Fattigdomsspøkelset

KOMMENTAR: Er det slik at fattige familier skal få beholde hele barnetrygden, i likhet med de «problemfrie» familiene?

Valgkampen 2017 gikk som kjent rett vest for Arbeiderpartiet. Partiets strateger stirret storøyd på arbeidsledighetstallene på Vestlandet etter oljekrisen i 2014, og trodde de hadde en knallsak – attpåtil i en landsdel der Ap slet med troverdigheten. Da valgkampen var ordentlig i gang viste det seg at sysselsettingen var i kraftig nedgang, og ved siden av et ugjennomtenkt utspill om skatteøkning på 15 milliarder kroner var arbeidsledighet en elendig valgkampsak.

Ap og det som framstår som en rødgrønn blokk i lokalpolitikken, prøver nok en gang å bruke de store forskjellene som den store valgkampsaken. Denne gangen er det ikke «arbeidslinjen» det snakkes så sterkt om – de som hørte bystyredebatten mandag la merke til at det er høyresiden som bruker ordet «arbeid» mest – men fattigdom. I fjor vår slo opplysningen fra rådmannen om 2968 barn i lavinntektsfamilier, eller en økning på 43,6 prosent på fem år, ned som en bombe.

Fattigdom er et problem med mange årsaker og virkninger og ditto tiltak. En opptelling viser at listen over såkalt kompenserende tiltak – ordninger som skal gjøre det lettere for barn fra fattige familier å delta på aktiviteter – teller 10-11 sider. En temmelig komptakt pakke, med tanke på at mange av familiene i målgruppen ikke behersker norsk. Putt på situasjonen i Stavanger-skolen der mange rektorer har nektet å signere budsjettene, og det er åpenbart at venstresidens kriseorientering er mer virkelighetsnær enn den var før stortingsvalget i 2017.

Nettopp den mangfoldige listen av virkemidler som ikke virker godt nok, avspeiler dype ideologiske forskjeller. Når Høyres profilerte helsepolitiker og fastlege Kåre Reiten går opp på talerstolen og bekrefter at «mange har betydelige problemer med økonomistyring i denne gruppen, og mange er nordmenn» på spørsmål om fattige familier er dårligere til å disponere penger, bør det gå et historisk sus gjennom bystyresalen. I Stavanger har det vært vanlig at sosialklienter med barn får avkortet barnetrygden, mens ett av grepene i den ferske planen for inkludering av lavinntektsfamilier skal dekke 5 av de 10 millionene som til nå har vært avkortet.

En helt annen lege enn Kåre Reiten – Sven Oftedal – var Einar Gerhardsens første sosialminister og en av norgeshistoriens fremste forkjempere for universelle velferdsordninger. Gjennom sitt virke på Storhaug i mellomkrigstiden hadde Oftedal sett hvordan velferd ble definert som almisser og forbeholdt de «verdig trengende». De fattige i Stavanger ble gjennom flere tiår overvåket gjennom et omfattende angiversystem utviklet av Sara Berge, den mangeårige lederen av Forsorgskontoret. Erfaringene fra egen by var sentrale for Sven Oftedals kamp for et velferdssamfunn der trygdeytelser, barnehager, skoler, helse og omsorg skulle fordeles uten å bli autorisert av noen Sara Berge.

LES OGSÅ: 1-5-klassinger får gratis svømming i Stavanger

Det er denne rettigheten det snakkes om når mottakere av økonomisk sosialstøtte får avkortet barnetrygden fordi det hersker en antakelse om at slikt folk ikke kan styre økonomien sin. Er det slik at fattige familier skal få beholde hele barnetrygden, i likhet med de «problemfrie» familiene? Skal fattige få mer penger og kanskje risikere at de ikke vil jobbe, eller skal vi lappe på virkningene av fattigdom ved å pøse på med tiltak via søknad til kommunen? Slike som det finnes så mange av og som til og med norskkyndige har problemer med å få oversikt over?

LES OGSÅ: Vil ha med bystyret til kamp for barn i fattige familier

Totalt satte bystyret av 10 millioner kroner ekstra til fattigdomsbekjempelse i mandagens bystyremøte. Det er bra, samtidig som fattigdomsdebatten som har gått i Stavanger den siste tiden har hatt sine spesielle sider. Høyresidens forsøk på å framstille kommunens egne tall fra den ferske levekårsundersøkelsen som utdaterte i et forsøk på å blåmale den økonomiske situasjonen, er en av flere betenkeligheter. Statistikk er fakta politikerne skal styre etter, det er derfor Statistisk sentralbyrå skal ha en armlengdes avstand til regjeringen. På samme måte blir det feil av politikere å kritisere kommunens egne fagfolk for ikke å levere statistikk i sanntid. Ideologien er overtydelig i den lokale fattigdomsdebatten, men debatten er avhengig av at faktiske problemer diskuteres ut fra faktiske tall.