Han hjalp Mark Zuckerberg med å bygge opp giganten: – Det er på tide å dele opp Facebook

Oversatt av Lars Nygaard

Den siste gangen jeg traff Mark Zuckerberg, var i 2017, flere måneder før skandalen knyttet til Cambridge Analytica begynte å rulle. Vi møttes på Facebooks kontor i Menlo i California og kjørte hjem til ham. Huset hans ligger i et rolig og frodig område. Vi snakket et par timer, mens hans lille datter suste rundt og lekte. Det var mye politikk vi snakket om, men også litt om Facebook og familiene våre. Ut på ettermiddagen måtte jeg dra av gårde, og jeg sa farvel til Mark og ga kona hans Priscilla en klem.

Siden den gang har omdømmet til både Facebook og Mark personlig fått seg en skikkelig trøkk. Selskapets feiltrinn dominerer mediene: Lemfeldig personvern som lot data om millioner av brukere tilfalle et firma som drev med politisk press; den nølende reaksjonen overfor russiske agenter, hatske innlegg og falske nyheter; og den hemningsløse kampen for å erobre stadig mer av tiden og oppmerksomheten vår. Det er 15 år siden jeg var med på å etablere Facebook, mens jeg gikk på Harvard, og jeg har ikke jobbet i selskapet i det siste tiåret. Men jeg føler både sinne og medansvar.

Chris Hughes. Foto: JESSICA CHOU/THE NEW YORK TIMES

Mark er det samme mennesket som jeg så omfavne foreldrene sine før de dro fra universitetet i begynnelsen av det andre studieåret vårt. Han er den samme personen som utsatte eksamenslesningen, forelsket seg i sin kommende kone mens han sto i dokø på en fest, og sov på en madrass på gulvet i en liten leilighet, flere år etter at han hadde tjent mer enn nok til noe flottere. Han er med andre ord menneskelig. Men det er samtidig nettopp menneskeligheten som gjør det så problematisk å gi ham en så enorm makt.

Den makten Mark rår over, er svimlende, mye større enn noen annen person har, både i privat sektor og i statsapparatet. Han kontrollerer tre helt sentrale kommunikasjonsplattformer – Facebook, Instagram og WhatsApp – som brukes av milliarder av mennesker hver dag. Facebooks styre fungerer mer som et rådgivende utvalg enn som et tilsynsorgan, for Mark kontrollerer omkring 60 prosent aksjene med stemmerett. Mark bestemmer suverent hvordan Facebooks algoritmer konfigureres, noe som styrer hva brukerne ser i nyhetsstrømmen sin, hvilke innstillinger for personvern de kan velge, og til og med hvilke meldinger som blir levert. Han bestemmer reglene for hvordan man skiller mellom farlig innhold og innlegg som bare er opprørende, og han kan kvitte seg med konkurrenter ved å kjøpe dem opp, kopiere dem eller blokkere dem.

Mark er en fin fyr. Grunnen til at jeg er så sint, er at han har ofret sikkerhet og anstendighet på bekostning av vekst i antallet klikk. Jeg er skuffet over meg selv og de første Facebook-medarbeiderne, fordi vi ikke tenkte mer over hvordan algoritmen til nyhetsstrømmen kunne forandre kulturen vår, påvirke valg og gi vind i seilene til nasjonalistiske ledere. Og det bekymrer meg at Mark omgir seg med en gruppe medarbeidere som forsterker synspunktene hans i stedet for å utfordre dem.

Facebook er blitt så mektig at det er blitt en trussel mot demokratiet, skriver Facebooks med-Gründer Chris Hughes i denne kommentaren. Bildet er fra en to-dagershøring med Mark Zuckerberg i Senatet i april i fjor. FOTO: TOM BRENNER/THE NEW YORK TIMES

Myndighetene må sørge for at Mark blir holdt ansvarlig for det han gjør. Politikerne har latt seg blende av Facebooks eksplosive vekst og forsømt sin plikt til å sikre innbyggernes rettigheter og et fritt marked. Federal Trade Commission (FTC), de som skal beskytte forbrukerne og hindre monopoler, vil trolig gi selskapet en bot på fem milliarder dollar, men det er ikke nok. Det er heller ikke tilstrekkelig at Facebook har erklært at de er villig til å opprette en egen lederstilling som skal sikre brukernes personvern. Etter Marks vitnemål til Kongressen i fjor burde det ha kommet krav om at han for alvor ville ta et oppgjør med sine feil. Men i stedet ble politikerne som stilte spørsmål, og hånet for å være for gamle og mangle innsikt i hvordan teknologibransjen fungerer. Det var det inntrykket Mark ville folk skulle få, for det innebærer at det ikke vil skje store endringer.

I USA har vi en tradisjon for å gripe inn mot monopoler, uansett om de ledes av personer med gode hensikter. Den makten Mark nå har, er noe helt nytt. Det er uamerikansk.

