Går av, nå ser han tilbake

14. juli er siste arbeidsdag. Han har ingen store planer.

– Noe av det jeg gleder meg mest til er å bruke mer tid sammen med barnebarna, sier Norås til RA.

67-åringen har beveget seg fra oppveksten hos bestemoren i Risbakken ved Kyviksmarka på Storhaug til hus og hage på Eiganes.

– Hvis jeg hadde sagt til kameratene mine på Storhaug at jeg en dag skulle bygge meg hus på Eiganes, så hadde de vel banket meg, sier Norås og humrer.

Stavangers mektigste kulturbyråkrat vil savne kontakten med kunstnerne, ikke minst å ringe med beskjed om priser og stipender.

– Reaksjonene er formidable, ikke minst er de glade for å bli sett i sin egen by. Noen ler, noen gråter.

Mye ute i felten 

Mye representasjon er en selvfølge, men Norås er også aktiv bruker av kulturlivet når champagneglassene er ryddet bort. Han har eksempelvis fått med seg de aller fleste Rogaland Teater-oppsetningene de siste 25 årene. Ellers, musikk, utstillinger, dans, you name it.

– Deltakelse er forferdelig viktig. Det er mye du kan lese deg til, men for å få føling med trender, så må en kultursjef være der det skjer, sier han.

I 2000 ba daværende kulturstyreleder John Peter Hernes Norås utrede hva det eventuelt ville innebære for Stavanger å bli europeisk kulturby.

– Jeg regnet i utgangspunktet med en kort orienteringssak til neste møte, det var mye større enn jeg trodde, jeg ble mer og mer overveldet, nesten skremt, sier kultursjefen.

Saksbehandlingen tok 15 måneder, rådmann Ole Hetland la saken på bordet til bystyret, som sa ja, etter mye lobbyvirksomhet garanterte Stortinget for 100 millioner kroner, Ministerrådet i EU sa ja i 2004, og ordfører Sevland ba Norås ta permisjon og bli strategidirektør i Stavanger2008. Nå slår han fast at myten om at kulturhovedstadsåret kostet byens skattebetalere 300 millioner er nettopp en myte.

– Hvis du leser overskriftene, kan det virke sånn. Faktum er at Stavanger brukte 50 millioner, Sandnes kommune og Rogaland fylkeskommune 25 millioner hver. Stavanger kommunes del ble fordelt over budsjettene over en femårsperiode.

– Var det hard maktkamp eller mest samspill mellom politikere og administrasjon i Stavanger, Sandnes og fylkeskommunen?

– Tja, hvordan skal jeg svare diplomatisk på det? Samarbeidet med fylkeskommunen var veldig uproblematisk. I starten var det nok mye skepsis i Sandnes, om Stavanger bare var ute etter pengene. I Sandnes var mange i en tidlig fase nok mer opptatt av hvor arrangementene skulle være enn hva som skulle skje, sier Norås.

2008-samarbeidet

Det lettet mye i byer og bygder da ble klart at majoriteten av Stavanger2008-arrangementene skulle foregå i andre kommuner. Dagen før Stavanger-åpningen var det 2008-arrangementer i samtlige av fylkets 25 kommuner, og alle kommunene var inviterte til å presentere sine 2008-arrangement i paraden på åpningsdagen.

Han mener det regionale kultursamarbeidet i dag er tettere og bedre enn før 2008.

– Jeg pleier å si at det viktigste med 2008 er hva som skjedde etterpå, sier Norås, som på sist møte i kommunalstyret for kultur og idrett la på bordet mer enn 20 store og små prosjekter, initiert, etablert og dels finansiert av Stavanger2008, som fortsatt eksisterer.

– Det er nok flere enn folk er klar over.

Han peker på at ensemblet 1B1 har vunnet Spellemann, fyrprosjektet «On The Egde» lever og vokser, og «High Hopes», der fem ungdommer fra Stavanger og fem fra Liverpool ble fulgt i to og et halvt år. Resultatet, 10 temaepisoder, visning på BBC, NRK, YLE og flere nasjonale TV-stasjoner.

– Kontrastene blant ungdommene var enorme, og hvis ungdom i Stavanger tror de har en tøff oppvekst: Der satt en 16 år gammel Liverpool-jente med et to og halvt gammelt barn, broren til en av guttene var drept i et gjengslagsmål, sier Norås.

Nå skal de 10 deltakerne søkes opp på ny, snart ti år etter.

– Det blir utrolig interessant å se hva som har skjedd med dem.

– Det sies at du fikk dine første grå hår under kulturhovedstadsdirektør Mary Millers ledelse?

– He, he, det vet jeg nå ikke. Det er ikke utenkelig, og er muligens en god observasjon, sier Norås og smiler i skjegget.

