Partiprogrammer vedtatt i oppløftet tilstand tåler ofte ikke den kjedelige virkeligheten. Mens realpolitikk ofte er preget av kompromisser framført av rasjonelle politiske ledere som Erna Solberg, Jens Stoltenberg og Angela Merkel, ter andre politikere seg som Erasmus Montanus. De påstår at Mor Nille er en stein, siden verken Mor Nille eller steinen kan fly. Politikkens Erasmus Montanus-er er de som fremdeles påstår at veier kan bygges for oljepenger, uten bompenger og uten skatteøkninger.
I handlingsprogrammet sitt slår Frp fast at partiet vil øremerke en del av den årlige avkastningen fra oljefondet til «varig investering i infrastruktur som veier, jernbane, kollektiv transport og IKT» – i tråd med fondets mandat, men hinsides politiske realiteter. 8488 milliarder kroner på fondet og handlingsregel på tre prosent, innebærer at avkastningen på 255 milliarder kan brukes på statsbudsjettet. Uten oljepengene hadde Norge gått med underskudd, og måtte som andre nasjoner tatt opp lån for opprettholde velferdstilbud, eller kuttet kraftig i offentlig forbruk. «Nå går vi inn i en ny tid,» sa finansminister og Frp-leder Siv Jensen i desember – og pekte på at tidligere regjeringer har hatt mulighet til å øke forbruket, mens vi nå har fått lavere priser og nedjustert realavkastning til tre prosent. Frps muligheter for å bruke oljepenger på vei – og unngå bompenger – går ikke i hop i en ligning med lavere oljeinntekter og flere eldre.
Derfor blir det komisk når Frp-politikere gjentar det umulige – som at et bompengefritt Norge lar seg gjennomføre hvis partiet får minst 50 prosent i valg. Frp gjemmer seg bak at partiet har stemt nei til bompenger lokalt, samtidig som prinsippet er så lite verdt at deres egen samferdselsminister bestyrer en politikk de er imot. Siden Frp også bestyrer handlingsregelen – som de var imot – kan det være greit å få vite hvordan partiet vil betale for veiene uten høyere skatt?