Det er på tide å bryte opp Facebook.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi har allerede de nødvendige redskapene for å stagge Facebooks dominans. Men det ser ut til at vi har glemt dem. USA er bygget på tanken om at makt ikke skal være konsentrert hos en enkelt person, for alle mennesker kan begå feil. Derfor sørget grunnlovsfedrene for å lage et system der ulike instanser kontrollerer hverandre. De forsto godt den trusselen gigantiske selskaper ville utgjøre mot demokratiet. Thomas Jefferson og James Madison studerte Adam Smith, som mente at monopoler står i veien for den konkurransen som skaper innovasjon og økonomisk vekst.

Et århundre senere tok republikaneren John Sherman fra Ohio til orde for å gripe inn mot kartellene i oljeindustrien, bankvesenet og jernbaneselskapene: «Hvis ikke vi vil tolerere en konge som politisk maktfaktor, kan vi heller ikke tolerere en konge over produksjon, transport eller salg av nødvendige varer og tjenester. Når vi ikke vil underkaste oss en keiser, kan vi heller ikke underkaste oss en handelsdiktator med makt til å forhindre konkurranse og styre priser». Resultatet ble antitrust-loven fra 1890, som forbød monopoler. På 1900-tallet kom flere lover, sammen med nye institusjoner, som til sammen fremmet konkurranse og kontrollere de største selskapene. Myndighetene delte opp monopoler som Standard Oil og AT&T.

I dag har folk flest problemer med å forestille seg at regjeringen kan gjøre noe som helst riktig. Å bryte opp et selskap som Facebook virker utenkelig. Det er ikke tilfeldig.

I Berlin har Facebook en egen «slettesentral», hvor deltidsansatte har som oppgave å finne og slette hat-innlegg. Her i februar 2018. FOTO: GORDON WELTERS/THE NEW YORK TIMES

På 1970-tallet sådde en liten, men målrettet gruppe økonomer, advokater og politikere kimen til denne kynismen. Gjennom de følgende 40 årene finansierte de et nettverk av tenketanker, tidsskrifter, foreninger, akademier og medieselskaper som skulle banke igjennom følgende budskap: Private interesser skal veie tyngre enn felles interesser. Budskapet var enkelt: «Frie» markeder er dynamiske og produktive, mens myndigheter er byråkratisk og ineffektiv. Allerede midt på 1980-tallet hadde de stort sett klart å henvise den en gang så effektive håndhevelsen av lovgivningen rettet mot monopoler til historiebøkene.

Denne endringen, samt en næringsvennlig skatte- og reguleringspolitikk, ble begynnelsen på en periode preget av fusjoner og oppkjøp. Resultatet ble en rekke megakonserner. I løpet av de siste 20 årene har 75 prosent av disse bransjene, fra luftfart til legemidler, opplevd økt konsentrasjon. Gjennomsnittsstørrelsen på børsnoterte selskaper er tredoblet. Det har medført mindre innovasjon, lav vekst i produktivitet, høyere priser og færre valgmuligheter for forbrukerne.

Det samme skjer innen sosiale medier og digital kommunikasjon. Facebook er så dominerende innen sosiale medier at selskapet ikke risikerer å bli stilt til ansvar av markedet. Hver gang Facebook tråkker i salaten, gjentar vi derfor det samme utmattende mønsteret: først sinne, så skuffelse og til slutt resignasjon.

I 2005 satt jeg på Facebooks første kontor, på Emerson Street i Palo Alto, da jeg leste nyheten om at Rupert Murdochs News Corporation ville kjøpe Myspace for 580 millioner dollar. Taklyset var skrudd av, og noen av oss satt og klapret løs på tastaturene, mens våre 21 år gamle ansikter var opplyst av skjæret fra skjermene. «Å herregud!» var det en som sa, og så skjøt nyheten rundt i lokalet via AOLs Instant Messenger. Jeg sperret opp øynene. 580 millioner dollar? Kunne det virkelig stemme?

Les også: Facebook fyller 15 – en gigantisk tenåring med voksne problemer

Facebook konkurrerte med Myspace, men på en litt indirekte måte. Vi fokuserte på studenter, og folk måtte bruke sine egne navn hos oss, mens Myspace hadde fiktive identiteter. Brukerne våre var mer engasjerte og besøkte tjenesten daglig eller mange ganger om dagen. Hvis Myspace var verdt 580 millioner dollar, kunne Facebook være verdt minst det dobbelte.

Helt siden starten brukte Mark ordet «dominans» til å beskrive ambisjonene våre, helt uten ironi eller ydmykhet. Den gang konkurrerte vi med en hel rekke sosiale nettverk, ikke bare Myspace, men også Friendster, Twitter, Tumblr, LiveJournal og flere andre. Vi var under press for å gjøre det bedre enn dem, og det skapte innovasjon og førte til mange av de funksjonene som kjennetegner Facebook: enkle og vakre brukergrensesnitt, nyhetsstrømmen, profiler som er bundet til virkelige identiteter og så videre.

Det er nettopp denne konkurransen som gjennom årene har fått Mark til å kjøpe opp en rekke andre bedrifter, inkludert Instagram og WhatsApp (i henholdsvis 2012 og 2014). Det var ikke noe uetisk eller mistenkelig i disse oppkjøpene, så vidt jeg kan skjønne.

