse ubemerket over hodet på ungene, men merkbar nok for oss voksne. Chris Butler gjør godmodig narr av den britiske kolonimakten; ignorante fjols som dreper unike skapninger for å stoppe dem ut, skryter av at de har «sivilisert barbarene» mens de oppfører seg som svin og hevder hånlig at de «stammer fra store menn, ikke store aper».

Dette er med god margin Laika-studioets minst morbide og skumle film, og dessuten deres mest ambisiøse; med et budsjett som nesten er doblet i forhold til deres tidligere produksjoner. Stakkarene på studioet bygget over hundre forskjellige områder her; og stop-motion-animasjonen er så smidig at man lett kunne ha trodd at alt var dataanimert – fremfor møysommelig håndlaget med små dukker som er flyttet rundt 24 ganger i sekundet.

Jeg vil ikke påstå at manusarbeidet matcher det tekniske nivået: historien er mindre følelsesladet og figurene ikke fullt så nyanserte som i Laikas tidligere filmer. Det kan virke som om Chris Butler var så fokusert på å mestre den tekniske biten at han ofret litt av historiefortellingen, men «Mysteriet Herr Link» har samtidig et personlig særpreg som fint få klarer å matche.

Mer fra Dagsavisen