Valgkampen er fremdeles i en så tidlig fase at de opplagte sakene ikke har utkrystallisert seg ennå. For SV og Rødt er velferdsprofitører som tjener stort på private barnehager og omsorgstjenester vinnersaker, for Frp vil det gi gallup-hopp å få fram negative saker om innvandring, og for Miljøpartiet De Grønne er klima og miljø sakene som kan få partiet over sperregrensen.
I underskogen av saker er fattigdom den viktigste. Audun Lysbakken er forsøkt irettesatt for utsagnet om at «98.000 barn lever i fattigdom i Norge», men selv om tallbruken må nyanseres fordi SV-lederen sidestiller fattigdom med lavinntekt, er det viktig å rette søkelyset mot ulikhet.
Barnetrygden er blant de mest effektive grepene for å løfte barnefamilier, enten de faller inn under fattigdomsbegrepet eller «bare» har lav inntekt. Ordningen gjelder alle familier, og den er viktig fordi barnefamilier har opplevd at summen av barnetrygd og fradrag i skatten for forsørgere er redusert. Selv når makspris for barnehageplass regnes med, har barnefamilier mindre å rutte med. I stedet for å videreutvikle barnetrygden, har politikerne tillatt et dyrt og dårlig eksperiment som kontantstøtte, samtidig som trygden har vært utsatt for forsøk på behovsprøving.
Det siste fikk Kåre Willoch heldigvis forhindret på Høyres landsmøte, mens både blåblå og rødgrønne regjeringer har sørget for realnedgang i barnetrygden ved å la den stå på 970 kroner måneden de siste 20 årene. Willoch fikk landsmøtet til å forstå at det er for få «rike» barnefamilier sammenlignet med foreldre som sliter med økonomien til at behovsprøving vil gi mer penger til budsjettet for barnetrygd.
Kåre Willochs kamp for styrket barnetrygd bør, sammen med Audun Lysbakkens ord om barnefattigdom og Hadia Tajiks uttalte motstand mot kontantstøtte, bety at det er et bredt grunnlag for å gi barnefamiliene et løft.