Nyheter

Funkygine: – Jeg føler meg for smart til å være blogger

«En hissigpropp. Frekk. Sta og bestemt og ekstremt påståelig. Til tider helt uspiselig». Jørgine Massa Vasstrand gjorde det ikke lett for sin mor i tiden i Italia. Men det er lenge siden. Nå kjenner man henne som «Funkygine», Norges største treningsblogger.

Bilde 1 av 6

– Jeg føler meg for smart til å være blogger.

Bloggertittelen klinger dårlig i de norskitalienske ørene til Jørgine Massa Vasstrand (29), men det er hun som er Funkygine. Det er hun som har en halv million følgere på Instagram, der hun deler treningstips som «ti mageøvelser mens rundstykkene stekes i ovnen». Det er hun som har en egen VGTV-serie med Vegard Harm, «Vegard X Funkygine», der hun jobber med å få Harm i sitt livs beste form, og det er hun som i skrivende stund har den tredje mest leste bloggen på bloggtoppen, der Sophie Elise er bloggdronninga. Akkurat det forholder ikke Jørgine seg til.

– Jeg leser ikke andres blogger. Jeg skjønner ikke helt at folk leser min engang.

Jørgine Vasstrand.

Stemmen er overraskende svak gjennom dørtelefonen når vi ringer på hos «Sundli Vasstrand», presis 8.30 mandag morgen. Det hvite moderne leilighetskomplekset ligger rett ovenfor Ring 2 på Sagene, den eneste bydelen Jørgine kjente til da hun tok med seg de to små ungene sine og nærmest rømte fra hjembyen Ålesund og en utro ektemann for tre år siden. Det er skjedd mye siden den gang.

Hun har giftet seg igjen. Nå står fotballspilleren Morten Sundli og skyfler bonusunger ut døra med matpakker og skolesekker, mens en relativt nyfødt baby Milano henger over skulderen hans. Entreen har forflyttet seg langt utover i oppgangen i fjerde etasje, der det står støvler og joggesko i alle størrelser, sparkesykler, pluss en barnevogn. Visstnok sponset. Det er vi nødt til å snakke om. Og Jørgine selv? Hun kommer til syne i døråpningen, delvis påkledd, i en meget kort, grå bomullsshorts, ser usminka ut, og med håret i en dott.

– Vært oppe tidlig?

– Nei, jeg sto opp for fire minutter siden.

Jørgine tilbyr kaffe fra den kremhvite Nespresso-maskinen, og slenger seg ned i en lyseblå sofa fra IKEA. Nei, da, kaffegiganten og møbelvarehuset står ikke på sponsorlista.

– Jeg kunne tjent utrolig mye mer penger hvis jeg sa ja til alt.

Hun påstår hun sier nei til en hel masse.

– Kosttilskudd av mange ulike slag, treningsutstyr jeg mener ikke har noen effekt, apper for å tracke kostholdet, som jeg mener har en usunn vinkling. Jeg vil ikke lure leserne mine til å kjøpe noe jeg ikke tror virker.

Les også: Krigsveteran Ulstein: «Det er noen som klør etter å rive heltene ned» (DA+)

###

Bloggere og sponsing. Dette er sånt det er mange som hisser seg opp over.

For noen uker siden gikk programleder Morten Hegseth i VGTV i strupen på en rekke navngitte kjendismødre for det han omtalte som et sponset babyliv. «Flere norske kvinner bør skjønne at barnet deres ikke har samme funksjon som en Chanel-veske». Jørgine ble ikke nevnt i kommentaren, men tok likevel til motmæle.

– Det er mange andre det er lettere å ta enn meg, for selv om jeg sikkert gjør ting folk kan være uenig i, så har jeg integritet. Mange influensere er et lett bytte. De bruker «click baits» og omgir seg med enorme mengder spons.

Der mener hun forresten at mange har misforstått.

– Spons er å inngå et samarbeid med en aktør, det er en pakke, ikke at du får gratis sjampo i posten.

– Samtidig, innrømmer hun:

– Jeg har sponsa vogn jeg, og jeg har hatt kommersielle innlegg som ungene mine har vært involvert i. Så jeg burde absolutt ha blitt nevnt i den kritikken.

