– Jeg vet at jeg fortjener en høyere lønn og flere kollegaer. Det samme gjør alle sykepleierne i kommunen vår. Når skal vi få det? spør sykepleier Linda S. Krüger. Illustrasjonsfoto: Tore Meek/NTB scanpix

Får jeg lønn i himmelen?

KRONIKK: «Hvorfor vil du jobbe som sykepleier når du tjener så lite mamma?» spør mine barn.

Rogalandsavis

Av: Linda S. Krüger, sykepleier

Jeg jobber natt som sykepleier på sykehjem. Jeg bruker nettene til å snakke med urolige pasienter som ikke får sove. Gi lindrende omsorg til dem som er døende. Dele ut beroligende tabletter. Skifte bleie på dem som trenger hjelp til det. Se gjennom fingrene og la storrøykeren ta seg en røyk midt på natten til tross for at det egentlig ikke er lov. 

Jeg prøver å roe en forvirret pasient som har dradd ut nålen han hadde i hånden, der antibiotikaen skal inn både ved midnatt og klokken seks. Får jeg ikke roet ham ned, kan jeg ikke sette ny nål. Jeg snur dem som ikke klarer å snu seg selv, tørker slimet rundt munnen på mannen som hoster, men ikke klarer å spytte. Smører en skive klokken to til den engstelige dama med demensdiagnose, hun som har stått opp fordi hun skal reise hjem til mor. Kobler på oksygen til han som har så kraftig KOLS at han strever med å få puste. Prøver så godt jeg kan å smertelindre hun som har sterke smerter etter en hofteoperasjon. Legger inn et nytt kateter på pasienten som ikke klarer å tisse selv. Kikker inn i mørke rom og lytter etter pust.

Det er mange år siden sist jeg var en direkte del av driften som sykepleier, der jeg var i kontakt med pasientene og pårørende på denne måten. Og det er mange år siden jeg følte at jeg gjorde slik nytte. Jeg har jobbet på kontor i mange år. Administrative stillinger i kommune og på sykehus. Ingen av dem har vært i nærheten av denne stillingen når det kommer til følelsen av å gjøre noe verdifullt for et annet menneske. Ingen av dem har heller vært i nærheten av denne når det gjelder lønn. Som leder og rådgiver tjente jeg veldig mye mer enn jeg gjør nå som sykepleier.

Jobben er givende. Det gjør noe med deg da du kjenner at du har gjort godt for et annet menneske. Lønningsposen derimot, den er trist. Hver måned når jeg får lønnsutbetalingen min, blir jeg igjen minnet på hvor utrolig dårlig vi betaler alle oss som jobber i pasientnære stillinger. Det kollegiale fellesskapet på natt er godt, men jeg er alene sykepleier og skal jeg snakke med en annen sykepleier må jeg ringe legevakten eller en avdeling på sykehuset for å rådføre meg. Det har jeg gjort. Men tenk så fint det hadde vært å gå sammen med en sykepleierkollega på vakt. Til å drøfte og diskutere faglige problemstillinger med.

For min jobb på natt får jeg et tillegg på 3700 kroner måneden. Hver uke jobber jeg 20 eller 30 timer natt. Lavtlønnet og med det sykepleiefaglige ansvaret helt alene. Fordi noen har bestemt at det ikke er nødvendig å ha mer enn én sykepleier til stede på natten. Og fordi noen har bestemt at jeg ikke fortjener mer enn de 3700 kronene jeg får hver måned for nattarbeid.

Bemanningen på natt er som resten av døgnet minimal. Jeg har ansvar for over tretti pasienter, sammen med to helsefagarbeidere. Det er ikke alltid begge de to er fagutdannede, ved sykdom eller ledig stilling kan det være ufaglært personell innleid. Grunnen til det kan være så mangt. Økonomi og mangel på kvalifisert personell til å leie inn kan være to. Lav bemanning og lav lønn, vil dette gjøre rekrutteringen enklere?

Stavanger kommune har gått inn for en ny lønnsstige for sykepleiere og denne gir nyansatte sykepleiere en lavere lønn enn tidligere. 14. februar var det møte i kommunalstyret for levekår, og der ble blant annet følgende spørsmål stilt fra Arbeiderpartiet:

«Hvordan ønsker Stavanger kommune at kompetanse og kvalitet i sykehjem og hjemmesykepleie skal ivaretas da stillinger står ledige, og det nå foreligger eksempler på sykepleiere som ikke ønsker å søke seg til kommunen grunnet lavere lønn? Vi vet også at sykehuset på grunn av sterkt faglig fellesskap er første valg til majoriteten av sykepleierstudentene som uteksamineres hvert år. Denne utviklingen har vedvart over mange år.»

Svaret var dessverre enda et bevis på at Stavanger kommune ikke tar på alvor utfordringene med rekruttering av sykepleiere:

«Arbeidsgiver er ikke kjent med at sykepleiere har takket nei til stilling i Stavanger kommune på grunn av lønn. Dersom stillinger står ledige, må virksomhetsleder sørge for at bemanningen er forsvarlig til enhver tid, enten ved omdisponering av eget personell, eller ved innleie av vikarer.»

«Hvorfor vil du jobbe som sykepleier når du tjener så lite mamma?» spør mine barn. Jeg prøver å forklare hvor viktig det er å jobbe med noe man føler er givende, at ikke bare lønnen teller. Men jeg innrømmer at jeg sliter med å gi dem en god forklaring på hvorfor de skal velge sykepleieryrket siden sannsynligheten for at det blir et yrkesliv uten verken god lønn eller nok ansatte å gjøre jobben sammen med er svært høy, og siden jeg igjen har fått vist svart på hvitt at Stavanger kommune dessverre ikke ser viktigheten av å ta rekrutterings, lønns- og bemanningsutfordringene for sykepleierne på et mye større alvor, så er det vanskelig å jobbe for at guttene mine skal velge samme yrke som meg.

Jeg vet jeg gjør forskjell og nytte når jeg er på jobb. Jeg vet også at jeg fortjener en høyere lønn og flere kollegaer. Det samme gjør alle sykepleierne i kommunen vår. Når skal vi få det? Som politiker fortsetter jeg å slåss for å få dette til. Som sykepleier får jeg håpe jeg får lønn i himmelen.