Fortsatt hett nok for Hot Club

Hot Club de Norvège, og lederen Jon Larsen, har vært et kraftsenter i norsk musikk siden de dukket opp på gata i Oslo i 1979. Larsen på gitar, sammen med vennene Per Frydenlund, også gitar, og Svein Aarbostad på kontrabass – det vil si, til å begynne med på en sinkbalje med kosteskaft og klessnor.

Dette, og mye annet kan vi lese oss til i Jon Larsens vidunderlige kommende bok «Mellom alle stoler», der han forteller om den lange, rare og nærmest utrolige reisen til Hot Club de Norvège. Gruppa som kanskje har falt mellom mange stoler stilmessig, men hatt en egen evne til å sitte trygt alle steder der de har satt seg ned.

At tre gutter som nettopp hadde fylt 20 skulle begynne å spille den gamle jazzstilen stringswing i 1979, det var minst like dristig og opprørsk som den nye bølgemusikken som tok motkulturen med storm samtidig. De tre entusiastene hørte på Django Reinhardt mens andre hørte på punk og disco. Gruppa tok navnet etter Reinhardts gruppe Hot Club de France. I 1980 fikk de med seg den 30 år eldre fiolinisten Ivar Brodahl, som først var litt skeptisk til de tre ungdommene.

Saken fortsetter under bildet

Hot Club de Norvège på Sildajazz i Haugesund i 1995. FOTO: HARALD NORDBAKKEN

De gikk i studio sammen etter to dager, fordi de tenkte at dette umulig kunne vare mer enn ei uke, fortalte Larsen oss en gang. Men Brodahl ble med i seks år, før han ble erstattet med Finn Hauge. Siden holdt denne besetningen sammen helt fram til 2016, da Frydenlund ga seg. I dag er det Gildas Le Pape, tidligere Satyricon (!), som er den andre gitaristen i gruppa.

Les også: Det beste fra jazzåret 2018

Det er en sann svir å lese Jon Larsens beskrivelser av de første årene til Hot Club De Norvège. Tilbake til ei tid der det var musikksmaken som definerte hvem et ungt menneske var, i mye større grad enn de rådende steile politiske frontene. Jeg er ikke helt sikker på om alle oppfattet det sånn, men mange kjenner seg nok igjen i Larsens beskrivelse av tidsånden.

Noen drev det lenger på instrumentene sine enn oss andre. Å være profesjonelle musikanter kunne likevel være en prøvelse for Hot Club de Norvège til å begynne med, da det samlede honoraret for en dag på gata kunne være nok til en halvliter på deling på restaurant, mens de spiste papirduken, smakssatt med salt, pepper og HP-saus.

Veien fra gata til konsertsalene gikk via Club 7, der mange oppfattet Hot Club som den forrige generasjonens musikk, men der de også ble omtalt som «det hippeste bandet i den gamle bagen».

Den uvanlige musikkstilen ga gruppa et bredt publikum i mange leire. Det første gjennombruddet var da de tok over fra pausefiskene mellom programmer i NRK. Dette dreide deg som et timelangt opptak, som ble stykket opp i små biter, og brukt om og om igjen. Men å være så mye på TV gjorde underverker for anseelsen.

En av dem som likte disse innslagene var Lillebjørn Nilsen. Hot Club de Norvège fikk et enda større gjennombrudd da akkompagnerte ham på «Tanta til Beate» i 1982. Hyllesten til gitaristene Django Reinhardt og Robert Normann, og swingmusikken generelt, er blitt en av norsk musikks største publikumsfavoritter. Bokas forord begynner med berettelsen om innspillingen i et studio i Skippergata, fra klokka 9.05 til 9.10 om morgenen, siden Ivar Brodahl allerede var forsinket til sin ordentlige jobb oppe i gata, og ikke ville gi arbeidsgiveren et dårlig inntrykk en 18. mai.

Saken fortsetter under bildet

Nytt møte med Lillebjørn Nilsen, under 20-årsjubileet i 1999. FOTO: LINA NÆSFELDT

I 1983 ble publikummet til Hot Club de Norvège utvidet enda mer. Her kom gruppa Løver og Tigre med albumet «Grrr», der hele Hot Club de Norvège spilte sammen med Sverre Knutsen og Chris Erichsen fra The Aller Værste og Bulle fra Betong Hysteria. Nå ble de også anerkjent i alternative rockekretser. Heretter likte alle Hot Club de Norvège. Siden har de vært gjennom en svært lang rekke samarbeidsprosjekter, bl.a. med Vertavo-kvartetten i 1995. De har også spilt Django Reinhardt med Kristiansand Symfoniorkester i Paris i 2005, med Bireli Lagrene. Og likevel har Hot Club de Norvège alltid vært mer enn gode nok helt for seg selv.

