Gode utsikter på kort sikt, men hva skjer etter 2022, når de store utbygningene i stor grad er ferdig og ingen nye foreløpig er planlagt? – Jobben med å få til en bærekraftig økonomi etter 2022 starter nå, skriver Jarl Endre Egeland (H). Foto: NTB scanpix

Er vi flinke nok?

KRONIKK: Parallelt med at Stavanger kommunes budsjett for 2018–2022 ble behandlet i bystyret begynte de «gode nyhetene» å strømme inn.

Av Jarl Endre Egeland, bystyrerepresentant, Stavanger Høyre

Diverse oljeserviceselskaper scorer den ene milliardkontrakten etter den andre. Både tempo og mengde på forespørsler om personell og lokaler strømmer inn.

Nyhetene fylles atter en gang om at sysselsettingen er kraftig oppadgående og siste nytt nå er at blant annet at regnskapet til Stavanger kommune kommer inn over forventning, samt at Rogaland leverer mest skattekroner, i absolutte og relative tall til fellesskapet, av samtlige fylker i landet.

I euforien over de gode nyhetene kan vi endelig, og med god samvittighet, gi proseccoen en velfortjent avløsning og finne fram champagnen igjen, om enn bare for så lenge. I slike tider er det viktig med solid bakkekontakt, og en uhindret tilgang til virkeligheten.

Sannheten er at ordrebøkene til «AS Rogaland» er temmelig slunkne etter 2022 når de store utbyggingene er ferdige noe vi selvsagt ikke tenker for mye på i dag men som vi bør vie mye oppmerksomhet i langtidsplanleggingen. Selvsagt så skal Nordsjøen og Norsk sokkel betjenes og vedlikeholdes i mange tiår til, men per i dag så er det ingen planlagte feltutbygginger av betydning etter 2022, ei heller er det noen spesifikke bransjer som vil ta helt av i nær framtid, og det er derfor jeg nå maner til edruelighet og forsiktighet.

Tradisjon tro så omtales siste tids «krise» kun som et hvileskjær i en ellers konstant oppadgående økonomi. Slik tilnærming gjør meg engstelig. Veien til skifteretten er stort sett alltid brolagt med gode intensjoner på samme måte som veien til en dårlig kommuneøkonomi med påfølgende lite eller ingen handlefrihet. Det nytter ikke hvor gode intensjoner man har dersom det viser seg ikke å være økonomisk bærekraftig på lang sikt verken på inntekts eller utgiftssiden.

Hvordan stake ut kompasskursen mot en gyllen middelvei? Etter min mening så er det nå på høy tid at vi vier mer oppmerksomhet til de sentrale faktiske underliggende forhold i vår lokale økonomi. Tilsynelatende så ser kommuneøkonomien grei ut. Vi har «lite» rentebærende gjeld per capita, men vi vet at rentene etter hvert vil stige og da øker også utgiftene.

Ser man utover den rene kommunegjelden og legger til for eksempel låneopptak per capita som skjer gjennom fylkeskommunen så blir bildet også noe annerledes. At vi i Jærenpakke 2 sammen med nabokommunene investerer 30 milliarder utenfor budsjettene betyr ikke at låneopptakene med tilhørende forpliktelser i prosjektet befinner seg i en parallell økonomi, snarere tvert imot, de er høyst reelle og vil komme som en tilleggsskatt i form av bompenger i en høyst reell privatøkonomi hos våre innbyggere.

Plusser man på med garantiansvar i forbindelse med Ryfast så ser gjeldsbildet noe verre ut. Jeg snakket også med vår lokale ledende sparebank og fikk opplyst at deres lånekunder har en gjennomsnitts gjeldsøkning per år på cirka kroner 300.000,-. Dette er et meget høyt beløp som først og fremst sier noe om hvordan private husholdningers overforbruk blir finansiert og sekundært hvordan de på lengre sikt svekker sin økonomiske handlefrihet og omstillingsevne. I tillegg til å være emosjonelt stedbunden så svekkes arbeidskrafts mobiliteten på grunn av gjeldsfellen.

For at vi skal få den riktige forståelsen av vår samlede lokale økonomiske langsiktige handlefrihet vil man måtte se på summen av privat og offentlig gjeld inkludert latente garantiansvar. Vi må enkelt og greit stressteste økonomien og se hva som skjer dersom rentene stiger, ledigheten stiger, folketallet synker, sviktende skatteinngang, tiltredelse av garantiansvar for Ryfast og sviktende bompengeinngang i Jærenpakke 2 kort fortalt et «worst case» scenario. Flere faktorer kunne godt vært tatt med men dette er etter mitt syn de viktigste parameterne.

Neste «Handlings & økonomiplan» skal vedtas i årets siste bystyremøte medio desember og jeg antar at kommunalstyret for finans allerede nå er på saken med å framstille vår reelle lokale økonomiske tilstand så godt det lar seg gjøre. Stavanger kommune har fortsatt handlefrihet til å gjennomføre omstillinger og som kjent så er omstillinger kjekkest å gjøre når man kan, ikke når man må. I gjeldende HØP var det lagt inn en effektiviseringsgevinst på 0,4 prosent noe som er et forsvinnende lavt tall. Det er et tall som er lavere enn den naturlige effektivitetsgevinsten man oppnår bare ved at folk opparbeider seg et år mer erfaring mellom budsjettårene.

For at vi skal kunne forvente mer og bedre tjenester for pengene tror undertegnede at vi må stille meget høye krav til neste budsjett, blant annet med hensyn på at budsjettet balanseres uten utbytter fra kommunale foretak og deretter må man forvente en effektivitetsgevinst langt utover dagens 0,4 prosent. 4–5 prosent ville vært mer naturlig og nødvendig. Ser man på de øvrige delene av nærings og arbeidslivet så har de levert tosifrede prosentvis forbedringer gjennom flere år.

Personlig så nekter jeg å tro at det ikke finnes effektiviseringspotensial utover 0,4 prosent innenfor milliardbudsjettene til de lovpålagte tjenestene særlig med hensyn på at vi er Norges fjerde største kommune i antall innbyggere og at vi derfor bør ha et større potensial enn andre kommuner til å ta ut stordriftsfordeler. Avslutningsvis vil jeg si jobben med å få til en robust og bærekraftig kommuneøkonomi i årene etter 2022 starter nå!