Nyheter

Fra lokal til nasjonal

Etter 36 år som Venstre-politiker i Stavanger kan Per A. Thorbjørnsen innta en ny rolle som pensjonist. Det er en rolle han ikke er helt klar for. Da er det godt han er valgt til å lede Venstres valgkomité fram mot stortingsvalget.

– Jeg synes det er sørgmodig. Jeg kjenner meg frustrert og jeg forstår ikke at pulsen skal ned til hvilepuls.

Per A. Thorbjørnsen sitter i én av to godstoler som har fått plass på kontoret hans på Rådhuset i Stavanger. Han sitter med beina i kryss og foldede hender som hviler på det ene kneet.

– For å si det litt blærete så tror jeg ikke at jeg er skapt for sånn politisk hvilepuls. Jeg har trivdes når det har vært mange baller i luften, når det har skjedd mye og vært store utfordringer både internt, i forhold til samarbeidspartiene og annet. Når politikken har vært på sitt mest hektiske har jeg trivdes aller best. Nå blir det ikke hektisk – og da skal jeg per definisjon ikke trives. Så jeg gruer meg veldig, fortsetter han.

Etter 36 år i Stavanger-politikken, er det fortsatt folk som vil ha en del av Per A. Det har bergenseren fått kjenne på.

– Foreløpig har jeg holdt litt igjen, men før jeg kom så langt så sa jeg ja til å være leder i Kirkens SOS, og jeg har nettopp sagt ja til å sitte i styret i Pasjon 2021, sier han.

I tillegg til diverse verv, er Per A. blitt valgt ut til å lede valgkomiteen for Venstre nasjonalt.

– På en måte er det fryktelig urettferdig, for det er lederen som får oppmerksomheten. Det er tolv til i den komiteen, som har akkurat samme mandat som meg. Vi er like representanter, men så er det sånn at det er alltid lurt med en stemme ut mot mediene og mot partiet, og den stemmen tilfaller leder.

Han tror at valgkomiteen denne gangen har fått en større oppgave enn kun å velge personer.

– Vi sliter på meningsmålinger, vi har mistet medlemmer, og jeg har brukt mye tid på å reise rundt til så å si alle fylkeslag i landet. Jeg har truffet over 200 tillitsvalgte i partiet, så jeg begynner å få en god oversikt over hva partiet tenker – og partiet tenker jo fornyelse. Den fornyelsen må bidra til at vi løfter oss. Det er derfor jeg sier at oppgaven føles større enn, unnskyld uttrykket, «kun å peke på navn». Det er så viktig at den ledelsen som blir valgt på landsmøtet i april 2020 trekker oss opp og fram, sier han.

Per A. synes det er et ansvar som tynger, og som han mener at hele valgkomiteen har tatt på ramme alvor. De har lagt opp til en involverende prosess, og lytter og lar medlemmer komme med sine forslag og sine ytringer.

– Det blir kanskje litt unødvendig å si, men jeg sier det likevel, jeg liker det. Jeg har stor glede av å reise rundt og treffe folk og lytte. Jeg liker å lede denne valgkomiteen og jeg synes det er givende. Det er ekstremt krevende og utfordrende, men jeg sover godt. Jeg kan våkne av at det er fire-fem navn og varierende rekkefølge som deiser oppe i topplokket på meg. Men jeg sovner igjen, og kommer meg relativt godt gjennom nettene, sier han.

Per A. Thorbjørnsen i Bystyresalen i Stavanger Rådhus,

Foto: Tone Helene Oskarsen

Fra 1. januar er han ikke lenger lokalpolitikeren Per A. Thorbjørnsen, og innen 1. april må han bestemme seg for om han ønsker å fortsette å arbeide, eller om han vil tre inn i rollen som pensjonist. Et ord han for øvrig ikke orker å ta i sin munn.

– Jeg er foreløpig ikke motivert for «P-ordet». Det kan godt hende at jeg kommer dit, men jeg kjenner fortsatt på denne ekstreme arbeidsgleden og den ekstreme nesten lykkefølelsen av at jeg skal på kontoret. Det å komme inn her om morgenen og folk passerer både her og der. Det er så pulserende at det vil bli en omstilling og overgang, sier han.

Selv om han anser det som både dramatisk og traumatisk at han snart skal innta en ny hverdag, angrer han ikke. Per A., som han kalles i Stavanger, mener at stolthetsfølelsen av å klare å gi seg, samt overlate roret til andre, trumfer alt. Per A. har bestemt seg for at han skal klare å komme seg glatt gjennom første nyttårsdag – det er tross alt en helligdag. 2. januar er han mer bekymret for.

