Nyheter

Han forguder tidens elv

Mikael Niemi skrev «Koke bjørn» samtidig som han mistet begge foreldrene. – Denne boka er kanskje en måte å ta avskjed med dem på, sier han.

Bilde 1 av 2

– Det er noe som skjer når man fisker, utover gleden av å ha fanget sin egen mat. Det er noe gammelt som vokser ut av den situasjonen, en glede som er tusen år gammel!

Mikael Niemi, bak publikumssuksessen «Populærmusikk fra Vittula», er aktuell med den kritikerroste historiske romanen om Lars Levi Læstadius, «Koke Bjørn», på norsk. Hver gang han drar på forfatterturné for å snakke om boka fester han morens smykke på dressjakken. Smykket er en liten fisk som titter opp der på jakkebrystet. Det var ut ifra en glede for naturen, som han deler med sine forfedre, og deres forfedre igjen, at han skrev boka som nå går som en farsott over Skandinavia.

Boka, som er satt til Kengis i Nord-Sverige i 1852, har mange identiteter: den er en tilnærmet Sherlock Holms-roman om en rekke forbrytelser som blir begått mot jenter i bygda, den er en historisk fortelling om vekkelsesbevegelsen læstadianismens begynnelse. Den er en historie om litteraturens og det skrevne ords stadige dannelsesrevolusjon i menneskers liv, og den er en kjærlighetserklæring til naturen.

Det sistnevnte opplever Niemi at vi stadig beveger oss lenger bort fra.

Les anmeldelse: "Koke bjørn": Uventet spennende

Steinaldermenneske

– Jeg er litt som et steinaldermenneske. Jeg lever ved elven og skogen, jeg eier skog og arbeider mye der, og reparerer mine egne hus, for eksempel. Jeg bor i et landskap som påvirker hvordan jeg ser verden og livet på. For meg er vi mennesker som dyr og dermed en del av naturen, det kjenner jeg konkret inne i meg. Når jeg er ute i skogen og jakter med hunden min kan det noen ganger føles som mennesket i meg forsvinner. Der ute blir jeg en som lukter, lytter, ser – også følger jeg med på hunden min, hva han intuitivt gjør der ute og forsøker å gjøre det samme. Jeg drar ut i naturen for å legge noe igjen. Tankene mine, intellektet, uroen. Denne mentaliteten finnes i Norge og oppe i nord, men i store deler av Sverige har den forsvunnet. Jordbruket har forsvunnet, og vi bruker ikke lenger kroppen vår for å arbeide. Min far sa alltid at man må røre på kroppen for å ha det bra. Den leveregelen har vi mennesker levd etter siden steinalderen. Hvilken kontrast det er til i dag! sier Niemi.

For gleden av å bruke hele kroppen, og ikke bare tomlene, ser han bare mindre av.

– Mine barn kan sitte timevis foran disse skjermene, og det er ikke enkelt å få dem med ut i skiløypa. I dag må vi konstruere helsestudioer og maskiner for å bevege på oss. Jeg opplever at noe gammelt er i ferd med å forsvinne. Kanskje merker man det i boken på et vis, at jeg har noe i meg som søker etter den gamle måten å se verden på, sier han.

– Prosten var for svær

«Koke bjørn» er en roman om Lars Levi Læstadius og fattigmannsgutten Jussi, som sammen prøver å oppklare en rekke forbrytelser som skjer i bygda der de bor.

– Lars Levi Læstadius er den mest kjente personen fra Pajala. Så jeg visste jeg ville skrive om han. Jeg er vokst opp ved huset han døde i, prestegården i Pajala, vi kaller den for «Læstadiuspörtet».

Da jeg var liten spilte vi fotball mens hans statue raget over oss, så han kjentes veldig nær meg. Men prosten var for svær til å kunne identifisere seg med. Han ble for genial, og for langt fra meg som et vanlig menneske. Derfor kunne jeg ikke skrive fra prestens perspektiv. Men en fattig gutt, med kjærlighetsproblemer, han er det enkelt å identifisere seg med! Derfor ble dette en historie om den mektige prosten, sett gjennom den lille Jussi, sier Niemi.

Ordets kraft

Jussi er en bortkommen gutt, en typisk skandinavisk loffer. Han kan verken lese eller skrive, og slik Niemis verden for første gang åpner seg opp for leseren av boka, åpner verden seg opp for Jussi også. På den måten er boka en slags skapelsesberettelse, der Jussi entrer en verden «før verden helt har rukket å bli skapt». Blikket til Jussi har ennå ikke lært seg å fordøye det han ser i verden, og i motsetning til å gjenkjenne, ser han tingene for første gang. Måten Jussi opplever verdenen kan leses som en kommentar på et litteratur- og kunstsyn der kunsten brukes som et grep for å si noe nytt om noe bestandig.

Selv forteller Niemi at ønsket hans var å skrive om hva slags revolusjon det skrevne ord har spilt i menneskehistorien.

– Dette er en historie om utviklingen fra da vi lærer oss å skrive, i det fattige nord, til der vi er i dag, der man til og med kan bli forfatter!

Mine forfedre var enkle mennesker, arbeidere, samer, vanlige bosettere, fattige, enkle, mennesker. Og her sitter jeg og kan leve av å skrive bøker og være forfatter. Det er en utrolig utvikling!

Fra bare noen generasjoner tilbake har jeg slektninger som var analfabeter, som ikke kunne lese og skrive. Jeg har forsket, og funnet slektninger som ikke engang kunne skrive sine eget navn. De skrev bare et stort kryss når de skulle skrive under på noe, sier Niemi.

Den mektige elva

Blant naturfenomener som står sterkt i romanen er elven kanskje den mektigste. Niemi forteller at han fra skrivestua kan se utover elva hver dag, og at han alltid tar den med i bøkene sine.

– Elven er for meg det sterkeste og viktigste i naturen. Jeg tenker at elven er det vakreste symbolet vi har for livet og døden, og synes det er mye sant i hvordan hinduismen tenker på den. Elven symboliserer livet, og når man omsider driver ut i havet, da når man døden. Havet er det samme vannet som elva, det er bare i en ulik tilstand, sier han.

Niemi beskriver selv elva som en kilde til død i boka. Først som en vannflate lik tusen glassplinter, og senere som et sted der du slutter å opphøre, hvis du holder deg for lenge under overflaten. Han trekker fram igjen den lille fisken han har i dressjakkelommen.

– Jeg skrev denne boka samtidig på samme tid som mine foreldre døde. Jeg har med meg moren min gjennom denne lille fisken, sier han og kikker ned på smykket festet på brystet.

– Min mor var veldig opptatt av Lars Levi Læstadius. Denne boka er kanskje en måte å ta avskjed med dem på, sier han.

Mer fra Dagsavisen