Les også: Cecilie er litt lei av å bli spurt om hvordan det er å være kvinne i hockeyen (DA+)

Selv tror hun at hun slipper unna den verste kritikken fordi hun har et solid budskap, og har bevart rollen som treningsprofil. Her skal det også nevnes at Morten Hegseth er en venn og kollega av Vegard Harm, som igjen er blitt en nær venn av Jørgine.

– Å skrive om hverdagen min hadde blitt fryktelig kjedelig og innholdsløst.

Hun arrangerer treningsreiser, holder workshops og deltar på små og større treningsrelaterte arrangementer.

Det er også derfor hun greier å rettferdiggjøre overfor seg selv, det å være en influenser. En som påvirker holdninger og handlinger hos følgerskaren. Jørgine er tross alt takknemlig for alle leserne hun har. De som gjør at hun kan leve av å drive med det hun elsker.

– Det er jo ekstremt hyklersk av meg, men jeg føler meg litt for god til å være blogger. Det har så mange dårlige assosiasjoner ved seg. Å være blogger er nesten synonymt med å være litt enkel.

Hun tror det er en felles oppfatning blant bloggere, at de må tåle en del kritikk.

– Og hvis man vil klage på noen, så er vi en enkel målgruppe. Folk liker å kritisere andre, og da er det lett å ta de som eksponerer seg.

###

Hun er uansett vant til å gjøre seg bemerket, den 1,62 meter høye Jørgine Massa Vasstrand. I ungdomsårene i den italienske grensebyen Sanremo var hun så pen og omsvermet at det gikk til hodet på henne.

Hun heter Giorgina i farens hjemland, Italia. Dit flyttet hun med sin norske mor, og de åtte år yngre tvillingbrødrene Silas og Emil. Hun var ni år, og på bilder av den vakre blonde jenta med de store blå øynene, kan man allerede skimte en begynnende sixpack. At hun var sterk skulle komme til nytte når hun noen år senere skulle slåss med hissige italienske brunetter etter skoletid.

Hun var en hissigpropp selv. Sta og bestemt og ekstremt påståelig. Til tider helt uspiselig, ifølge moren. Frekk. Kranglete. Hun stakk av, tok ikke telefonen da moren ringte, skulka skolen, havnet i slåsskamper. Tatoverte seg som 13-åring. Den var så stygg at det var straff nok i seg selv, mente moren. En villstyring.

– Alt mamma sier er sant.

– Hvor jævlig var du?

– Jeg var alltid litt på kanten. Det var anmerkninger med hjem fra skolen for alt mulig. En bombetrussel blant annet, og da jeg skulle bli hørt i lekser latet jeg som jeg besvimte. Den dro jeg skikkelig langt.

Ambulansen kom.

Og så hadde hun en eldre kjæreste, selvsagt. Tonino. Høy, kjekk, dødssjalu type. Han var 21, Jørgine var 15. De pleide å kjøre rundt, hun på moped, han i en grønn Mini Cooper, begge uten lappen. Det vil si, Jørgine gadd aldri å ta den, mens Tonino kjøpte lappen i Napoli. En kveld kom han hjem til huset der Jørgine bodde, helt fra seg. «Jeg tror jeg har drept noen». Mamma Trude ringte Toninos far. Hold an, sier faren, jeg reiser til sykehuset for se om det er kommet inn noen døde.

På sykehuset lå Toninos fetter. Han var ikke død, men kraftig forslått med balltre.

Det hendte hun slåss selv, også. En ettermiddag ringte det på ved porten inn til eneboligen hun bodde sammen med mamma, tvillingene, lillebror Noah og stefaren. En jentegjeng sto og ventet. De påsto at Jørgine hadde ligget med kjæresten til hun ene.

Moren til Jørgine fikk med seg opptrinnet, stoppet kampen, og dro datteren med seg inn.

– Dessverre.

– Dessverre?

– Ja, for det ble jo bare utsatt. Når noen vil ta deg, så blir det kamp på et eller annet tidspunkt.

Så det endte med en blåveis. Hun fortalte moren hun hadde falt i trappa.

– Hadde du ligget med han typen hennes, da?

– Ja, jeg hadde jo det.

Giorginas skjørtekant ble kortere og kortere, hælene høyere og høyere, og mamma Trude ble reddere og reddere.