– Jeg er så inderlig usikker på hva jeg ønsker å gjøre på nyåret. Derfor har jeg søkt i henhold til retningslinjene og fått innvilget tre måneders ventelønn. Men innen 1. april må jeg ha tatt en avgjørelse, sier han.

– Jeg har hatt kontor på Rådhuset i nesten 30 år – siden 1992, og det å ikke skulle ha det kontoret å gå til …. det er like før jeg sender en søknad til politisk sekretariat om det er mulig å sitte der av og til, legger han til, og er tydelig oppgitt. 
Likevel vet han at i politikken er det over og ut, og at døren smelles igjen når man slutter.

– Man er glemt og det politiske livet går heldigvis videre som om ingenting har skjedd, sier 67-åringen.

– 2. januar kommer det ingen telefon hvor et eller annet hyggelig menneske presenterer seg og spør om hjelp i en sak. Det at det blir stille, det tror jeg at jeg kommer til å kjenne. Og, så kommer jeg selvfølgelig til å savne møtene. Som den møteelskende personen som jeg er, så er det helt åpenbart, legger han til.

Han sier selv at han blir lei seg når han innser at møtene ender tidligere enn først antatt.

– Det er ganske enkelt fordi det er der politikken skal utformes og beslutninger skal tas. Det skal ikke tas på kammerset, eller utenfor disse viktige rommene, sier han. Per A. hviler den ene armen på armlenet, og tvinner håret rundt en av fingrene.

– Du kan fortsatt gå på åpne politiske møter. Tror du at du kommer til å gjøre det? 

– Jeg har jo herjet med det, men så har jeg hørt noen si «han blir vel gjenganger her i møtene», og da blir jeg redd. Jeg vil ikke være gjenganger. Jeg vil gjerne være en som er interessert.

Han trekker fingeren ut av håret, og folder hendene igjen.

– Hvordan synes du Venstres ledelse har framstått de siste årene?

– Alt jeg sier om enkeltpersoner og generelt om ledelse i denne sammenhengen, blir jo tolket inn som en del av mitt verv som leder. Jeg har ikke lyst til å snakke om kandidater og ledelsen, for i det øyeblikket jeg sier noe om det så tolkes det om hvem som skal og ikke skal være med i innstillingen. Det har jeg unngått til nå, og det har jeg tenkt til å gjøre i fortsettelsen, sier han bestemt.

Per A. var i landsstyret da avgjørelsen om at Venstre skulle bli en del av regjeringen ble tatt. Det syntes han lite om.

– Jeg var blant de tolv som stemte imot. Jeg synes ingenting om det, verken i forhold til hva vi hadde sagt, eller i forhold til politikken og verdisynet. Dette er ikke mitt prosjekt, men når det er sagt så var jeg i landsstyret da både Jeløya-plattformen og Granavolden-plattformen ble tatt opp i partiet. Og, jeg er nå en gang sånn politisk anlagt at da et politisk flertall sa ja til Frp-samarbeidet, så aksepterte jeg det. Vi har et demokrati, og sånn må det være, legger han til.

Per A. opplevde at Venstre selv hadde sagt at et eventuelt samarbeid med Frp ville være uaktuelt.

– Jeg synes vi står fryktelig langt fra hverandre hva gjelder politikk, i hvert fall på viktige områder som kultur og miljø. Jeg synes det var noen verdisyn, ikke minst i forhold til flyktninger, som var på en annen planet, sier han.

Nettopp denne holdningen har Per A. og kona fått føle på kroppen. Deres to yngste barn er adoptert fra Brasil. De ble en del av familien i 1997, og politikeren kan huske at det var mye uro i Norge dette året.

– De innvendingene vi i dag hører om Frp og flyktninger, det er ingenting mot den holdningen som ble vist på midten av 90-tallet. Da var det sånn at vi måtte tenke om det ville være godt å hente hjem barn med en annen hudfarge. Vi var aldri i tvil, men tanken slo oss fordi det var politisk uro, sier han.

###

Foto: Tone Helene Oskarsen

Han tror at valget om å gå inn i regjering har hatt konsekvenser for partiet.