En kveld den sommeren Myspace ble solgt, kjørte jeg hjem fra jobben sammen med Mark, til det huset vi delte med flere ingeniører og designere. Jeg satt på passasjersetet i en Infinity SUV som investoren vår, Peter Thiel, hadde kjøpt til Mark fordi den gamle jeepen hans var så upålitelig.

Facebook-sjef Mark Zuckerberg under senathøringen på Capitol Hill i fjor. FOTO: TOM BRENNER/THE NEW YORK TIMES

Da vi svingte til høyre fra Valparaiso Avenue, vedgikk Mark at han følte et enormt press. «Nå som vi har så mange ansatte, må vi bare klare det», sa han ettertenksomt.

Facebook, som vi hadde utviklet på universitetet og i noen sommerferier, hadde blitt til et ekte firma med jurister og personalavdeling. Vi hadde omtrent 50 ansatte, mange med familie, og de var avhengige av Facebook for å få mat på bordet. Jeg stirret ut gjennom vinduet og tenkte: Dette vil aldri ta slutt. Jo større vi blir, jo hardere må vi jobbe for å fortsette å vokse.

Og nå, ti år senere, har Facebook oppnådd dominans. Selskapet er verdt 500 milliarder dollar, og kontrollerer anslagsvis 80 prosent av de samlede inntektene fra sosiale medier i verden. Det er et mektig monopol som overskygger samtlige rivaler etter å ha utslettet konkurrentene i bransjen. Det er forklaringen på at avkastningen på Facebook-aksjer, selv i et år med så mange skandaler som 2018, steg med hele 40 prosent i forhold til året før. (Jeg solgte mine aksjer i Facebook i 2012 og investerer ikke i selskaper som driver med sosiale medier).

Facebooks monopolstatus framgår også tydelig av antallet brukere. Om lag 70 prosent av alle voksne amerikanere bruker sosiale medier, og de aller fleste bruker Facebooks produkter. Over to tredjedeler er på Facebook, en tredjedel bruker Instagram og en femtedel WhatsApp. Under en tredjedel av dem sier at de er på Pinterest, LinkedIn eller Snapchat. Noe som begynte som en lettsindig form for underholdning, har blitt den viktigste kommunikasjonsformen for folk i alle aldre.

Selv når brukere vil droppe Facebook, har de ingen alternativer av betydning. Det så vi i tiden etter Cambridge Analytica-skandalen. Folk mistet tilliten til Facebook, og en «dropp Facebook-bevegelse» tok form. Ifølge Pew Research Center slettet en fjerdedel av brukerne appen fra telefonene sine, men for mange var det bare kortvarig. Jeg hørte mer enn en venn si: «Jeg er ferdig med alt som har med Facebook å gjøre – takk og lov for Instagram». Det var åpenbart ikke gått opp for dem at Instagram var et av Facebooks datterselskaper. Det ble ikke noe stort tap av brukere. For hva er alternativet?

Facebooks dominans er ikke et tilfeldig utslag av historiens luner. Selskapet har hatt en tydelig strategi om å slå ned samtlige konkurrenter, noe myndighetene stilltiende – og noen ganger eksplisitt – har godtatt. I et av myndighetenes få forsøk på å temme selskapet, fastslo FTC at Facebook ikke fikk dele ut private opplysninger med mindre brukerne hadde dem tillatelse til dette. Facebook har simpelthen oversett dette. Dagen etter at Facebook meddelte at de måtte betale en bot på fem milliarder dollar – et rapp over fingrene – som straff, steg verdien av selskapets aksjer med 7 prosent. Verdien vokste altså med 30 milliarder dollar, seks ganger så mye, som størrelsen på boten.

FTCs største feil var at Facebook fikk kjøpe opp Instagram og WhatsApp. I 2012 hadde nye plattformer begynt å puste Facebook i nakken fordi de var laget for mobiltelefoner, mens Facebook fortsatt kjempet med å holde tritt med utviklingen. Mark svarte med å kjøpe opp de to plattformene, og FTC godkjente det.

Verken Instagram eller WhatsApp hadde inntekter av betydning, men var begge utrolig populære. Dermed sikret Facebook seg fortsatt dominans innen deling av bilder, mens WhatsApp banet vei for dominansen over direktemeldinger. De som i sin tid etablerte Instagram og WhatsApp, har gått av i protest mot måten Mark driver plattformene på. De tilhører fortsatt Facebook, og er drivkraften bak en stor del av selskapets vekst de siste årene.

Facebook har også andre måter å opprettholde sin dominans på: Bruk av monopolposisjonen til å holde konkurrentene ute eller rett og slett å kopiere teknologien.

Facebooks nyhetsstrøm har trolig prioritert egne videoer over de som kommer fra konkurrenter som YouTube og Vimeo. I 2012 etablerte Twitter et videonettverk som kalles Vine, med seks sekunder lange videoer. Samme dag blokkerte Facebook et Vine-verktøy som lot brukerne lete etter venner der. Fire år senere ble Vine stengt ned.

