Et intens traumesirkus

4

Grøsser

«Ghostland»

Regi: Pascal Laugier

Fr./Ca. 2017

Den fremste årsaken til at mange skrekkfilmfans sikkert går inn i kinosalen for å se «Ghostland» med høye forventninger og en vond følelse i mellomgulvet er takket være navnet Pascal Laugier. Regissøren bak den grenseoverskridende styrkeprøven «Martyrs» (2008); en av de sterkeste, mest intense og rystende ubehagelige sjokkfilmene laget på denne siden av 2000-tallet. I likhet med flere av sine landsmenn i skrekksjangeren måtte franskmannen Laugier dra til utlandet for å få finansiert flere filmer, og hans engelskspråklige debut «The Tall Man» (2012) klarte ikke helt å opprettholde den samme kraften. Men det skal godt gjøres å få til. «Ghostland» holder seg nærmere Laugiers europeiske sensibiliteter, og er ikke helt det vi først tror. Et franskkanadisk freakshow som luller oss inn i den betryggende illusjonen om at dette kommer til å bli en sjangertro spøkelsesfilm for tenåringer – og deretter nøkker teppet undere føttene våre, mens filmen tar en avstikker inn i et betydelig mer interessant territorium. Så ikke la deg narre av den veldig tradisjonelle åpningen av «Ghostland», der de tenårige søstrene Beth (Emilia Jones) og Vera (Taylor Hickson) er på flyttefot sammen med sin mamma Pauline (Mylene Farmer).

Les også: «Hjemsøkt»: Spøk på sparebluss (DA+)

De har arvet et avsidesliggende spøkelseshus fra en eksentrisk tante, som ifølge sarkastiske Vera minner om hjemmet til Rob Zombie. Et selvparodisk skummelt gårdshus overlesset av uhyggelige dukker, gotisk skrot, balsamerte insekter, stygg tapet og et speil som skjuler en kaklende klovnedukke. Burde være midt i blinken for Beth, som har store ambisjoner om å bli en skrekkforfatter i tråd med sitt store forbilde H.P. Lovecraft. Hun er imidlertid en lettskremt nervebunt, som umiddelbart får bange anelser. Ikke akkurat et godt tegn at forsiden på lokalavisen advarer om en seriemorder som angriper familier i området, eller at det første livstegnet de ser på vei til huset er en skummel godteribil med en truende skikkelse i vinduet. Allerede første kveld stopper denne godteribilen foran huset, og ut spretter to groteske skikkelser som angriper familien med rasende intensitet. Men så våkner en voksen Beth (nå spilt av Crystal Reed) opp med et skrik. Hun er egentlig en berømt, rik og vellykket forfatter, som har publisert sin største bestselger: «Incident at Ghostland». Vi aner ennå ikke om alt vi så bare var et utdrag fra romanen, hvorvidt Beth baserte boken på traumer fra fortiden, eller om noe annet mystisk er på ferde. Men vi skjønner umiddelbart at det er en veldig dårlig idé at Beth drar tilbake til sin mors hus, der den gale søsteren Vera (nå portrettert av Anastasia Phillips) er innelåst i kjelleren.

Les også: Noen filmknep til Halloween-knasket

Herfra blir «Ghostland» et våkent mareritt, og en humpete berg-og-dalbane-tur gjennom Pascal Laugier skrekkfilminnflytelser. Den fremste er åpenbart Tobe Hoopers «The Texas Chainsaw Massacre», og Laugier klarer til tider å opprettholde omtrent samme intensitetsnivå. Virkemidlene er langt fra like nådeløse som i «Martyrs», men går betydelige lengre enn vi er vant til i amerikanske sjangerfilmer. Laugier utsetter hovedrolleinnehaverne sine for et skikkelig hardkjør; han ser ut til å drive dem til en tilstand av rent hysteri, og overskred muligens noen etiske grenser under innspillingen. Skuespilleren Taylor Hickson ble kvestet under opptakene, og endte opp på sykehuset med kuttskader som krevde sytti sting. Ansiktet til Hickson er angivelig permanent vansiret som resultat av skadene hun pådro seg under filmingen, og i mars gikk hun til søksmål mot produksjonsselskapet Incident Productions. Så den febrilske marerittstemningen i «Ghostland» hadde tilsynelatende en høy pris. Ellers er det verdt å nevne at moren i filmen spilles av det franske popikonet Mylene Farmer, hennes første filmrolle på nærmere 25 år. Farmer regnes fortsatt som en nasjonalskatt i Frankrike, der det sikkert vil vekke oppmerksomhet at deres motsvarighet til Madonna blir utsatt for gørrete grusomheter. For alle som snakker flytende engelsk er det mer påfallende at Mylene Farmers kilometerbrede aksent til tider får henne til å høres ut som Tommy Wiseau. Det er fint lite å utsette på spenningsnivået, men ubehaget sniker seg ikke helt inn i underbevisstheten vår.