Fortjener kun det beste

KRONIKK: Gamle mennesker kommer i like mange fasonger som unge. I tillegg har de gjerne både tre og fire og fem diagnoser som gjør livet tyngre å leve. Alle disse fortjener kun det beste.

Rogalandsavis

Av Linda S. Krüger, Stavanger Ap

«Hvis jeg var nitti og bodde på gamlehjem ville jeg sovet, slappet av og kjøpt en racerbil». Hva ville du spist da, spurte jeg. «Godteri». Men du må jo spise mat også, formante jeg.
«Jeg må ingenting når jeg er nitti».

Konversasjonen fant sted en ettermiddag med en åtteårig skolegutt, som av alle ting han har å fundere over, ikke var veldig interessert i å se for seg hva han ville gjort som gubbe på et gamlehjem. Men snop og racerbil var et must.

Faktisk så er det jo lite du må gjøre når du er nitti og bor på sykehjem. Du er kommet til det siste stoppestedet, her har du lov til å hvile, sove, spise snop og drømme om racerbiler.

Jeg har snakket med flere ansatte i ulike virksomheter i Stavanger kommune. Felles for dem jeg har snakket med er engasjementet og gløden de har for dem de jobber for (og da mener jeg ikke for sin arbeidsgiver), men for pasientene. De vil at pasientene skal ha det så godt at de bare kan drømme om racerbiler!

For de gamle hendene, de skrukkete ansiktene, de tynne leggene. De glemske hodene, de smilende øynene. De rastløse, de trette, de frustrerte og de likegyldige. Gamle mennesker kommer i like mange fasonger som unge. I tillegg har de gjerne både tre og fire og fem diagnoser som gjør livet tyngre å leve. Alle disse fortjener kun det beste.

Arbeiderpartiet har spilt fallitt innen eldreomsorgen er det noen som sier. Jeg er rykende uenig! Aldri har vel sosialdemokratiske verdier vært viktigere enn i dag, og det betyr at Arbeiderpartiets politikk som forfekter en sterk offentlig helse- og omsorgstjeneste, mindre privatisering og færre velferdsprofitører så absolutt trengs! Et arbeidsliv der det er trygt å være ansatt, der alle har rett til heltidsstilling og der partssamarbeidet ikke svekkes parallelt med endringer i arbeidsmiljøloven.  

Hva sier så de ansatte jeg har snakket med? Før du leser videre så vil jeg presisere; det er ikke noe flashing news som kommer nå. Det er egentlig gammelt nytt. Dumt. Men greit og, for kanskje noen som er ekstra tunghørt og uvillig til å se virkeligheten slik mange opplever den, denne gangen tar det innover seg. Ja jeg vet, naivt. Men det er lov å håpe, ikke sant?

«Utfordringen er alltid bemanning, og de som ikke spiser med de andre og som trenger hjelp eller oppmuntring/selskap under måltid er også alltid en utfordring.»

«På grunn av lav kunnskap serveres underernærte pasienter lettmelk og margarin istedenfor helmelk og meierismør. Middagsserveringen skjer i en fart og det vaskes opp mens desserten inntas».

«Alle må kunne lage helt vanlig, norsk mat. Jeg har sett pasienter få reker med syltetøy, fordi de ansatte trodde det skulle være slik».

«Ikke alle er underernærte. Det blir et mer og mer vanlig problem at de som har god matlyst spiser mer og legger på seg mer. Vi har nemlig ikke anledning til å aktivisere pasientene».

Det er mye å ta tak i, i Stavangers sykehjem! Så. Kan disse utfordringene løses ved flere ansatte? Ja, sier jeg! Ja! Ja! Ja!

Mange av utfordringene kan løses med å øke antallet ansatte på arbeid. For når det er flere å dele oppgavene mellom, er det også lettere å øke kompetansen hos den enkelte. Rett og slett fordi det er rom i den travle hverdagen til kompetanseheving. Rom til å lære mer om for eksempel aktivisering, ernæring og livskvalitet!

Alle som har sittet med vaktplanlegging, sykemeldinger, ferieavvikling og oppsigelser vet godt hvor frustrerende det er at vedtatt grunnbemanning ikke demmer opp for toppene i driften, de periodene når det står på litt ekstra. Noe av det første som må vike er nettopp kompetansehevingen. Hva mer forsvinner? Jo, aktivitørene, musikkterapeutene og kjøkkenstillingene, for å nevne noe.

Det er da vi ender opp med et fragmentert fagmiljø i kommunene, sykepleiere som rømmer til en enda travlere hverdag på sykehuset, men der det i alle fall er beinhardt fokus på kompetanse og fagfellesskap. Flere av dem jeg har snakket med kunne aldri tenkt seg å jobbe på en sykehuspost. De brenner for eldremedisin og for en trygg, verdig og god alderdom og siste stoppested.

Slik jeg ser det misbruker vi som politikere denne gløden og dette engasjementet hos de ansatte når vi i budsjett etter budsjett lar være å prioritere penger til eldreomsorgen. Penger som monner!

Stavanger kommune har vært høyrestyrt i snart 24 år. Det begynner å bli en floskel å si at det trengs nye ideer til nye tider, at nye krefter må fram og at vi må tørre å tenke nytt.

Men floskel eller ei, det er jo sant! Høyrealliansen må på hodet ut av styringsposisjon. Så enkelt er det. I perioden vi nå er inne i har det vært krevende budsjettprosesser der man naturlig nok må gi og ta for å komme til enighet i sitt eget parti.

Men en sak vi i Stavanger Arbeiderparti er enig i, er at vi må løfte bemanningen i sykehjemmene våre. Det har vi foreslått å starte med i hvert budsjett. Høyrealliansen har stemt dette ned. Og vi må ha flere sykehjemsplasser! Til enhver tid står rundt 70 eldre i sykehjemskø! Det er mange og komplekse utfordringer innenfor helse og omsorg. Noen mener sektoren får for mye penger. Jeg og Arbeiderpartiet mener at det handler om å prioritere, at høy sykehjemsdekning er en nødvendighet når det blir stadig eldre innbyggere, med flere sykdommer enn før på grunn av sin høye alder. At en høyere grunnbemanning er nødvendig av grunnene nevnt. Og at vi tør å tenke kvalitet i diskusjonen om at andre kommuner har en lavere dekning enn oss men klarer å ivareta innbyggerne, og at de bruker mindre penger enn oss.

For det er vel slik da, at de fleste av oss ikke spiser reker med syltetøy, men heller vil hvile, spise snop (les: godt) og drømme om racerbiler når vi blir gubber og kjerringer i sykehjem? Og kvaliteten trenger så absolutt ikke være god når en kommune driver mer «effektivt» enn oss. For hva er effektivt i denne sammenheng? Og trenger vi dette begrepet innen eldreomsorgen?