Snapchat var en annen type trussel. Snapchat innførte blant annet midlertidige meldinger, og skapte et attraktivt alternativ til Facebook og Instagram. Og denne gangen var ikke produktet avhengig av Facebook-nettverket. Det var med andre ord ikke mulig å blokkere Snapchat, så Facebook valgte rett og slett å kopiere alt sammen.

Facebooks kopi ble en stor suksess, og det fikk Snapchat merke. På et møte for alle Facebook-ansatte i 2016 fortalte Mark at de ikke skulle la stolthet stå i veien for å gi brukerne det de ville ha. Magasinet Wired skrev senere: «Zuckerbergs budskap ble en form for uoffisielt slagord hos Facebook: «Du må ikke være for stolt til å kopiere».

(Det er ikke mye politikerne kan gjøre for å hindre den taktikken: Snapchat har riktignok patent på «midlertidige meldingsvisninger», men patentlovgivningen omfatter ikke den abstrakte ideen).

Alt dette fører til at potensielle konkurrenter ikke klarer å skaffe kapital til å ta opp kampen mot Facebook. Investorene vet at hvis et selskap får vind i seilene, vil Facebook enten blokkere eller kopiere teknologien, eventuelt kjøpe det opp for en beskjeden sum. Så siden høsten 2011 – tross økonomiske vekst, stor interesse for nye it-bedrifter, eksplosiv økning i risikokapital og befolkningens stadig større avsmak for Facebook – har det ikke blitt etablert noen større selskaper i bransjen for sosiale medier.

Når teknologimarkedet blir mer og mer dominert av noen store aktører, faller antallet nystartede bedrifter. Det gjelder også på andre områder, for eksempel innen søkemotorer (Google) og netthandel (Amazon). Samtidig har det vært massevis av innovasjon i bransjer der ingen har en monopolstilling, for eksempel innen transport (Lyft, Uber, Lime og Bird), prosjektstyringsverktøy (Slack, Trello og Asana) og kryptovalutaer (Ripple, Coinbase, Circle).

Jeg vil ikke klandre Mark for at han forsøker å etablere en dominans. Han har simpelthen vist at han kan vinne i kappløpet av iverksettere. Men han har skapt et gigantisk foretak som dreper konkurranse og begrenser forbrukernes valgmuligheter. Det er opp til myndighetene å sikre at vi aldri mister den usynlige hånden som på skaper balanse i markedet. Hvordan kunne vi la det gå så langt?

Siden 1970-tallet har rettsvesenet blitt stadig mer forsiktig med å bryte opp selskaper eller hindre fusjoner, med mindre det er tydelig at forbrukerne betaler for høye priser. Men det altfor snevre fokuset på overpris gjør at vi glemmer å ta hensyn til alle de andre kostnadene monopoler skaper. Man glemmer at vi vil ha konkurranse fordi det skaper fornyelse og holde markedsmakten under kontroll. Dessuten er det et brudd med tidligere praksis. To av de siste store dommene om monopol kom på 1980-tallet. De var rettet mot AT&T og IBM. Den gangen var begrunnelsen at selskapene hadde utnyttet størrelsen til å kvele innovasjon og knuse konkurrentene.

Jusprofessor Tim Wu fra Columbia Law School skriver: «Man gjør lovene og intensjonene bak dem en bjørnetjeneste ved et så snevert fokus på priseffekter».

Facebook ville være en perfekt sak for å endre kurs, nettopp fordi selskapet tjener penger på målrettet reklame, noe som betyr at forbrukerne ikke betaler for tjenesten. Men i virkeligheten er det ikke gratis, og det er absolutt ikke ufarlig.

Facebooks forretningsmodell er å ta mest mulig av oppmerksomheten vår, slik at folk presses til å dele stadig flere opplysninger om seg selv, hvem de er og vil være. Vi betaler for Facebook med data og oppmerksomhet, og begge deler koster oss dyrt.

Jeg var en del av den gruppen som skapte nyhetsstrømmen til Facebook (navnet mitt står på patentsøknaden). Folk bruker milliarder av timer på dette produktet, og det samler inn uante mengder data hvert eneste år. En gjennomsnittlig Facebook-bruker tilbringer en time på plattformen hver dag; på Instagram er det 53 minutter. Dette genererer enorme mengder data – ikke bare om hva folk liker eller ikke liker, men også om hvor mange sekunder de følger med på en gitt video – og disse dataene bruker Facebook til å målrette annonser. Facebook høster også inn data fra tilknyttede selskaper og apper, og ifølge The Wall Street Journal er det et fåtall av brukerne som vet at dette foregår.

Mark Zuckerberg ved åpningen av den årlige utviklerkonferanse Facebook F8 i San Jose i California i april 2017. FOTO: JIM WILSON/NEW YORK TIMES

Noen ganger kan jeg ligge på gulvet ved siden av min ett år gamle sønn, mens hans leker med dinosaurene sine, og ta meg i å scrolle gjennom Instagram, mens jeg hele tiden lurer på om det neste bildet er enda flottere. Hva er det jeg holder på med? Jeg vet jo at det ikke er bra for meg, og heller ikke for sønnen min, og likevel gjør jeg det.

