Feiret VM-bronse med iskrem

Av: ERIK SERGIO AUKLEND

Følg RA Sporten på

Selv om samtalen foregår over Facebook, er det ikke vanskelig å spore gleden til Silje Fiskebekk. Timer etter at hun tok bronse som førsteårsjunior i VM, er hun fortsatt i de colombianske skyene.

– En stor overraskelse. Etter lørdagens «time trial» har jeg hatt problemer med både banen og slitne bein. At jeg kom til finalen var mer enn nok for meg, sier Fiskebekk.

Merket at mye stemte

Da startskuddet gikk i finalen, merket hun fort at noe klaffet.

– Jeg gjorde de rette tingene. Følelsen når jeg kom i mål var syk. Tårene kom, og en god klem fra trener Sebastian (Kartfjord) og mekaniker Ken (Meland) gjorde det bare enda mer følsomt!, sier Fiskebekk.

Feiret med middag og is

Da bronsemedaljen var et faktum, kunne feiringen i colombianske Medellin starte. At feiringen gikk over stokk og stein, blir likevel feil å si, ifølge Fiskebekk.

– Jeg har ikke feiret skikkelig ennå. Det ble en tur på Hard Rock Café, og en McFlurry på McDonald’s med foreldre, Tore Navrestad, som også kjører for Sviland BMX, og trener og mekaniker.

Nå starter planleggingen av tiden som kommer for Fiskebekk.

– Jeg skal fortsette med å trene hardt og målrettet. Det gjelder å fortsette slik jeg har holdt på til nå, og øke på jo sterkere jeg blir, sier hun.

Treneren: – Dette er stort

Sebastian Kartfjord, som selv er fra Sandnes og har deltatt i OL i BMX-grenen, er nå landslagstrener for Norge. Han mener det Fiskebekk har oppnådd er utrolig.

– Tredjeplass i VM er stort. Dette verdensmesterskapet viser hvor stort BMX har blitt på verdensbasis. Banen de har bygget er den mest krevende fysisk og teknisk som har vært i et VM. Å ta medalje her viser styrke, sier Kartfjord.

Ikke bare, bare å bli god

Bronsen i VM har kostet. Ikke bare i form av treningstimer og utgifter, men også privat.

– Jeg har måttet si nei til mange ting for å bli god. Mange sosiale ting har måttet skippes, for å få tid til å trene ordentlig. Det har ikke vært lett for meg å si «nei, mamma, jeg kan ikke komme i selskapet», fordi jeg skal trene. Venner forstår ikke alltid, de heller. De sier «åh, men du er jo alltid på trening», sier Fiskebekk.

Målet er allerede satt for neste år: Å bli juniorverdensmester.

– De to som slo meg i Colombia er ett år eldre enn meg. Mulighetene for at jeg tar dem neste år, er helt klart til stede, sier hun. Nå går turen hjem til Norge.

– Det skal bli deilig å komme hjem, sier Fiskebekk.