– Det er helt åpenbart. Når vi snakker med folk om hvorfor de ikke vil stemme Venstre eller være medlemmer hos oss lenger, så er det ofte flere grunner, men Frp-samarbeidet er en av hovedgrunnene. Så det er inntil videre et veivalg som har hatt store konsekvenser, sier han.

– Jeg elsker Venstre. Noen ganger gjør partiet vedtak som jeg er uenig i, og det må jeg tåle. Jeg mener selv at jeg er en ektefødt sosialliberaler. Venstre er det eneste sosialliberale partiet vi har i Norge. Dette er det som har preget, stort sett, alt mitt politiske virke, legger han til.

– Per A., hvordan tror du at lokalpolitikken har endret seg de siste årene?

– Jeg skal bare si noe jeg kom på først. Siden 2011 har jeg hatt en privat Facebook-side og en som politiker. Jeg tror jeg har lagt ut noe nesten hver dag som politiker, men hvis jeg ikke har noe å skrive om, skriver jeg noen ord om ordførerne i Stavanger fra 1837 til 2017, fra denne boken, sier han.

Venstremannen går bort til pulten sin, henter en bok og rekker meg den.

– Da kommer jeg inn på det du spør om … den store forskjellen – den helt åpenbare forskjellen er at i 1983 var det ytterste få kanaler. Det var mediene, og da enten avis eller NRK. I dag er det mange ulike kanaler, sier Per A.

Han er tydelig engasjert, og trekker til seg hendene som leker med noen små figurer i vinduskarmen.

– Hvis ingen skriver om den saken som jeg synes er så viktig, så legger jeg den ut selv. Da får den oppmerksomhet i en annen grad. Ens standpunkter har mye mer liv og potensiell debatt i seg i dag, enn hva de hadde for 36 år siden, legger han til.

Boken han nettopp ga meg heter «Ordførerne i Stavanger fra 1837 til 2017». Per A. er interessert i politikkens historie, og han har blant annet funnet ut at han mest sannsynlig er den politikeren i Stavanger som har sittet lengst sammenhengende i formannskapet.

– Jeg har sjekket med Byarkivet, og det er kanskje bare 50 prosent sjanse for at det er sant, men foreløpig har jeg ikke klart å finne en opplysning for at det ikke er det, sier han.

– Det vil si at du i hvert fall er den i Stavanger-politikken i dag som har sittet lengst?

– Ja, i moderne tid så. Det tror jeg at jeg kan gå god for. Men ja, du spurte meg om hvordan politikken har endret seg, sier han brått.

– Ja, hvordan har politikken endret seg? Det er lett å komme litt ut av sporet. 

– Ja, unnskyld.

– Nei, det går helt fint. Er du litt sånn som person?

– Ja, veldig. Jeg elsker digresjoner, men stort sett hekter jeg meg inn igjen. Jeg sa akkurat det du spurte om, selv om det kanskje er åtte minutter siden du stilte spørsmålet, sier han og humrer.

– Hvis vi ser på utnevnelsen av politikere i råd og utvalg i bystyret nå, så er det en håndfull. Går du tilbake til 1983, er den listen mye lenger. Jeg tror jeg talte at det ble utnevnt politikere i 250 utvalg i 1983. Politikken var mye mer oppsplittet, og det var mange flere utvalg for hver minste ting. Jeg var selv et eksempel på det da jeg ble valgt inn i trafikk- og kommunikasjonsnemnda, legger han til.

###

Foto: Tone Helene Oskarsen

At Per A. har betydd mye for Stavangerpolitikken er det ingen tvil om. Tidligere ordfører i Stavanger, Christine Sagen Helgø (H) mener det er ingenting som går Per A. hus forbi.

– Han er så engasjert og kunnskapsrik. Han setter seg godt inn i sakene, og han jobber hardt for å få gjennomslag for det han mener er rett. Per A. er nok én av de politikerne jeg har samarbeidet tettest med, og vi har et veldig godt forhold, sier Sagen Helgø.

Til tross for de to har hatt et godt samarbeid og mye lojalitet ovenfor hverandre, forteller Sagen Helgø at det er få hun kan krangle så voldsomt med som Per A.

– Jeg husker vi diskuterte en gang over telefon, og jeg ble så sint at jeg la på. Det har jeg aldri gjort med noen andre, sier hun og ler.

– Likevel er det lett å bli venn med ham igjen, og jeg vet at han vil bli savnet i Stavanger-politikken, legger den tidligere ordføreren til.