Det er mitt valg, men det føles ikke som et valg. Facebook trenger inn i alle avkroker av livene våre for å fange så mye oppmerksomhet som mulig, og høste inn så mye data som mulig. Vi godtar det fordi vi ikke har andre valgmuligheter.

Den konkurransen som i sin tid fikk Facebook og andre sosiale medier til å utvikle nye produkter, har forsvunnet. Det innebærer at nye selskaper vil slite med å utvikle sunnere plattformer, med mindre grad av utnytting. Det betyr også at det er vanskelig å forstå hva som skjer, og finne noen å stille til ansvar.

Så sent som i april forsøkte Facebook å legge lokk på at selskapet hadde lagret millioner av passord uten kryptering, med tilgang for tusenvis av ansatte. Konkurranse vil kanskje ikke være nok til å få selskapet til å endre kurs – vi trenger regulering fra myndighetens side også – men Facebooks jerngrep om markedet gjør at brukerne ikke kan protestere ved å flytte til andre plattformer.

Det mest problematiske aspektet ved Facebooks maktposisjon er Marks ensidige kontroll over kommunikasjonen. Det er noe helt nytt at en person kan overvåke, styre og til og med sensurere samtalene til to milliarder mennesker.

Facebooks it-ingeniører utvikler algoritmer som velger ut hvilke kommentarer og innlegg som skal dukke opp i nyhetsstrømmen til venner og familie. Reglene for hvordan det foregår, er forretningshemmeligheter, og de er så kompliserte at mange av Facebooks egne ansatte ikke forstår dem.

I 2014 la reglene til rette for «clickbait». I 2016 åpnet de for at ekstreme politiske synspunkter og falske nyheter kunne spre seg, noe som gjorde det enkelt for russiske myndigheter å manipulere valget i USA. I januar 2018 kunngjorde Mark at algoritmene nå skulle legge vekt på andre ting enn nyheter, ting som ble delt mellom venner, og nyheter fra «troverdige» kilder noe som av it-ingeniørene hans – til manges store overraskelse – ble lagt ut som en oppfordring til å bringe en hel masse stoff i kategorien «politikk, kriminalitet og tragedier».

Facebook har reagert på den omfattende kritikken av hvordan selskapet styrer kommunikasjonen ved å ha tusenvis av personer på kontraktsbasis. Disse personene skal sørge for at de reglene Mark og de andre i toppledelsen har etablert, blir overholdt. Etter noen få uker med opplæring skal de bestemme hvilke videoer som er uttrykk for enten «hatefulle ytringer» eller ytringsfrihet, hvilke bilder som er erotiske eller bare kunstneriske, og hvilke livestreaminger som er for voldelige til å bli lagt ut på nettet. (Nettmediet The Verge skrev at noen av disse moderatorene, som er ansatt av et konsulentfirma i Arizona, har en årslønn på om lag 240.000 kroner, tar svært få pauser og er utsatt for en alvorlig helserisiko).

Som om Facebooks hemmelig algoritmer ikke var nok, oppdaget vi i fjor at selskapets ledere hadde slettet sine egne beskjeder fra plattformen og fra mottakernes innbokser. Det skjedde med henvisning til bekymring for firmaets sikkerhet. Når jeg i dag ser på min egen Facebook-korrespondanse med Mark, består den utelukkende av en lang strøm av mine egne lyseblå kommentarer som tydeligvis er et svar på noe han på et tidspunkt har skrevet til meg. (Facebook tilbyr nå dette som en funksjon til alle brukere).

Et ekstremt eksempel kan vise hvordan Facebook har muligheter til å manipulere ytringer. I et intervju med Vox har Mark fortalt at han i 2017 personlig grep inn for å slette private meldinger mellom Facebook-brukere som oppfordret til folkemord i Myanmar. «Jeg husker at jeg fikk en telefon en lørdag morgen», fortalte han. «Vi oppdaget at folk forsøkte å bruke Facebook Messenger til å fortelle muslimene at buddhistene forsøkte å ta over, så alle burde ta med våpen og møte opp der og der. Og så ble buddhistene fortalt det samme.»

Mark bestemte at disse meldingene ikke skulle slippe igjennom. De fleste av oss ville ha gjort det samme, men det er svært foruroligende at han satt med denne beslutningen uten at noen uavhengig myndighet var involvert. Facebook kan i prinsippet drive storstilt sletting av meldingene til personer selskapets ledelse ikke liker.

Facebook og Instagrams sensur av bilder av nakenhet, inkludert klassiske kunstverk, skulpturer og statuer, har vakt reaksjoner og protester. Her fra en protest i regi av kunsteren Spencer Tunic utenfor Facebooks bygg i New York tidligere denne måneden: FOTO: STEPHANIE KEITH/AFP/NTB SCANPIX

En gang insisterte Mark på at Facebook bare var en «sosial tjeneste», en nøytral plattform der folk kunne kommunisere med hverandre som de ville. I dag innrømmer han at Facebook både er en plattform og en utgiver, og at selskapet ikke kan unngå å ta beslutninger i verdispørsmål. Selskapets egne advokater har i retten argumentert for at Facebook er en utgiver og dermed kan påkalle seg beskyttelse i henhold til USAs grunnlov.

