Gøy på landet

5

Needlepoint

«The Diary Of Robert Reverie»

Bjørn Klakegg har mange års erfaring fra jazzens uransakelige veier, blant annet fra grupper som Extended Noise og Out To Lunch. De siste årene har han beskjeftiget seg med gruppa Needlepoint, som har gitt ut tre finurlige album før, og her argumenterer han godt for at med det fjerde skal det skje.

Norge er et lite land. I tillegg til Klakegg selv består Needlepoint av David Wallumrød (tangenter), Nikolai Hængsle (bass) og Olaf Olsen (trommer). Disse tre hørte vi også nylig sammen med Band Of Gold, som har laget et av vårens fineste norske album med «Where’s The Magic». De går også igjen i en rekke andre sammenhenger. Det er imidlertid avgjørende hvem som står i spissen for ei gruppe. Med Klakegg i front er Needlepoint noe ganske annet enn alt det andre.

Les også: Er tiden inne for en festkonsert med Fra Lippo Lippi? (DA+)

Bjørn Klakeggs visjoner for bandet sitt er i nærheten av den britiske progrocken fra 70-tallet. Han namedropper både Syd Barrett og Robert Wyatt, og band som Caravan og Camel. Dette var den såkalte Canterbury-scenen fra progrocken. Men likevel har «The Diary Of Robert Reverie» et innhold som heller mer i retning av den mer vimsete popeksentrisiteten innholdsmessig, og jazzrocken musikalsk.

Hovedpersonen i dette konseptalbumet, Robert Reverie selv, er en landlig einstøing, en godt kjent figur fra psykedeliakulturen, med Happines Stan fra Small Faces’ «Ogden’s Nut Gone Flake» som et fremragende eksempel, dog uten sammenligning for øvrig. Robert sover i fjøset med kuene, stenger porten når fremmede kommer forbi, ser på skyene, og har kanskje møtt ei jente også, før det visst skjer noe forferdelig til slutt. «Voices that come from the valley below/Seems to be happy but you never know», synger Klakegg. Men det er vel ikke denne historien som er det essensielle med «The Diary of Robert Reverie». Her taler musikken mer enn godt nok for seg selv.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Bjørn Klakegg har laget flere fine, såkalte pastorale melodier, som han kunne ha framført i en mer akustisk idyll. I stedet kommer Needlepoint med et formidabelt driv, pisket fram av rytmeseksjonen Hængsle/Olsen, som har spilt sammen nærmest siden barndommen i Bigbang, med et imponerende motorisk driv som bare går og går. Oppå dette spiller Klakegg gitar og Wallumrøds keyboard, med klanger som fyller ut et imponerende lydbilde, produsert av Nikolai Hængsle.

Det ser ikke ut som Needlepoint har store planer for konserter framover, men de kunne gjøre seg ekstra godt i levende live, med det massive trykket de får til på plate.

Les også: Ry Cooder leverer sarkasme forkledd som salmesang (DA+)