Nyheter

Frp er det nye Arbeiderpartiet

Fremskrittspartiet er det partiet som er nærmest å være som folk flest. Det viser en gjennomgang av alle stortingspolitikernes bakgrunn. Se hele oversikten over de som representerer deg på Stortinget.

Bilde 1 av 7

– Jeg foretrekker profesjonalisering fremfor amatørskap.

Ordene tilhører PR-nestor Hans Geelmuyden, som i sin tid var med på å grunnlegge det fremgangsrike kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese.

I takt med at PR-bransjen de senere årene har opplevd en nærmest eventyrlig vekst, har den folkevalgte forsamlingen blitt stadig mer elitepreget. Det later altså ikke til å bekymre Geelmuyden. Tvert imot. Han søker stadig etter nye løver. Stortingshagen er ikke stor nok for alle, og flere av dem som faller ut, finner veien til ham.

«Har valgresultatet gjort deg sulten på nye jaktmarker?», står det i en helsides annonse byrået har rykket inn i blant annet Klassekampen. Ordene skinner hvitt mot svart. Over teksten labber en tilsynelatende sliten løve, på vei bort fra Stortinget. Geelmuyden Kiese etterlyser eksstatsråder, frafalne spinndoktorer og andre med omfangsrike telefonlister.

Søknadsfristen ble satt til 1. oktober, en drøy uke før den offisielle åpningen av Stortingets 162. sesjon.

– Vi lever av å flytte makt, og søker folk fra det politiske elitelaget fordi de har unik kunnskap om samfunnet, sier Geelmuyden.

###

Flere mastere enn mestere

Mye tyder på at han i tida framover vil ha langt flere å velge mellom. Politikk er i ferd med å bli en profesjon.

En gjennomgang Dagsavisen har gjort av vår ferske folkevalgte forsamling, bekrefter det statsvitenskapelig litteratur beskriver som den «nye» politikertypen, som litt satt på spissen kan beskrives slik:

Han, eller mindre sannsynlig hun, er etnisk norsk, har høyere utdannelse fra høyskole eller universitet – gjerne innen samfunnsfag eller økonomi – og blir valgt inn på Stortinget som relativt ung via en betalt stilling i partiet. Det mange vil beskrive som en klassisk broiler.

Motsetningen er partisliteren. Det er denne typen som tradisjonelt har dominert den folkevalgte forsamlingen. Sliteren har kanskje jobbet som lærer i noen år, vært innom kommunestyret og formannskapet, påtatt seg et ordførerverv og deretter klatret helt til toppen av maktens tinder.

Mens forsamlingen er blitt både mer likestilt og aldersbalansert siden 1960-tallet, har utviklingen vært motsatt på utdanningsnivå.

– Det har vært en økning i utdanning blant folk generelt som vi også finner på Stortinget, men det har vært og er fortsatt en stor forskjell mellom representantene og folket ellers. Når det gjelder yrke, har forskjellen vært stor så lenge vi har vært i stand til å måle den, sier Rune Karlsen, statsviter og forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF).

– En annen sentral utvikling er at det er blitt færre arbeidere på Stortinget, sier Karlsen.

Kun 11 av de 169 representantene som tok sete på Stortinget mandag denne uka, har fagbrev. Flesteparten av disse er ikke å finne verken i Arbeiderpartiet eller Sosialistisk Venstreparti, men i Fremskrittspartiet. Frp er også det partiet som kommer nærmest befolkningen i andelen representanter med høyere utdanning. I stortingsgruppa til Ap har to av tre en bachelor- eller mastergrad, like mange som i Høyre.

Kun fire representant på Stortinget har det yrket som er desidert vanligst i Norge, nemlig butikkmedarbeider. Tre av dem tilhører Frp. Det er langt flere av dem som ikke har yrkeserfaring i det hele tatt, og de er oftest å finne i Arbeiderpartiet og Høyre.

– Det kan være problematisk hvis vi får en politikerklasse som ikke har erfaring fra det virkelige liv, men dagens stortingspolitikere har nok fortsatt ulik erfaring, også fra yrkeslivet, sier Karlsen.

Han påpeker at det norske Stortinget er relativt egalitært sammenlignet med for eksempel det tyske, hvor det er mye kortere mellom doktorgradene. Likevel er andelen arbeidere på Stortinget redusert de siste drøyt femti årene, viser tall Karlsen har samlet inn sammen med statsviterkollegaene Elin Haugsgjerd Allern og avdøde Hanne Marthe Narud. Mens andelen arbeidere lå på 12 prosent i stortingsperioden 1961-1964, var den nesten nede på null 20 år senere. I dag har den stabilisert seg på rundt ni prosent.