Det forholder seg selvfølgelig ikke slik at bestemte personer i Facebooks hovedkvarter bestemmer hvilke nyheter USAs befolkning skal motta når de våkner. Men de bestemmer om det skal være en nyhet fra en solid utgiver eller et klipp fra «The Daily Show», et bilde fra en venns bryllup eller en hatsk oppfordring til å gå ut og ta livet av andre mennesker.

Mark vet at han har for mye makt, og han forsøker å redusere den. For det første forsøker han å gå i retning av flere private, krypterte meldinger, som Facebooks ansatte ikke kan se og heller ikke kontrollere. Og for det andre setter han sin lit til at politikere og ledere av andre bedrifter skal glemme å føre et vennligsinnet tilsyn med Facebook.

I fjor foreslo han at det skulle etableres en uavhengig instans som skulle ta seg av vanskelige beslutninger om innholdet på sosiale medier. Dermed ville Facebooks beslutninger bli underkastet en upartisk kontroll, mente han, og brukerne kunne appellere til denne instansen hvis de var misfornøyd. Men instansens beslutninger ville ikke være juridisk bindende, i og med at det skulle være frivillig å delta.

I et innlegg i The Washington Post i mars skrev han: «Politikerne sier ofte til meg at vi har for mye makt over ytringer, og det er jeg enig i». Han oppfordret faktisk til en innstramming av reglene – ikke bare for hva man kunne si, men også for personvern og kompatibilitet, altså forbrukernes muligheter for å forlate et sosialt medium og overføre profiler, personlige kontakter, fotografier og andre data til en konkurrent.

Jeg tror forslagene er et forsøk på å imøtegå argumentet om at lovgiverne skal bryte opp selskapet. Facebook frykter å bli pålagt den formen for ansvar som et virkelig tilsyn ville innebære.

Det er ingen som forventer at legemiddelbransjen skal regulere seg selv, og det samme gjelder forsikringsselskaper, bilprodusenter og kredittkortselskaper. Myndighetene regulerer disse bransjene for å sikre at markedene fungerer til alles beste. Vi forstår at myndighetene ikke er en ekstern kraft som roter til noe som fungerer av seg selv; det er regulering som gjør at markedene kan være dynamiske og effektive. Slik burde det være for sosiale medier også.

Sommeren 2006 bød Yahoo 1 milliard dollar, 8,6 milliarder kroner, for Facebook. Jeg håpet desperat at Mark ville si ja til tilbudet. Selv min lille andel i firmaet ville ha gjort meg til mangemillionær. For en 22-åring fra en liten by i North Carolina, som bare kunne studere på grunn av et stipend, var det umulig å forestille seg så mye penger. Jeg var ikke alene om det – nesten alle de andre ansatte i Facebook håpet på det samme.

Det var et tabu å snakke åpent om det, men i en ledig stund fikk jeg endelig sjansen til å spørre Mark: «Hva tenker du om Yahoo?» Han kvitterte med et skuldertrekk og et fåmælt svar: «Jeg vet ikke helt om jeg ville like å jobbe for Terry Semel». Semel var Yahoos administrerende direktør.

Bortsett fra et par oppdrag i studietiden hadde Mark aldri hatt en egentlig sjef, og det var åpenbart ikke særlig fristende. Jeg var ikke så begeistret for tanken selv, men for noen millioner ville jeg ha funnet meg i det. Mark var drevet av noe mye sterkere. Dominans betydde virkelig dominans, og kampen var for fristende.

Mark får kanskje aldri noen sjef, men noen burde begrense makten hans. USAs regjering bør gjøre to ting: bryte opp Facebooks monopol og innføre regulering som gjør at selskapet kan stå til ansvar for folket.

For det første burde man bryte opp Facebook i en hel rekke mindre bedrifter. FTC burde, sammen med justisdepartementet, håndheve den amerikanske monopollovgivningen ved å annullere oppkjøpet av Instagram og WhatsApp og forby ytterligere oppkjøp i de neste årene. FTC burde ha forhindret disse fusjonene da de kom, men det er ikke for sent å handle. Konkurransemyndighetene har rettet opp dårlige beslutninger før. Så sent som i 2009 måtte supermarkedkjeden Whole Foods selge varemerket Wild Oats og forretninger selskapet hadde kjøpt noen år tidligere.

Det kan se ut til at vi beveger oss i den retningen. Senator Elizabeth Warren har tatt til orde for det, og FCT har opprettet en egen gruppe som skulle overvåke konkurransen blant teknologifirmaer.

Hvordan skulle en oppdeling foregå i praksis? Facebook ville få en kort frist til å skille ut Instagram og WhatsApp, og de tre ville deretter bli selvstendige firmaer, antagelig børsnotert. Facebooks aksjonærer ville først ha aksjer i de nye firmaene, mens Mark og andre toppsjefer ville bli tvunget til å selge A-aksjene sine.

