Nyheter

Feelgood med The Boss

Du er slett ikke nødt til å være en ihuga Bruce Springsteen-fan for å sette pris på denne oppvekstskildringen, selv om det sikkert hjelper.

4

DRAMA

«Blinded By The Light»

Regi: Gurinder Chadha

Eng./USA, 2019

Springsteen fylte sytti for noen dager siden, så det er på sin plass at han får sin velfortjente filmfeiring. Indisk-britiske Gurinder Chadha har viet store deler av karrieren på å kartlegge utfordringene til andregenerasjons innvandrere i England, i filmer som «Bend it Like Beckham» (2002), «Bride and Prejudice» (2004) og «It’s a Wonderful Afterlife» (2010).

Hun har et stort fokus på overbærende, dominerende innvandrerforeldre som følger gamle tradisjoner, og kulturkollisjonene det forårsaker blant døtre og sønner som prøver å passe inn i det moderne, vestlige samfunnet. «Blinded by the Light» følger den samme formelen, rent bortsett fra at filmen er basert på en sann historie. Historien tar sitt utgangspunkt i oppveksten til den britiskpakistanske journalisten Sarfaz Manzoor, som skrev om hvordan musikken til Bruce Springsteen forandret livet hans i boken «Greetings from Bury Park: Race, Religion and Rock N’ Roll». Manzoor har selv skrevet manuset til filmen sammen med regissør Gurinder Chadha og hennes ektemann Paul Mayeda Berges, men dette føles mer som en «feel good»-fantasi enn noe som kunne ha skjedd i virkeligheten.

Les også: «Exit» er ikke så sjokkerende som NRK vil ha det til (DA+)

16-åringen Javed (Viveik Kalra) føler at han er født på feil sted, til feil tid, i feil familie. Det er lett å sympatisere; han vokser opp i den turbulente Thatcher-tiden på slutten av åttitallet, som sønn av pakistanske innvandrere i den rasistiske industribyen Luton. En tid preget av rekordhøy arbeidsledighet, skinheads som spytter etter ham på gata og drittunger som flirende tisser inn i brevsprekken hos innvandrerfamilier. Tilværelsen blir ikke bedre etter at Javeds autoritære pappa Malik (Kulvinder Ghir) mister jobben på bilfabrikken, og mamma Noor (Meera Ganatra) må jobbe døgnet rundt som syerske, mens Javed og søstrene hans må ta ekstrajobber.

Javed drømmer om å studere på et universitet langt unna Luton, og en dag få seg jobb som skribent. Tøffe tider, men så blir Javed introdusert til sjefen sjøl. The Boss. Javed får en åpenbarelse; det er som sangtekstene til Springsteen er dratt rett ut av sjelen hans. Ordene svever rundt hodet hans, fulle av arbeiderklassevisdom og jordnær hverdagspoesi. Mens jevnaldrende hører på Tiffany og Debbie Gibson blir Javed helt besatt av Springsteen. Musikken gir ham styrke til å finne sin egen identitet, bli kjæreste med den politiske aktivisten Eliza og gjøre et mildt opprør mot faren sin.

Jeg mistenker at dette hadde blitt en veldig annerledes film hvis Jared hadde blitt introdusert til for eksempel N.W.A, Public Enemy, Venom eller Sex Pistols istedenfor Springsteen – som står for kjernesunne kjerneverdier selv en konservativ pakistansk far kan gi tommel opp til. Men for all del, «Blinded by the Light» er som sagt inspirert av en sann historie, selv om den åpenbart er betydelig bearbeidet for å maksimalisere «feel good»-stemningen.

Les også: Det er grått, det er vått og det er høysesong for nye TV-serier. Her er våre anbefalinger (DA+)

Alt dette hadde virket mye friskere hvis ikke Danny Boyle allerede hadde gjort det samme i det mer oppfinnsomme Beatles-dramaet «Yesterday», som hadde premiere her hjemme for bare noen måneder siden. Der Danny Boyle er et visuelt fantasifull festfyrverkeri av en filmskaper, blir Gurinder Chadha mer den filmatiske motsvarigheten til en kasserolle med kjøttkaker og poteter som putrer på lav varme på en gammeldags ovn i en blokkleilighet. Chadha klarer aldri å puste liv i musikkscenene, og hennes forsøk på å iscenesette livsglade sang-og-dansenumre føles såpass krampaktige at de grenser mot det pinlige.

Så vi har god grunn til å være takknemlige over at det ikke er flere av dem i «Blinded by the Light», og at resten av filmen fungerer såpass bra. Det er i seg selv imponerende at Chadha klarer å gjøre en historie om gråtriste Thatcher-nedgangstider, hverdagsrasisme, arbeidsløshet og fattigdom såpass sprudlende. Men i disse deprimerende Brexit-tidene trenger britene sikkert all den optimisme de kan få.

Mer fra Dagsavisen