Først tar vi Doha, så Moskva

DEBATT: Få husker et VM-gull om hundre år. En verdensrekord blir slettet. Men en bragd, den forvitrer ikke. Tenk på det Henrik, Filip og Jakob.

Av: Geir Stian Ulstein, forfatter

Lenge var det utenkelig med norske løpere i toppen av mellom- og langdistanseøvelsene i internasjonal fri­idrett: Der var det knapt plass til én europeer. De norske rekordene på de lange løpene på rødt tartandekke ble mosegrodde før noen maktet å senke dem, gjerne først etter én generasjon eller to. Knut Kvalheim hadde for eksempel den norske rekorden på en engelsk mil i 40 år.

De siste årene har imidlertid tre brødre først slettet det som har vært av tidligere norske mellomdistanserekorder, før de har gått løs på verdenseliten. Med Filip Ingebrigtsens 3.30,01 på 1500 meter, Henrik Ingebrigtsens 7.36,85 på 3000 meter og Jakob Ingebrigtsens 13.02,03 på 5000 meter troner de på toppen av norske rekordlister. Og rekordene er ferske, alt tyder på at det er mer i vente.

LES OGSÅ: Rådvill Henrik Ingebrigtsen usikker på eventuell tåamputasjon

Samtidig virker friidretten mindre preget av doping de siste årene, som igjen gjør det lettere å hevde seg internasjonalt. Det har i sin tur gitt spektakulære norske resultater. Flaggene i rødt, hvitt og blått er klare om en av Ingebrigtsen-brødrene skulle slå til under det pågående verdensmesterskapet. Med VM-gull i Doha, eller et gull i Tokyo OL neste år eller til og med en verdensrekord vil vel en av brødrene løftes opp som tidenes norske løper?

Nei, én løper og en by står i veien, en for lengst død nordmann og Moskva.

I 1818 mønstret nordmannen Mons Monsen Øyri av som sjømann i London. Der begynte han å løpe for å livnære seg. Raskt ble han berømt for sin utholdenhet etter blant annet å ha løpt fra London til Portsmouth, 116 kilometer, på 13 timer. I årene som fulgte fortsatte han å bygge sitt ry som uslåelig løper rundt om i Europa og Lilleasia. I 1832 la han, nå med det fabelaktige kunstnernavnet Mensen Ernst, ut på en løpeferd som selv i dag sprenger rammene for hva vi tenker et menneske kan prestere. Han hadde forpliktet seg til å løpe fra Paris til Moskva, uten støtte, GPS, løpesko, sportsdrikke, treningsdagbok … på under 15 dager. Store summer var veddet om nordmannen, født i Fresvik, i Sogn, ville makte dette eller ei. Moskva var for franskmennene et slags Ultima Thule, et dårlig omen ved verdens ende der Napoleons skjebne ble forseglet, lenge før Waterloo og St. Helena.

Ernst var en showmann, han visste hva som ville skape størst interesse. Det måtte bli Moskva han skulle løpe til, og det raskest mulig. 15 dager tilsier i underkant av 200 kilometer per døgn. Ernst satte fart ut fra Paris og forsvant i horisonten, mens pariserne så vantro etter ham.

LES OGSÅ: Jakob Ingebrigtsen ga alt, men ble nummer fem på 5000 meter

Sommeren 2018 gjorde jeg og min medløper Øyvind Torp (forfatteren av den viktige Selvforsvar mot kreft (Spartacus, 2019), boken som er med på å endre vår forståelse og tilnærming til kreft) det samme. Vi kunne ha forsøkt å løpe de 3000 kilometerne til Paris på under 15 dager, eller vi kunne ha forsøkt å dele det opp i maraton, løpe disse 71 maratonene på 71 dager. Det ville blitt en krigserklæring mot egne kropper. Vi har verken løperlivet til Ernst bak oss eller Ingebrigtsen-guttas toppidretts­tilnærming. Vi valgte en annen strategi og løp deler av strekket mellom Paris og Moskva, som ble til boken «Løperkongens skygge – fra Paris til Moskva i fotsporene til Mensen Ernst» (Fri Flyt 2019). I tillegg til den nærheten til kontinentets fortid vi fikk med å bevege oss så langsomt gjennom det, fornyet det også ærefrykten for utfordringen Mensen Ernst hadde lagt ut på, for nesten 200 år siden. Idet Polen tar slutt, starter slettelandskapet som tok knekken på Karl XII, Napoleon og Hitler. Men ikke på Ernst! Det er en prestasjon som hever seg over alt som kan oppnås inne på en friidrettsbane.

Tross arrestasjon, kidnapping, feilløping, mangel på mat og andre større eller mindre problemer som rammet ham, nådde en skitten og gjennomsvett Mensen Ernst Moskva 14 dager etter start. Han ble snart oppdaget av byens kommandant som hadde ventet ham, og som straks kastet seg om halsen på den nå rufsete kledde nordmannen. Alt som siden hendte, Mensen Ernst som løp seg inn i evigheten på jakt etter Nilens kilde, to verdenskriger som preger aksen Paris-Moskva … ingenting av dette kan viske ut Mensen Ernsts prestasjon, som verken var avhengig av edelt metall, dagsform, jury eller konkurrenter.

Få husker et VM-gull om hundre år. En verdensrekord blir slettet. Men en bragd, den forvitrer ikke. Tenk på det Henrik, Filip og Jakob. Tenk på det Ingebrigtsen-sponsor Nike, som helst vil drømme sprøtt og satser alt på å få til en maratonrekord for Eliud Kipchoge. Nikes drøm er maratondistansen på under to timer, et rekordforsøk med harer som inkluderer nettopp Ingebrigtsen-brødrene. Men én maraton? Hva med 71 i et smell, mellom Paris og Moskva, i fotsporene til Norges evige løperkonge Mensen Ernst? Just do it!