Inntil nylig ble WhatsApp og Instagram ledet som uavhengige plattformer, og det burde gjøre prosessen enklere. Men tidsfaktoren er helt avgjørende: Facebook holder på å integrere de tre, noe som vil gjøre det vanskeligere å dele dem.

Noen økonomer tviler på at en oppdeling av Facebook ville skape virkelig konkurranse. De mener at Facebook er et «naturlig» monopol. Naturlige monopoler har oppstått på områder som vannforsyningen eller strømnettet, der det er ekstremt kostbart å ta opp konkurransen fordi man må legge rør eller trekke kabler – mens det blir billigere og billigere å legge til nye kunder når alt er på plass. Monopolet skyldes med andre ord ikke ulovlige metoder, det er en naturlig konsekvens av vilkårene i bransjen.

Facebooks verdi er klart større når et større antall mennesker bruker det. Det gir brukerne muligheter for å knytte flere forbindelser og dele ting med flere. Men de kostnadene som er forbundet med å gå inn i bransjen for sosiale medier, er ikke uoverkommelige. Og i motsetning til rørledninger og strømledninger finnes det ikke noe godt argument for at landet er best tjent med å ha bare ett dominerende sosialt medium.

Andre er bekymret over at en oppdeling av Facebook eller andre amerikanske teknologibedrifter kunne utgjøre problem for nasjonal sikkerhet. Siden forutsetningen for framskritt innen kunstig intelligens er enorme datamengder og veldig stor datakraft, er det bare store firmaer som Facebook, Google og Amazon som har råd til de nødvendige investeringene, heter det. Hvis amerikanske selskaper blir mindre, blir vi utkonkurrert av kineserne.

Selv om disse innvendingene er reelle, kan de ikke rettferdiggjøre at vi ikke handler. Selv etter en oppdeling ville Facebook være et utrolig lønnsomt foretak som kunne foreta milliardinvesteringer i nye teknologier – og et mer konkurransepreget marked ville bare fremme slike investeringer. Hvis kineserne passerte oss, kunne regjeringen investere i forskning og utvikling og føre en taktisk handelspolitikk, akkurat som den gjør i dag for å kontrollere Kinas 5G-teknologi.

Det ville være nesten kostnadsfritt for USAs regjering å bryte opp Facebook, og mange mennesker ville ha økonomisk utbytte av det. Et forbud mot kortsiktige oppkjøp ville sikre at konkurrentene og de investorene som satser på dem, ville ha muligheter for å blomstre. Annonsører ville plutselig ha en rekke ulike firmaer som konkurrerte om annonsekronene.

Selv Facebooks aksjonærer ville antagelig dra fordel av det, for det går ofte bra med firmaer som blir delt opp. Da Standard Oil ble oppdelt, ble den samlede verdien av selskapene fordoblet det første året, og noen få år senere var verdien femdoblet. Ti år etter oppdelingen av teleselskapet AT&T i 1984 var verdien på de nye selskapene tredoblet.

De største vinnerne ville imidlertid være folk flest. La oss tenke oss et marked der kundene kan velge et sosialt medium som tilbyr den beste beskyttelsen av private opplysninger, et annet som krever en beskjeden avgift og ikke har reklame, og et tredje der brukerne kunne tilpasse og redigere innleggene sine etter forgodtbefinnende. Ingen vet akkurat hva Facebooks konkurrenter ville tilby for å skille seg ut. Og det er nettopp poenget.

USAs justisdepartement måtte forholde seg til lignende spørsmål om sosiale ulemper og fordeler da det amerikanske telemarkedet ble liberalisert på 1950-tallet. AT&T hadde monopol på telefoni og utstyr til telekommunikasjon. Regjeringen anla en monopolsak, og saken endte med et forlik der AT&T ga avkall på patentene sine og lot være å ekspandere i den gryende dataindustrien. Det resulterte i en eksplosjon av innovasjon som skapte en lang rekke nye patenter og førte til utviklingen av halvledere og moderne datateknologi. Vi ville neppe hatt smarttelefoner og bærbare datamaskiner uten konkurransen skapt gjennom kampen mot monopoler.

Adam Smith hadde rett: Konkurranse fremmer vekst og innovasjon.

Det er ikke nok å bare bryte opp Facebook i mindre deler. Vi trenger en egen institusjon med mandat til å regulere teknologiselskapene. Den første oppgaven bør være å sikre brukernes privatliv.

Europeerne har gjort framskritt når det gjelder persondata ved å innføre GDPR-loven, som sikrer brukerne et minimum av beskyttelse. USA trenger en persondatalov som definerer brukernes rettigheter når det gjelder data de gir fra seg, som sikrer mer tydelig kommunikasjon til brukerne og et effektivt tilsyn. Myndighetene bør sikre at det er mulig å bytte plattform.

