«Goliat»: Folkhem i flammer

5

Drama

«Goliat»

Regi: Peter Grönlund

Sv. 2019

Jeg antar at «Goliat» kan beskrives som en sosialrealistisk gangsterfilm, der begreper som ære, respekt, lojalitet og grov vold er en del av hverdagen. Peter Grönlund har en fortid som sosialarbeider og har jobbet mye med rusmisbrukere, så han kjenner miljøet godt. Mens «Flukten» utspilte seg på gateplanet i Stockholm forflytter «Goliat» seg til landsbygda et sted utenfor Norrköping, der konsekvensene av de svenske myndighetenes feilslåtte sosialpolitikk bare merkes enda sterkere.

I bedre tider kunne det lokale verftet by på trygge arbeidsplasser, men nå er all industri lagt ned. Familiefaren Roland Henebro (Joakim Sällquist) bærer preg av et hardt liv, med tydelig arr både på knokene og sjelen. Han straightet seg opp, giftet seg, kjøpte hus og fikk tre barn. Gjorde alt det samfunnet forventet av ham, men slapp allikevel ikke inn i det gode selskapet. Nå gjør Roland det eneste han kan gjøre for å holde familien flytende, og det innebærer å selge amfetamin på gata. Den sytten år gamle sønnen Kim (Sebastian Ljungblad) har bare en vag anelse om at faren driver med noe kriminelt, men så får familien nyheten om at pappa må sone 16 måneder i fengsel for en tidligere dom.

Les også: Derfor måtte Eirik Stubø forlate Nordens fremste teater (+)

I mellomtiden må noen betale inkassoregningene som hoper seg opp på kjøkkenbordet. Foreldrene tar det som en selvfølge at eldstesønnen Kimmie overtar forsørgeransvaret, og i deres verden er det ikke engang oppe for debatt at han har et valg. Så den eneste utveien er at Kimmie tar over pappas ekstrajobb som dopselger, og får et lynkurs i underverdenen Roland beveger seg i. På den ene siden dras Kimmie til drømmen om et bedre liv sammen med den potensielle kjæresten Jonna (Cornelia Andersson). På den andre siden haler lojaliteten til familien, og ansvaret Kimmie føler for de yngre søsknene. Så fort Rolands gjeng med langere inngår en avtale om å kjøpe fem kilo amfetamin på krita skjønner vi at dette kommer til å gå til helvete veldig fort.

I likhet med «Flukten» er rollene sensitivt spilt av amatører uten tidligere filmerfaring. Joakim Sällquist har en bakgrunn som er enda røffere enn rollefiguren Rolands (han ble blant mye annet skutt ned under en narkohandel i Thailand), men har vært rusfri de siste fire årene, og ble tidligere i år belønnet med en Guldbagge for beste mannlige hovedrolle. «Goliat» føles noen grader mer forutsigbar enn «Flukten», og vi vet mer eller mindre hvor dette kommer til å ende. Det er samtidig denne forutsigbarheten som skaper klaustrofobi. Den samfunnskritiske brodden er samtidig mye skarpere enn i forgjengeren, og dette er en sintere film.

Les også anmeldelsen av «Kapernaum»: Blytung sosialrealisme fra Beiruts gater (+)

Myndighetene la først ned det lokale verftet, og kvalte det økonomiske levegrunnlaget i lokalsamfunnet – for deretter å sende skattefuten som en konstant trussel etter at pengene ikke strekker til for å betale regningene. Politiet sirkler rundt i nærmiljøet for å påminne beboerne om at de ikke er fullverdige medlemmer av samfunnet, og presser de svakeste til å tyste på hardbarkede kriminelle som tyr til grov vold. I bakgrunnen ser vi stadig valgplakater fra kyniske politikere som selger banale løgner for å sikre sine egne arbeidsplasser.

«Goliat» tegner et rystende aktuelt bilde av et samfunn i forfall, og er nok et førsteklasses håndverk fra en av Sveriges mest spennende filmskapere.