Hun så ingen annen utvei enn å sende den 17 år gamle dattera si hjem til hennes foreldre i Spjelkavik utenfor Ålesund.

– Jeg har ikke skjønt før i ettertid hvor jævlig jeg var.

###

Les også: Palestinsk kvinne: – Arbeidet endret livet mitt (DA+)

Jørgine kom til regntunge Ålesund sent på året med tre tatoveringer - hun angrer forresten på alle sammen, og en typisk italiensk væremåte. Ærekjær, lojal og sjalu. Det ble en stor overgang.

Hun kjente ingen, men siden hun alltid hadde hatt kjæreste, og etter mye styr hadde fått slått opp med den eiesyke, italienske, fant hun seg raskt en ny. Han var ikke den sjalu typen. Det gjorde Jørgine usikker.

– Å vise kjærlighet i form av sjalusi og å være eiesyk, det er en del av det italienske gamet. Jeg følte meg veldig italiensk da jeg kom til Norge. Morten, han er min, liksom. Hvis noen prøver seg på han, så tar jeg det personlig.

Morten, ja. Det er nåværende ektemann. Men før han hadde hun et liv med ungdomskjæresten. Jørgine ble gravid siste året på videregående, og mamma som 19-åring.

– Det har alltid vært så mange unger i vår familie, jeg har fem yngre brødre, så akkurat det var ikke en så stor omveltning som det kanskje ville vært for mange andre.

Et barn ble til to, og to ble til bryllup, og Jørgine hadde enebolig, to biler og hele sin voksne trygghet og tilværelse i et familieliv i Ålesund – i en alder av 25 år.

Dette var omtrent samtidig som Jørgine så smått begynte å blogge, hun hadde lagt ut noen treningssnutter på Instagram der hun brukte barna som vekter, og disse ble fanget opp. Hun begynte å få suksess. Ble kontaktet av United Influencers, som ville ha henne med i bloggteamet.

– Jeg var en meget sporadisk influenser. Det kunne gå en måned mellom hvert innlegg, jeg var ikke flink til å ta bilder og skjønte ingenting av det tekniske.

Les også: Vilde Bratland Erikstad lager TV-serie. Og tar opp blant annet temaet dickpcs. Da fikk hun noen selv også.

Men leserne likte henne.

Hjemme gikk alt til helvete. Kjæresten hun hadde hatt siden hun var 18 år, slapp bomba en oktoberdag 2014. Han hadde vært notorisk utro de fire siste årene, helt siden de gifta seg. Fra de første ukene husker hun nesten ingenting. Satt hjemme hos moren sin og gråt, mens hun prøvde å forstå.

Så bet hun tennene sammen. Hadde selv vokst opp i en familie med søsken her og der, mødre og fedre her og der. De var ingen «one big happy family». Men samtidig som tida gikk, økte utroskapen i omfang. Det ble for mye å fikse.

Hun reiste fra Ålesund i sinne.

Hun sier det er vanskelig å stole på folk. Hun er redd for å bli forlatt. Faren var til og fra under hele barndommen og oppveksten hennes.

– Jeg har mange bekjente, men få venner.

Jørgine blir tankefull.

– Faktisk har jeg bare fire.

Vegard er den ene. Vegard Harm, den to meter høye og relativt tunge moroklumpen fra Stokke i Vestfold, som gjennom Jørgines treningsregime har blitt betydelig lettere og sprekere.

Jørgine snakker om at hun alltid har vært en idrettsunge, hun løp om kapp med alle, slo gutta som ville prøve seg i håndbak, hun drev med friidrett, var best i sprint og lengdehopp, og var innom volleyball og fotball.

Telefonen ringer.

Det er Vegard. Han er oppglødd. Helt frynsete i nervene fordi han satt oppe og så på Orderud-dokumentaren til langt på natt. Nå vil han diskutere hele drapssaken med Jørgine, og tror hun det er noe mulighet for å støte på Veronica Orderud i Oslo?

Jørgine svarer med stoisk ro i stemmen at Vegard skal se en episode med «Side om side» før trening, og hvis det ikke hjelper, skal han nok få trent nervene av seg. Hun har programmet klart. Intervall først, så styrke.