Myndighetene bør også etablere retningslinjer for hva som er akseptable ytringer på sosiale medier. Det kan virke merkelig å etablere en offentlig instans som sensurerer ytringer. Men det finnes allerede en rekke begrensninger og forbud på dette feltet, for eksempel mot å rope «brann» i et fullt teater for å skape panikk, mot barneporno og mot å spre usannheter for å påvirke aksjekurser. Vi må innføre tilsvarende standarder for teknologibransjen. Dette må selvfølgelig vurderes av domstolene, akkurat som alle andre innskrenkninger av ytringsfriheten. Men det finnes ingen grunnlovssikret rett til å sjikanere andre eller livestreame voldshandlinger.

Det er snakk om vanskelige utfordringer. Jeg er bekymret for om regulerende myndigheter i dag klarer å henge med på den raske digitale innovasjonen. Jeg er bekymret for at mer konkurranse innen sosiale medier vil innebære at vi får et konservativt Facebook og et liberalt Facebook, eller at nyere sosiale nettverk blir mindre sikre hvis reguleringen er svak. Men det ville være verre å fortsette som i dag: Hvis ikke politikere og embetsfolk utarbeider disse standardene, vil selskapene gjøre det.

Les også:

Noen tviler på at en oppdeling av Facebook ville holde i retten, siden domstolene generelt er skeptiske mot inngrep mot monopoler. Andre mener at den amerikanske kongressen ikke vil klare å komme til enighet.

Men selv om oppdeling og regulering ikke lykkes i første omgang, vil det i seg selv gi mer kontroll at man presser på. Regjeringens sak mot Microsoft – selskapet ble anklaget for å ha utnyttet sin markedsposisjon til å tvinge kundene til å bruke nettleseren Internet Explorer – avsluttet i 2001. Det var president George W. Bush som ga opp forsøket med å dele opp Microsoft. Men saken var likevel med på å tøyle Microsofts ambisjoner om å dominere internett i en tidlig fase.

På 1970-tallet anklaget justisdepartementet IBM for å skape et monopol for salg av personlige datamaskiner. Det ble aldri noen dom, men underveis endret IBM mange av metodene sine. Selskapet sluttet å selge sin maskinvare og programvare i obligatoriske pakker, valgte et veldig åpent design for sine PC-er og unngikk urimelig kontroll av leverandørene sine. Professor Wu har skrevet at «politimannen som pustet IBM i nakken» gjorde at selskapet unngikk konkurransevridning.

Og en aggressiv sak mot Facebook vil få giganter som Google og Amazon til å tenke seg om før de forsøker å knuse konkurransen på sine felt. Hvis regjeringen grep muligheten til å gjenreise en effektiv konkurransestandard som er basert på en bredere forståelse av kostnadene ved «gratis» produkter, kunne det påvirke en lang rekke bransjer.

Alternativet er dystert. Hvis ikke vi gjør noe, blir Facebooks monopol bare enda større. Med sin tilgang til store deler av verdens personlige kommunikasjon kan selskapet høste data som viser mønstre og tendenser og dermed gir det et forsprang i forhold til konkurrentene i flere tiår framover.

Jeg påtar meg ansvaret for å ikke ha slått alarm tidligere. Don Graham, tidligere styremedlem for Facebook, har beskyldt selskapets kritikere for å utvise samme mot som «den siste mannen som kaster seg på toppen av haugen av spillere i amerikansk fotball». Pengene jeg tjente ved å arbeide for Facebook, har forandret livet mitt, og selv etter at jeg trakk meg tilbake, har jeg fulgt selskapets fortsatte vekst med beundring. Jeg ble ikke oppmerksom på farene ved Facebooks monopol før etter valget i USA i 2016 og Cambridge Analytica-skandalen. Men å sammenligne Facebook med en fastklemt fotballspiller er å overse selskapets maktposisjon.

Les også: Facebook innrømmer å ha lagret ukrypterte brukerpassord

Vi kan være på vei inn i en epoke der Facebook og andre monopoler stilles til ansvar. Det kollektive sinnet vokser, og en ny generasjon av ledere har begynt å dukke opp. I kongressen har David Cicilline kastet seg inn i en kamp for å begrense monopolenes makt, og senatorene Amy Klobuchar og Ted Cruz støtter kravene Elizabeth Warren har framsatt. Økonomer som Jason Furman, tidligere formann for presidentens økonomiske rådgivere, retter skarp kritikk mot monopoler, og en stor gruppe juridiske eksperter, inkludert Lina Khan, Barry Lynn og Ganesh Sitaraman, arbeider for å etablere en ny kurs på området.

Denne bevegelsen fortjener støtte. Mark Zuckerberg kan ikke reparere Facebook, men det kan regjeringen gjøre.

(c) 2019 The New York Times

Chris Hughes (35)

Født i Hickory, North Carolina, USA.
Var student og kompis av Mark Zuckerberg på Harvard på tidlig 2000-tall.
Var med på å utvikle og starte studentvennenettverket Facebook i årene 2002-2004.
Konsentrerte seg om studiene i 2004-2006, til han begynte å jobbe i Facebook igjen.
Sluttet i Facebook i 2007 da han begynte å jobbe for Barack Obamas valgkampanje.
Investerte noen av Facebook-millionene sine i magasinet The New Republic, hvor han var største eier fram til 2016.
Er svært kritisk til Facebooks hegemoni, makt og påvirkningkraft.