Les også: 1969 - 50 år siden slutten på en æra (og The Beatles)

– På fransk betyr nostalgi å gå tilbake til det naturlige og opprinnelige. På norsk blir det heller brukt om å dyrke det forgangne. Men dette er ikke nekrofili. Vi tukler ikke med døde ting. Det finnes rundt 1.000 grupper som spiler denne musikken rundt i Europa.

De fleste gruppene er riktignok ganske konservative. Det er innenfor de siste ti prosentene at vi finner det eventyrlige. Men sånn er det med all jazz, fortalte Jon Larsen i 1995.

– De fleste som spiller denne musikken ser bakover. Noen bruker Django som et bakteppe for å lage kunst. De er en del av samtidsmusikken. Jeg startet som gatemusikant, og hadde aldri trodd jeg skulle komme hit, Jeg er 51 nå, og føler at jeg er i ferd med å begynne på noe, sa han en senere gang vi snakket med ham. Det må nødvendigvis ha vært for ni år siden, siden han fylte 60 denne uka.

Interessen for denne musikken førte Hot Club de Norvège på jakt etter kildene. Boka forteller om en rekke bekjentskaper og samarbeid med verdens fremste utøvere av denne såkalte sigøynermusikken. Hot Club de Norvège startet Djangofestivalen allerede i 1980. Her hentet de etter hvert inn de mange stjernene som var med på å bringe musikken videre.

Spesielt vidunderbarnet Jimmy Rosenberg, som var miljøets nye superstjerne. Larsen ga ut ni album med Rosenberg på sitt selskap Hot Club, men han ble parallelt gjenstand for handel blant de største plateselskapene, med stadig større summer involvert. Det ble aldri musikk av dette. Men Rosenberg selv fikk selv litt av pengene, og brukte dem på narkotika. I 2004 kollapset han, og forsvant fra oppmerksomheten.

Dokumentarfilmen «Jon & Jimmy» forteller om det turbulente samarbeidet mellom Rosenberg og Larsen på en gripende måte. En av de største suksessene til Hot Club de Norvège er «Presents Ola & Jimmy», det første møtet med tenåringstalentet Ola Kvernberg, ved inngangen til det nye århundret.

Les også: – Politiet sto utafor konsertlokalet og venta bare på en unnskyldning for å ta meg (DA+)

Hot Club de Norvège har gitt ut platene på sitt eget Hot Club Records. Dette selskapet skulle komme til å bli et av de mest aktive uavhengige selskapene i Norge på 80- og 90-tallet. Med en veldig lang rekke utgivelser, over 200 ved siste opptelling, med sentrale navn som Thorgeir Stubø, Karl Seglem, Kenneth Sivertsen, Per Husbys «Dedication» og en av Jan Erik Kongshaugs sjeldne egne plater, «All These Years» i 2003.

Høydepunktet kom kanskje i 1988, med den unike innspillingen «Blåmann! Blåmann» med Jan Erik Vold og Chet Baker, produsert av Larsen selv. Beskrivelsen hans av å komme fra studio til hotellrommet og høre på disse innspillingene for første gang er blant de mest rørende stundene i den nye boka. Vi hadde nesten glemt at Larsen en stun overlot gitarjobben i Hot Club til Staffan William-Olsson mens han vurderte om framtida skulle være som produsent eller musiker.

I det nye århundret har Jon Larsen laget flere album med Frank Zappas tidligere musikere. I 2013 kom albumet, «Willie Nickersons egg», et slags eventyr lest av Terje Strømdahl til musikk av Larsen og Zappa-veteranen Tommy Mars. Den er basert på den sanne historien om Hot Club de Norvège gjennom tre tiår, «men enhver likhet med virkelige personer, steder og hendelser vil bli benektet og forsøkt bortforklart», står det i presentasjonen av fortellingen, der vi blant annet møter det fryktelige jazzpolitiet og en platedirektør med allergi overfor ordet honorar. I den nye boka er denne fortellingen også kommet på trykk for første gang.

Saken fortsetter under bildet

I det siste har Larsen brukt mer tid på en helt annen side av seg selv, som forsker på stjernestøv! Han har fått en stilling ved Universitetet i Oslo, og samarbeider med NASA.

Det var opplagt at Hot Club de Norvège måtte spille inn den gamle standardlåten «Stardust» i 2017, og gi ut et helt album med samme tittel. For gruppa fortsetter, og fortsetter. På Djangofestivalen på Cosmopolite har Hot Club de Norvège en egen åpningsdag 24. januar, med en rekke gjester, og egen, nyskrevet konsert med Det Norske Blåseensemble – «Djangomusikk fra Grieg til Zappa». Denne vurderes også for innspilling, men gruppa har tre andre album planlagt i løpet av året: «Musique Noir» sammen med Minsk Symfoniorkester, et med tidligere uutgitte innspillinger sammen med diverse gjester, og et nytt samarbeid med vibrafonisten Rob Waring. Etter 40 år er varmen fra Hot Club de Norvège fortsatt til å ta og føle på.