– Man skal ikke undervurdere fysisk aktivitet. Vegard har litt skjør psyke. Men for å si det sånn, han har mye mindre å snakke med psykologen sin etter at han begynte å trene.

– Hvordan er din psykiske helse?

– Den er bra. Men jeg har en engstelig, katastrofetenkende side, og hadde jeg latt den løpe fritt, så hadde livet vært kjipt og trist. Jeg hatt det tøft i perioder, men har aldri slitt psykisk.

– Mange av dine bloggerkolleger er veldig glad i å snakke om angst og depresjoner?

– Det er bra med åpenhet rundt psykisk helse, men jeg synes terskelen for å si at man sliter psykisk er for lav. Det er stor forskjell på det å ha en tøff periode, og å være psykisk syk.

– Men hva med kroppspresset dere influensere utsetter leserne deres for?

– Jeg er blitt mer bevisst på den rekkevidden jeg har etter at jeg har blitt eldre.

For eksempel la hun ut et innlegg der hun klagde over at hun var blitt så tjukk i det siste svangerskapet.

– Jeg er klar over at det åpner opp for kritikk, men jeg tenkte det var fint for folk å se strekkmerker, og at jeg hadde lagt på meg tjue kilo.

Hun fikk mange positive kommentarer, folk syntes det var deilig å høre, at det er lov å si at svangerskap suger i perioder.

Men det ble også den hets.

Les også: «Wait For The Morning»: Med det tredje har det skjedd for Linnea Dale (DA+)

– Hva skrev folk?

– Tenk på alle de som ikke kan bli gravide. Hvordan kan du være så utakknemlig? Sånne ting. Men skal jeg da la være å legge ut matoppskrifter fordi folk sulter i verden?

Hun mener at hun også må få legge ut fine bilder av seg selv, på tross av hun er godt trent.

– Men jeg tar hensyn, jeg gidder for eksempel ikke legge ut bilder av at sixpacken er kommet tilbake etter fødselen. Det tror jeg kunne vært et skikkelig slag i trynet for mange.

– Hva tenker du om alle bloggerne som opererer både lepper og rumpe og pupper, og gud vet hva de ikke har gjort?

– Hvem er jeg til å sitte og kritisere? Det er et valg de tar. Skal noen stilles til ansvar, burde det være kirurgene. Folk mener altfor mye om det meste. Man blir helt utslitt av å kritisere og «disse» andre.

Hun går aldri på kjendisfester. Jørgine holder seg mest hjemme med familien. Den ålesundske Vasstrand-klanen er som en italiensk storfamilie med til sammen 14 søskenbarn. Besteforeldrene hun bodde hos som tenåring lever fremdeles. Brødrene hennes, Raffaele, Silas og Emil, Noah og Julian. Der er hun den ubestridte dronninga i flokken. Morten, mannen hun møtte åtte måneder etter skilsmissen med eksen, som hun aldri skulle bli seriøs med, som hun dyttet og dyttet unna, men som viste seg å være en trofast «stayer».

Og så moren, Trude, hun som tenkte at det eneste hun kunne gjøre var å få Jørgine vekk fra Sanremo og hjem til Norge. Ett år senere kom også hun etter med Silas, Emil og Noah, de tre av Jørgines brødre som er fra morens side. De var samlet igjen.

Jørgine er en skikkelig mammadalt, og ringer moren sin minst tre ganger om dagen.

For eksempel når det er stortingsvalg.

– Da spør jeg mamma om hun kan oppsummere for meg, og så ender jeg med å stemme det hun stemmer.

– Hva annet opptar deg?

– Familien. Jeg er ikke interessert i å bli kjent med nye folk. Jeg har en snever verden.

5 favoritter:

Musikk: Er ingen musikkekspert. Hører på alt jeg synes er fengende og kan synge til i dusjen.

Film: Elsker franske filmer! «Le premier jour du reste de ta vie» og «Les intouchables», for å nevne noen.

Bok: «Boktyven» av Markus Zusak, «Pinnsvinets eleganse» av Muriel Barbery og «Vindens skygge» av Carlos Ruiz Zafón.

Mat: En ordentlig pasta carbonara med store mengder parmesan.

Sted: Hvor enn resten av familien min skulle befinne seg...

Mer fra Dagsavisen