En ode til Bobbie Gentry

Bobbie Gentry er hovedsakelig kjent for én sang: «Ode To Billie Joe», en av de mest uforglemmelige hitlåtene fra det store året 1967. Denne skilte seg markant ut fra den alminnelige pop-psykedeliaen i denne æraen. «Ode to Billie Joe» var ei vise, framført av Gentry med akustisk gitar, og bare noen diskrete, men effektfulle strykere i bakgrunnen. Hun nådde aldri det samme nivået igjen, men lagde flere fine album i årene som fulgte. Det er det andre av disse, «The Delta Sweete» som Mercury Rev har tatt fram igjen, og spilt inn sang for sang, med helt annerledes arrangementer.

Saken fortsetter under bildene.

«Ode To Billie Joe» er en av de store klassikerne i den amerikanske sangboka. Den utmerker seg med en svært innholdsrik og tolkningsvennlig tekst, om to unge kjærester fra sørstatene, og noe de kastet ut fra Tallahatchie Bridge, før gutten tok livet sitt ved å kaste seg ut fra den samme broa selv. Hva som ligger bak alt dette må man bare gjette seg til, men den dystre historien blir gjemt bort i hverdagslige fraser rundt middagsbordet hjemme hos jenta, som bare gjør dybden i fortellingen enda mer gripende. Gentry sa selv i samtidige intervjuer at hun ikke selv kjente omfanget av fortellingen, men at sangen handler om likegyldigheten og følelsesløsheten hos de voksne i familien.

Det ble laget en hel spillefilm basert på «Ode To Bille Joe», der tolkningen er en litt annen enn den de fleste legger i sangen. Mange hevder at Bob Dylan parodierer den i «Clothes Line Saga» fra «The Basement Tapes. «Ode to Billie Joe» er også gjort i utallige coverversjoner, fra The Supremes til Sinéad O’Connor, og har en form som legger til rette for en lang rekke jazztolkninger. Karin Krogs med Dexter Gordon er regnet som en av de beste. Den er også gjort på tysk med Wenche Myhre, under tittelen «Billie Joe McAllister».

Les også: Han er lyden av amerikansk westernfilm (+)

Debutalbumet til Bobbie Gentry heter også «Ode To Billie Joe», og har en rekke sanger med den samme gitarfiguren som i tittelsangen, som fikk det til å høres ut som repertoaret til Bobbie Gentry var litt begrenset. Oppfølgeren «The Delta Sweete» kom i godt 60-tallstempo under et halvt år etter debuten, og var et stort steg framover. Et konseptalbum om sørstatslivet, «sweete» i tittelen er nok en omskriving av «suite», slik sangene henger sammen. Ikke som en sammenhengende historie, men en serie av scener som til sammen forteller om områdets særpreg, på godt og vondt. En usedvanlig stilsikker samling sanger, med en gjennomført følelse, et sted der nede mellom pop, rock, visesang country og soul.

«The Delta Sweete» er organisk i formen, med en nedstrippet følelse, til tross for bruken av både strykere og blåsere i noen av låtene. Dette er ikke musikk som opplagt ligger godt til rette for gruppa Mercury Rev. Bobbie Gentry var en tradisjonelt orientert visesanger fra sørstatene på 60-tallet. Mercury Rev ble kjent for utagerende støyrock fra østkysten 30 år senere. Men gruppas spesialitet har vært å overraske. I 1998 viste de seg fra en omgjengelig side med «Deserter’s Song». I en jubileumsmarkering for denne på disse sidene i fjor stilte vi spørsmål om noen har gitt ut et bedre album siden. Nå sier de selv at Bobbie Gentrys «The Delta Sweete» er albumet som kommer «Deserter’s Songs» 20 år i forkjøpet.

Bobbie Gentry har på ingen måte deltatt i produksjonen av nyinnspillingen. Hun har levd et tilbaketrukket liv i over 40 år. I stedet er det navn som Beth Orton, Vashti Bunyan, Rachel Goswell fra Slowdive og Laetitia Sadler fra Stereolab som synger sangene. Med én gang blir vi overveldet av store, syntetiske lydflatene i «Oklona River Bottom Band», med Norah Jones. Hope Sandovals «Big Boss Man» bekrefter at sangerne får sette sitt personlige preg på programmet. Det er, for å si det forsiktig, et stykke fra Sandovals tolkning til den mest kjente versjonen med Elvis Presley.

Les også: Året da popmusikken stoppet opp (+)

Et underforstått drama i Gentrys forsiktige tolkninger blir på det nye albumet forsterket av store, orkestrerte effekter. Susanne Sundfør synger «Tobacco Road», et ønske om å komme seg bort fra hjemstedet, gjøre det godt nok til å dra tilbake, rive alt ned og begynne om igjen. En annen sang som ikke var skrevet av Gentry selv, men av John Loudermilk, og er innspilt av svært mange andre i årenes løp. Sundførs versjon er en av de største, der tysk kabaret møter dramatisk synthpop.

Saken fortsetter under bildet. 

Susanne Sundfør er en av de 12 sangerne som gjør dramatiske nytolkninger av sangene til Bobbie Gentry. Foto: NTB Scanpix

Mercury Rev følger originalalbumet låt for låt, men legger til «Ode To Billie Joe» til slutt, et godt trekk når de først skulle gjøre et så kuriøst prosjekt som dette. Det er Lucinda Williams som synger den nå, i en mer konfronterende, voksen tone enn den maktesløse tenåringsjenta som fortalte historien slik Gentry først presenterte den.

Mercury Revs tolkning av «The Delta Sweete» er mektig, vakker og imponerende. Den kommer også til å fungere som en døråpner for Bobbie Gentrys egne sanger, som har fått altfor liten oppmerksomhet før. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt «The Delta Sweete» før nyheten om dette nye prosjektet til Mercury Rev kom i høst. Slik tilfeldigheten vil det, kom også Bobbie Gentrys samlede verker ut i en staselig boks samtidig: «The Girl From Chickasaw County–The Complete Capitol Masters».

Saken fortsetter under bildet. 

Sean «Grasshopper» Mackowiak og Jonathan Donahue i Mercury Rev. Foto: Bella Union 

Albumene til Bobbie Gentry inneholdt stadig færre sanger som hun hadde skrevet selv. Hennes eneste senere hits var «I’ll Never Fall In Love Again» fra Burt Bacharach-musikalen «Promises Promises» i 1969, og en duett med Glen Campbell i Everly Brothers’ «All I Have To Do Is Dream» i 1970. Det siste jeg husker av henne fra den tida er den fine singelen «Fancy» fra 1970, selv om jeg tror at sangens feministiske aspekt gikk litt tapt der for meg, på vei inn i tenårene. «Fancy» hadde hun skrevet selv, og på albumet «Patchwork» i 1971 hadde hun igjen komponert det meste. Etter at dette fikk en lunken mottakelse ble det Las Vegas og TV-show i noen år, før hun kom tilbake med singelen «Steal Away» i 1978, og trakk seg helt tilbake. Noen sier hun bor i Memphis, ikke så langt fra Tallahatchie Brigde. Det nye albumet til Mercury Rev har gitt oss en fin anledning til å bli bedre kjent med Bobbie Gentry.