Tekst: Eddi Eidsvåg
Jeg har satt meg godt til rette i min hjørnesofa. En sofa med plass til syv personer. Her sitter jeg på min faste plass i kroken med armlenet fullt opp med askebeger, kaffe og kjeks. Dette har vært mitt faste tilholdssted de siste tre månedene. Hver dag etter jobb kryper jeg opp i kroken og Netflix, HBO, Sumo, Viasat, TV2 og NRK blir min beste venn og vindu mot verden der ute.
Hverdagen min består i å bistå mennesker som har behov for støtte og veiledning i livet. Jeg er kjent for å uttale meg friskt og direkte. Kaller ofte «en spade for gravemaskin!». Står ofte på scenen og prater om saker som engasjerer meg, og om urettferdighet som jeg opplever andre blir utsatt for. Jeg mener oppriktig at vi kan gjøre noe med urettferdigheten i nære relasjoner.
Nå sitter jeg her og dyrker min alene stund, eller er det egentlig det jeg gjør? Hvor og hvem kan jeg oppsøke for å få en samtale uten at det er terapi i regi. Møtesteder er som oftest organisert som bar, restauranter eller cafè. Jeg har hørt om venneklubber som treffes på slike steder. Jeg er ikke så veldig interessert i single klubber, og sosiale medier fungerer dårlig for meg som egentlig ikke helt vet hva jeg er på leit etter.
LES OGSÅ: Maggie er verdens beste lærer
Ofte spør jeg meg selv, hva det er jeg ønsker, hva er det jeg vil? Svaret blir minste motstands vei, sofakroken. Derfor har jeg i min deilige selvmedlidenhets verden valgt å ta steget ut og etablere en kamp mot ensomhet eller gjerne mot alenestillstand. Jeg er på leit etter et samvær som kan etableres som suppe og samtalegrupper. Et sted med åpenhet i trygge omgivelser. En arena som har rom for sære meg og andres særheter.
Når jeg har luftet dette for andre viser det seg at jeg langt i fra er alene om disse spørsmålene og lengslene.
Det er et sjokk for en kropp på 59 år og hode som en 29-åring og oppdage hva det egentlig vil si å være voksen. Er det virkelig slik at det å bli voksen er det samme som å innse at en ikke er ung? Er det slik at jeg som voksen nå må innfinne meg i å bli observatør i min egen verden, at mine barns verden blir den jeg deltar i.
Samtidig som jeg i min egen blir stillesittende, undrende og handlingslammet deltager. Er det slik at sofakroken blir min medisin hvor bivirkningen blir ensomhet! Enda en diagnose å forholde meg til!
LES OGSÅ: Gratis skolemat blir valgkampsak