Anna Georgine Rogstad var den første kvinnen som tok sete på Stortinget, i 1911, da som vara for Høire-leder Jens Bratlie. Allmenn stemmerett ble innført i Norge to år senere.

Anna Georgine Rogstad var den første kvinnen som tok sete på Stortinget, i 1911, da som vara for Høire-leder Jens Bratlie. Allmenn stemmerett ble innført i Norge to år senere. Foto: NTB scanpix

– Jeg er Olaug. Mor, nabo, venn.

Olaug Bollestad (KrF) heller en pose cashewnøtter oppi en hjerteformet skål og plasserer den ved siden av sjokoladen hun har satt fram på det vesle stortingskontoret som har vært hennes de siste fire årene.

– Jeg kjøper dem på en innvandrerbutikk rett her borte, sier hun.

Det er tydelig at Bollestad er vant til å vise omsorg. Før hun fant veien til politikken, jobbet hun som sykepleier i 20 år. Like tydelig er det at hun er glad i å prate fort, men sjelden uforståelig. Det er langt mellom fremmedordene, og hun gjentar ofte budskapet.

– Jeg fant fort ut at det var et eget språk i politikken, som på sykehusene. Når doktorene skulle forklare, lå pasientene der med klinkekuleøyne og forsto ingenting, så etterpå måtte jeg tegne og forklare hva doktorene egentlig mente. Da jeg ble valgt inn i kommunestyret, snakket de om reguleringsplan og sentrumsplan og kommuneplan. Eg forsto' ikkje ein drid. Så det første jeg bestemte meg for, var å snakke et språk folk kan forstå, sier Bollestad.

Bollestads kometkarriere i Kristelig Folkeparti begynte da mannen ble rammet av en livstruende hjerneblødning for 17 år siden. På det tidspunktet jobbet hun på akuttmottaket på Stavanger universitetssjukehus, og da det ble snakk om å flytte mottaket til Bergen, fryktet Bollestad at resten av sjukehuset ville bli dratt med i dragsuget. Hun kastet frakken, fant fram fakkelen og protesterte høylytt i avisene. Det endte med at hun ble headhuntet av fire partier, men valget falt på KrF. Etter fire år i kommunestyret og seks år som ordfører, fikk hun plass på løvebakken. I dag er hun nestleder i KrF og medlem av helse- og omsorgskomiteen.

– Jeg er veldig glad for at jeg har litt erfaring fra utsiden, for jeg tror det er lett å havne i en glassboble her inne. Stortinget er en egen verden hvor politikk nesten blir en slags filosofi. Da gjelder det å stikke fingeren i jorda og tenke over hvordan det vi snakker om, faktisk påvirker folk der ute. Når vi snakker om å få flere lærere i skolen, handler jo det om at ungene våre skal få hjelp av enda en voksen til å knekke lesekoden, og ikke om overordnede økonomiske strategier. Vi må passe på å ha kontakt med vanlige mennesker, for det er de som er målestokken. Hvis ikke tror jeg valgdeltakelsen vil gå enda mer ned, sier Bollestad.

KrF er et av partiene som domineres av representanter med høyere utdanning. I partiets nye stortingsgruppe har seks av åtte representanter en grad fra høyskole eller universitet, inkludert Bollestad. Partileder Knut Arild Hareide har studert siviløkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH) og rakk et par år i Schibsted før han ble hanket inn som rådgiver.

– Det tror jeg ikke han hadde vondt av, ler Bollestad.

Selv opplever hun det som befriende å ha et yrke å falle tilbake på. At det blir færre som henne på tinget, mener Bollestad er en naturlig utvikling, men samtidig noe partiene bør være seg bevisste.

– Talenter blir fort fanget opp i ungdomspartiene og plukket ut som rådgivere fordi man ønsker å bygge dem opp. Samtidig tror jeg det er klokt at noen får den utdannelsen og praksisen de ønsker. Det å være politiker er et hardt slag, for hva skal du gjøre hvis du ikke blir gjenvalgt? Jeg tar i hvert fall ikke det som en selvfølge. Jeg har fått en tillit fra folket som jeg skal forvalte, men det er ikke dette vervet som gir meg en verdi. Verdien får jeg av å vite at jeg er Olaug. Mor til fire, sykepleier, nabo og venn. Jeg har ikke karret til meg taburetten for taburettens skyld.