Byens «hvite» kultur

– Er det noe du føler at du som kultursjef ikke har lyktes med?

– Ja. Når jeg i nettverket av kulturbyer møter representanter som sier at de er fornøyde og ikke har hatt noen problemer av noen slag, bruker jeg å si at «da har dere et problem». Det er ikke mulig, og det er heller ikke meningen at det ikke har vært vansker, for da har organisasjonen kjørt et altfor trygt løp, sier Norås.

Han trekker selv fram mangelen på internasjonal bredde i Stavangers kulturliv.

– Vi har i dag en ordfører som på beundringsverdig vis trekker fram mye av det positive den store internasjonale befolkningen i Stavanger representerer. Til tross for dette har vi ikke lykkes på kulturfeltet. Kulturen i Stavanger er fremdeles «hvit». Den internasjonale befolkningen ser vi lite til, både som utøvere, publikum og i styrende organisasjoner. Her håper jeg vi bedrer oss.

Som kultursjef dro Norås tidlig i gang møteplassen Kulturdialog.

– Jeg så at en god dialog mellom kulturbyråkratene og kunstnere var veldig viktig. En tilleggsdimensjon jeg ikke hadde sett var hvor viktig den horisontale kulturdialogen er, at aktører i de ulike deler av kulturlivet, som ofte arbeider alene eller i små fagmiljøer, treffes.

Nå mingles det før Kulturdialogene, i pauser og mange blir igjen etter det faste programmet.

Byråkratenes rolle

Norås har vært lite omstridt.

– Jeg har hatt en klar filosofi: Kulturbyråkrater skal være veldig bevisst sin rolle. Vi skaper ikke en god kulturby ut av et kulturkontor, sier han.

– Vi må skjønne, akseptere og erkjenne at ekspertisen sitter der ute et sted. Kulturbyråkratene er til for kunstnere og kulturlivet, ikke omvendt. Vi må ikke fortelle, vi må være lyttende og være kulturlivets ambassadører til politikerne, legger han til.

Norås trekker fram velmeritterte og lengelevende Maijazz som eksempel.

– Hvis kulturadministrasjonen nå skulle styrt Maijazz, hadde den bare vart ett ekstra år, den ville blitt dyrere og mindre spennende. Ekspertisen sitter hos Helleik, Hasse og de andre i Maijazz.

Han husker tilbake til rundt årtusenskiftet, da Arild Østin Ommundsen kom på kontoret, regissøren var i ferd med å gi opp Mongoland.

– Han hadde brukt opp all velvilje fra venner og bekjente, og hadde ikke penger til videre produksjon, sier Norås, som hadde sett Ommundsens vinnerfilm fra kortfilmfestivalen i Grimstad, og kastet seg over Mongoland-manuset.

– Jeg syntes at her var et ualminnelig stort filmtalent, med et veldig spennende prosjekt, og at det ville ha vært tragisk om Arild ikke skulle få fullført nettopp denne filmen.

Norås bladde opp maksimumsbeløpet av administrativ fullmakt 50.000 kroner, og ga regissøren beskjed om å fullføre filmen.

– Mongoland hadde sannsynligvis blitt laget uavhengig av disse midlene, og han mottok betydelig større beløp senere i produksjonen. Men her var timingen viktig og riktig, sier Norås.

Han peker også på 25-årsjubilanten Fiks Ferigge Ferie og kunsterleiligheten i Berlin når han oppsummerer.

– Institusjonene viktige

Mye av kritikken mot dagens kulturliv er at institusjonene styrkes og styrkes på bekostning av det frie kulturlivet.

– Det er bare delvis en riktig observasjon, men forholdene mellom institusjonene og det frie kulturfeltet er noe av det IRIS har kritisert 2008 for. Men: Gruppene er ikke motkrefter. Institusjonene er dels en ryggrad, inspirasjon, tilholdssted og utdanningssted for frie kunstnerne.

– Er institusjonene blitt for satte, for tradisjonelle, for sedate?

– Institusjonene i Stavanger er i alle fall ikke sedate, tvert imot er de flinke til å til å tenke nytt. Det kan være et problem hvis noen har romslige rammer mens andre driver dugnad, men vi må være klar over at institusjonene er veldig viktige for byens frie kunstnere, sier Norås, som peker på at for eksempel Rogaland Teater slipper til mange andre fra byens kulturliv, skuespillere, forfattere og ikke minst musikere.

Årets Stavangerkunster Ole Christoffer Ertvaag var i bystyret og fortalte om hjemvendelsen til Stavanger etter Teaterhøgskolen.

– Han sa – med stor troverdighet – at det ikke var fordi han hadde hjemlengsel, men fordi Rogaland Teater er Norges beste teater, sier Norås.