Da Venstremannen var rundt 60 år gammel, bestemte han seg for å for å trene mer.

– Jeg hadde nettopp vært på en drøy vandretur i fjellheimen og fant ut at jeg mest sannsynlig ville fått mer ut av turen dersom jeg var i enda bedre form, sier Per A.

– I dag går ordet «folkehelse» igjen i ethvert innlegg og dokument, og det må jo derfor bety noe. Jeg innså at det å komme i form per definisjon vil gjøre at jeg møter «alderdommen» på en bedre måte, legger han til.

Han har aldri vært inaktiv, men ei heller superaktiv – før fylte 60.

– Det var litt grunnleggende, «herregud, skjerp deg mann», og så synes jeg det ble givende. Det var en god følelse, og etter hvert kjente jeg på at jeg kunne sette meg noen mål. Jeg har muligheten til å prestere slik at jeg blir fornøyd, samt konkurrere mot meg selv, sier han.

Tidligere har Per A. vært i Jotunheimen, og på Kilimanjaro og Mount Everest Base Camp.

– Jeg har alltid vært glad i aktivitet. Jeg pleier å si «jeg har vært på Mount Everest …. Base Camp». Det ligger 3000 meter under Mount Everest, men det må være lov å vente noen sekunder før jeg sier Base Camp, sier han og ler.

Han har som mål å gå de ti høyeste fjelltoppene i Norge, og har kun en topp igjen – Sentraltind. Den skal han ta i løpet sommeren neste år. Bergenseren har også lyst til å løpe ultramaratonen Lysefjorden Inn igjen. For i motsetning til mange andre pensjonister, elsker Per A. å løpe lange løp. Ultramaratonen er 62 kilometer langt, og 2500 høydemeter skal bestiges.

– Jeg har kanskje en vilje til å klare det jeg har bestemt meg for. I tillegg har jeg sluppet unna skader. Per A. slår seg på knær, hofter, skuldre og hode.

– Å komme i mål og ha klart det, gir meg noe. Det er klassisk psykologi – en enorm mestringsfølelse, legger han til.

Politikeren har til gode å gi seg i et løp. Han var veldig nære første gang han løp Lysefjorden Inn. Da hadde han løpt i syv timer, men hadde fortsatt 37 kilometer igjen.

– Jeg tenkte at det ikke var lurt å fortsette, men så så jeg at det var så mange 25-, 30-, og 40-åringer som hadde gitt seg. Da gikk det en faen i meg. Jeg tenkte ”ok, der ligger de, og har gitt opp…”, og fortsatte opp bakkene, sier han. Han smiler noe stolt.

Han er usikker på om han ønsker å fortelle hva det neste målet for Lysefjorden Inn er. Per A. har dårlig erfaring med veddemål. For et par år siden måtte han gå fra Stavanger til Oslo etter å ha vært litt stor i kjeften. Varaordføreren I Sandnes sa at hvis fornybarfondet, nå Nysnø, kom til Hanabryggene i Sandens skulle han gå til Oslo. Per A. ble provosert og sa at om bare fornybarfondet kom til et sted i regionen, skulle Per A. ta beina fatt. Det gjorde det, og han la ut på en ni dagers tur mot hovedstaden.

– Jeg har brent meg så mange ganger på veddemålene mine, og Oslo-turen har brent seg inn i så måte. Men jeg ønsker å løpe Lysefjorden Inn på under ti timer, sier han.

– Det kommer jeg til å skrive, så nå må du klare det. Når er det?

– Jeg vet det … Det er i begynnelsen av juni, sier han og smiler.

---

Per A. Thorbjørnsen

  • Lokalpolitiker for Venstre i Stavanger.
  • Født 3. juli 1952.
  • Født og oppvokst i Bergen.
  • Flyttet til Stavanger da han begynte på folkehøyskole i 1979.
  • Utdanning fra Det norske Diakonhjem og Høgskolen i Stavanger.
  • Jobbet ved Diakonhjemmets sykehus, Sentralsykehuset i Rogaland, Rogaland A-senter i 13 år og Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning i 13 år.
  • Siden 1997 har han vært kommunalråd. Fra 1997–2007 i 50 prosent stilling og, fra 2007–2019 i 100 prosent stilling. Han mener selv at prosentene lyver en del, da det i praksis har blitt betydelig mer.
  • Har blitt valgt til å lede valgkomiteen for Venstre nasjonalt.

---

Mer fra Dagsavisen