Makten på bakrommet

Frafallet av arbeidere på Stortinget har sin naturlige forklaring i at det er blitt færre arbeidere i samfunnet for øvrig, forklarer Karlsen. Samtidig rekrutteres stadig flere fra betalte stillinger på Stortinget eller i partiorganisasjonen for øvrig. En viktig grunn til det er ifølge Karlsen økningen av partistøtten. I år beløp den offisielle finansieringen av partiene seg til 480 millioner kroner, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Det er en økning på nærmere 50 prosent siden 2005.

– Også bevilgningene partiene gir sine egne stortingsgrupper har økt. Parallelt har veksten i antall stortingsansatte eksplodert, sier Karlsen.

Mens 53 personer jobbet for partiene på Stortinget i 1985, var det samme tallet 152 i 2012. Det er en økning på 200 prosent.

– Samme tendens ser vi i hovedorganisasjonene, sier Karlsen.

Yrkeserfaring teller også mindre når partiene skal nominere stortingskandidater, selv blant «klassepartiene» Ap og SV, viser forskning fra Karlsen og co. Desto viktigere blir evnen til å håndtere pressen, og dermed vokser behovet for et mer profesjonelt partiapparat. Mye tyder også på at rådgiverne, statssekretærene og andre betalte ansatte i partiene får stadig mer å si for politikken som utformes på Stortinget.

– Det har vokst fram en annen type politiker som bidrar til å påvirke partiet og utforme politikken gjennom å være på Stortinget og jobbe med daglig politikk og legge strategier i valgkampen, uten å være folkevalgt. Få av disse ønsker å bli stortingsrepresentanter, men vil heller fortsette i stillingen som rådgiver. Man kan spørre seg om det er et demokratisk problem, all den tid mange av dem har ganske stor makt. Samtidig står de ansvarlige overfor en folkevalgt, og den folkevalgte står ansvarlig for politikken, sier Karlsen.

Han tror heller ikke omveien om lokalpolitikken vil forsvinne med det første.

– Hele nominasjonssystemet i partiene er desentralisert. Det er partiene regionalt som i stor grad bestemmer hvem som skal representere fylkene, og det å ha lokalpolitisk erfaring vil alltid være viktig for fylkene.

Senterparti-veteran og bonde Per Olaf Lundteigen mener definitivt at det er et demokratisk problem at ikke flere har fått møkk under neglene før de begynner å tråkke stortingsgangene opp og ned.

Mangelen på yrkeserfaring mener han fører til to svakheter ved dagens forsamling.

– For det første kjenner de for lite til livet utenom politikken og har derfor vanskelig for å sette seg inn i hverdagslivet til folk flest. For det andre har de satset så ensidig på politisk aktivitet, at de ikke har noe annet å gå tilbake til. Det gjør at de er veldig forsiktige med å mene noe annet enn ledelsen. Hvis de kommer i unåde, er den politiske karrieren over, og da har de ikke noe bedre alternativ.

Ifølge Lundteigen hadde det klokeste vært om ungdommen holdt seg helt unna Stortinget fram til de fikk fullført utdannelsen og opparbeidet seg minst fem års yrkeserfaring. Aller helst ti. Han avviser at det vil føre til en gammel forsamling:

– Noen tror at bare du er ung, så er du klok. Det er det ikke sikkert at stemmer.

Gikk om omveien

Nyvalgt stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski begynte sin politiske karriere nettopp som ansatt i Sosialistisk Venstreparti (SV). Knappe fire år etter at hun meldte seg inn i partiet, ble hun valgt til partisekretær. Det er likevel lite ved Kaski som minner om en nykomling. Hun beveger seg med raske, bestemte skritt bortover det myke, dyprøde teppet i Stortingets ankomsthall. Sveiper en tur innom kontoret til partikollega Torgeir Knag Fylkesnes hvor hun deler ut klemmer og vennlige ord. Selvtilliten kommer kanskje av at SV i årets stortingsvalg nesten tredoblet stortingsgruppen sin. Eller kanskje den kommer fra de mange vervene og stillingene hun har hatt i miljøbevegelsen, sist som politisk rådgiver og nestleder i miljøstiftelsen Zero.

Selv avviser Kaski at politikken for henne var et karrierevalg.

