En to års strid om makt og verv i Stavanger Frp fikk partiet sin foreløpige krasjlanding onsdag kveld. En pressemelding fra Frp-toppen og stortingsvararepresentanten Kari Raustein noen minutter før kl. 23.00, ble etterfulgt av enda en pressemelding fra ektefelle og menig bystyremedlem Øyvind Raustein. De to fløyene i Stavanger Frp sto i full splitt mot hverandre etter valget for halvannet år siden, og en artikkel i Aftenbladet om Rausteins angivelige inhabilitet i en utbyggingssak har tydeligvis vært dråpen.
Også i kretser som ikke deler Frps politiske ståsted er lokallagets hang til å spise sine egne, egnet til forbauselse. Det bakenforliggende alvoret ligger i at Stavanger Frp ikke er et aleneparti i opposisjon, men inngår som en viktig aktør blant Stavangers flertallspartier. En tilbakevendende sjau, uklarhet om hvem som egentlig bestemmer i Stavanger Frp og negative oppslag i mediene, kan på sikt gjøre partiet mindre attraktivt som politisk alliert. Et parti som ikke har orden i egen organisasjon, svekker sin egen styringsdyktighet. «When the shit hits the fan» – når skiten treffer viften – beskriver situasjonen rundt Stavanger Frp for tiden. Svært få vil stå i nærheten når møkken spres.
Stavanger Frps «saker» begynner å bli mange. Før Rausteins exit forsvant Tore B. Kallevig og Trond Birkedal på dramatisk vis, og for ti år siden endte en oppvaskrunde Frp-karrieren til veteranen Karl W. Sandvig. Bakteppene for «sakene» er høyst ulike, men for Stavanger Frps egen del bør det nedsettes en havarikommisjon som kommer til bunns i problemene. De forskjellige krasjlandingene har lite med ideologi og de store veivalgene å gjøre, men har klare organisatoriske fellestrekk. Personer har tydeligvis betydd mer enn kollektivet, og organisasjonen har ikke vært sterk nok til å definere rammene. For hvem skal fronte partilaget? Hvordan skal utspillene koordineres i en bystyregruppe med mange sterke personligheter som også er heltidspolitikere?