EØS-avtalen svekkes

Det økonomiske jordskjelvet på Island etter finanskrisen har tvunget landet til å foreta dramatiske valg. I går besluttet landets nasjonalforsamling Alltinget, etter en heftig og langvarig diskusjon, at landet skal søke om medlemskap i EU. Ender en islandsk søknad med en framforhandlet avtale som landets innbyggere sier ja til i en folkeavstemning, vil det endre grunnlaget for EØS-avtalen på en betydelig måte.

EFTA-siden vil da bestå av Norge og Liechtenstein. Vår rolle vil dermed bli enda mer dominerende. I praksis vil vi være enerådende. EFTAs instrumenter for å påse at avtalen overholdes og etterleves, overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen, vil være under total norsk innflytelse. Det kan lett føre til anklager om at Norge overvåker og dømmer seg selv, slik stortingspresident Thorbjørn Jagland skriver i en kronikk om europaspørsmål i Dagsavisen.

Et minst like vesentlig forhold som påvirker EØS-avtalen, er den maktforskyvningen som er i ferd med å skje mellom EUs ulike organer. En ratifisering av Lisboatraktaten vil innebære at Det Europeiske Råd og EU-parlamentet der vil få større makt på bekostning av EU-kommisjonen.

En pågående diskusjon her hjemme, er hvordan Norge skal forholde seg til det omstridte postdirektivet. EØS-avtalen gir oss både rett til å delta i arbeidet med å utforme innholdet i direktivet og i ytterste konsekvens nedlegge veto. Det er ikke åpenbart at norske interesser vil kunne bli ivaretatt på en tilsvarende måte hvis Lisboatraktatens endringer blir en realitet.

Stadig mindre av EU-samarbeidet handler om nye lovreguleringer og mer om å utvikle felles politikk innenfor områder som miljø, klima og utenrikspolitikk. Det er lett å skjønne Jaglands bekymring for at dette skjer i organer, Rådet og Parlamentet, som Norge ikke har noen formell tilknytning til.

Islendingene er tvunget inn i en ny EU-debatt av nød. Slik er det heldigvis ikke her i landet. Likevel bør vi erkjenne at vesentlige endringer er i ferd med å skje rundt oss, og være villig til å drøfte og vurdere hvilke konsekvenser vi bør dra av det. Tør våre politikere tenke nytt?