Tirsdagen var en slags D-dag for kommunereformen i Rogaland. Fylkesmann Magnhild Meltveit Kleppa skulle komme med sine anbefalinger om hvilke kommuner som skulle i seng med hvem og ikke minst hvorfor. «Robuste kommuner» har vært regjeringens merkelapp på sammenslåingsprosessen så lenge at begrepet stiller i en egen klisjéklasse, i tillegg til at det må letes lenge og vel etter politikere som vil slå sammen noen ting som helst.
Forsand og Sandnes var i det minste klar for hverandre. Storbyen og bygdekommunen fant tonen og var innstilt på en sammenslåing der Forsand ville blitt en del av en robust kommune. Det er liten tvil om at et «Forsandnes» kunne ha spilt en rolle i den voksende turist- og friluftsnæringen, men Magnhild vil heller tvinge gjennom et «Forstrand». Sandnes har allerede flere tiårs erfaring i å være en stor by med grender, men kanskje viktigst er viljen blant begge parter. Fylkesmannens avveininger minner litt om kirsebærplukking i argumenthyllene. Lang avstand, prioriteringen av Ryfast som bindeledd mellom Nord-Jæren og Ryfylke og det faktum at Preikestol-trafikken går gjennom Strand, veide tyngre enn næringspolitiske fordeler og frivilligheten det blir talt vel om.
Mens Sandnes ikke får fri til Ryfylke, er statusen motsatt for Stavanger. Her får kommunenes frivillighet gjennomslag og Stavanger, Rennesøy og Finnøy kan bli ett, samtidig som Magnhilds beskyttende hånd gjør at folk fra sørlige Stavanger i framtiden må kjøre inn og ut av nabokommunen Randaberg for å komme til Ryfylke-delene av storkommunen. Randaberg som enklave med 10.000 innbyggere harmonerer neppe med Jan Tore Sanners mål om større og mer robuste kommuner. Den grønne landsbyen snakker godt for sitt liv som jordbrukskommune, men antakelig ville jordvern stått sterkere i en storkommune der Randaberg var med.