– At jeg ble partisekretær var ut fra et resonnement om at jeg har et engasjement som enten kan vinnes gjennom slagene i miljøbevegelsen, som er superviktig, eller gjennom politiske avgjørelser. Vi trenger folk som jobber for miljøsaken også på innsiden, sier Kaski.

Hun har slått seg ned ved et tungt trebord i en folketom stortingskafé. Ryggen er rett, ansiktet alvorlig. Politikeruttrykkene er allerede på plass. «Det er viktig å ha fokus på..», «stå til ansvar overfor».

Kaski har tidligere slått ned på Senterpartiets «Oslo-elite»-stempel, og hun mener det i liten grad finnes en politisk elite i Norge.

– Vi er helt vanlige, hardtarbeidende mennesker. Det er viktig å ikke snakke det opp som et større problem enn det er, for vi vil jo at folk skal ønske å engasjere seg og ta på seg vervene i kommunestyrene.

Samtidig er hun ikke utelukkende negativ til at politikerrollen er blitt profesjonalisert.

– Kunnskap er makt, og så kan vi jo håpe at det gir bedre beslutninger også.

Hun er mer bekymret for hva politikerne gjør etter at de er ferdige på Stortinget.

– Det som er mer problematisk, er når folk går fram og tilbake mellom politikken og PR-bransjen. Det blir fort uryddig.

Kunnskap på salg

Uryddig eller ei, blir det uansett mer vanlig for både frontlinjepolitikere og underskogen av politiske rådgivere å hoppe av stortingskarusellen til fordel for PR-apparatet. Slik har det vært siden slutten av 1990-tallet, forteller medieprofessor Sigurd Allern. Våren 2014 registrerte han 90 personer med partipolitisk bakgrunn i norske PR-byråer. Flertallet av dem kom fra Arbeiderpartiet, etterfulgt av Høyre og – kanskje overraskende – SV. Blant årets kull av politikere som ikke tar gjenvalg, er én av ti blitt kontaktet av PR-bransjen med et jobbtilbud, viser en kartlegging Dagsavisen gjennomførte i sommer. Det stemmer godt med forskningen, som viser at «gjennomstrømningen» på Stortinget øker. Mens en gjennomsnittlig representant satt i 3,5 perioder på slutten av 90-tallet, sitter han eller hun i 2,2 perioder i dag.

Allern mener økningen i antall avhoppere til PR-bransjen er en naturlig konsekvens av profesjonaliseringen både innad i partiene og av politikerne. Han kaller det «markedaliseringen» av det politiske feltet.

– Dette henger først og fremst sammen med PR-bransjens vekst og et økt marked for lobbyisme på det politiske feltet. Hvis du sammenligner med det korporative Norge på 1970- og 1980-tallet, er det i dag færre felleskomiteer og mindre trepartssamarbeid, og mer lobbyvirksomhet rettet inn mot politikerne i forkant av politiske beslutninger.

Som eksempel trekker han fram det nordiske lobbyselskapet Rud Pedersen, som har ansatt tidligere helse- og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap), en tidligere svensk forsvarsminister, en statssekretær fra det finske Forsvarsdepartementet og en dansk general.

– Et fast trekk er at ingen av politikerne ser noe problematisk ved sin nye karriere. Det virker nesten refleksjonsløst, sier Allern.

Lundteigen har lenge vært en av PR-bransjens argeste kritikere. Han mener det er trist at politikk er blitt en salgsvare.

– Den kunnskapen de har fått, har de fått som en tillitserklæring fra partiet. Det er partiet som har bygd dem opp, og det å kvittere ut den tilliten til inntekt for en selv ved å fortelle hva andre i partiet står for, har jeg ingen sans for.

En feilslutning, mener Hans Geelmuyden.

– Vi kjøper ikke kontaktnett. Kontaktnett har vi selv. Vi ansetter kunnskap for å utvikle de beste samfunns- og maktanalysene for oppdragsgiverne våre.

Selv om han foretrekker profesjonalitet framfor amatørskap, mener han politikken bør være mangfoldig.

– Politikk handler om å forstå hvordan mennesker har det og å definere fellesskap. Derfor er det viktig med mangfold i politikken. Hvis for mange rekrutteres fra like miljøer, er det en utfordring.

Selv forsikrer han om at både Sp-politikeren med bonde som yrkestittel og Høyre-broileren med master i statsvitenskap er velkomne til ham ved neste korsvei:

– Det er mange dyr i vår herres hage her hos oss.

Mer fra Dagsavisen