En god oppvekst varer i generasjoner

KRONIKK: Å redusere barnefattigdom er en kompleks oppgave.

Av: Lotte Hansgaard, barne-og ungdomspsykiater og listekandidat for Stavanger Arbeiderparti

I denne kronikken ønsker jeg å rette fokus mot sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og utviklingen av psykiske lidelser hos barn. For å hjelpe barn med psykiske lidelser trenger vi politiske tiltak for å utjevne sosiale ulikheter.

Folkehelserapporten, som Folkehelse-instituttet utga i mai 2018, viser at de viktigste årsakene til sykdom og redusert helse i Norge i dag er psykiske plager sammen med muskel- og skjelettsykdommer, hjerte- og karsykdommer og kreft.

Rapporten dokumenterer at psykiske lidelser ofte kommer i ung alder og ofte har et langvarig forløp. I løpet av ett år vil én av fem voksne ha en psykisk lidelse. Mer enn 150 000 barn og unge i Norge har en redusert funksjonsevne grunnet psykiske lidelser.

LES OGSÅ: (+) 86,1 prosent flere fattige barn i én bydel: Se tall og årsaker

I «Oppvekstrapporten 2017. Økte forskjeller – gjør det noe?» utarbeidet av Barne-, ungdoms og familiedirektoratet, fremgår det at hvert 10. barn i Norge i dag lever i relativ fattigdom, dvs. opp mot 100.000 barn. Andelen er tredoblet i løpet av siste 14 år. I Stavanger anslår man at ca 3000 barn lever i relativ fattigdom, og det er den byen i Norge hvor den sosiale ulikheten øker raskest. En lavinntektsfamilie defineres som en familie som tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten i kommunen. «Relativ fattigdom» peker på at fordi inntektsnivået i Stavanger generelt har vært høyere enn i landet ellers, vil terskelen for å bli betegnet som fattig være lavere her enn i andre deler av landet. Stavanger kommunes levekårsundersøkelse som ble lagt frem sist uke viser at 13,3 prosent av barna i Stavanger lever i lavinntektsfamilier, og at tallet er økende.

Den største økningen av fattigdom i Norge ser man hos barn. Av barna som rammes av fattigdom bor en overvekt i hjem hvor foreldre enten mangler yrkestilknytning, har lavere utdannelse, er enslig forsørger eller har innvandrerbakgrunn.

Barn i familier med lav inntekt er utsatt for mange ulike levekårsulemper, som kumulert påvirker barnets oppvekst, utvikling, skoleprestasjoner og helse resten av livet.  Levekårsulempene finner vi i boligforhold, på området skole og fritid, i familiens helse, samt at de ses i samspillet i familien. Det medfører bl.a. at barna oftere bor trangt, er eksponert for mer negative uteforhold samt må flytte oftere. Den dårligere økonomien kan begrense tilgangen til aktiviteter som virker utviklingsstimulerende for barna. Der ses en klar sammenheng mellom lav sosioøkonomisk status og psykologisk utvikling hos barn og unge i forhold til skoleprestasjoner, og for kognitiv- og språkutvikling (Helsedirektoratet, 2015). Barn av foreldre med høy utdannelse får bedre skoleresultater og fullfører oftere videregående skole. Dårlig økonomi kan påvirke foreldrenes psykiske helse negativt, og nivået av belastninger og konflikter er høyere i familier med lavere sosioøkonomisk status. Mange familiebelastninger og et mindre støttende sosialt nettverk øker sjansene for at foreldre tar i bruk mindre hensiktsmessige oppdragerstrategier, som igjen påvirker barnas psykiske helse negativt. Der er en sammenheng mellom graden av vold i familier og familiens sosioøkonomiske status.

LES OGSÅ: (+) Store ulikheter i trivselen blant 10.-klassinger i Stavanger

I barnepsykiatrien utreder og behandler vi barn som strever på de fleste arena i hverdagen sin. Det kan være de impulsive, ukonsentrerte barna som titt kommer i konflikt, eller det redde, bekymrede barnet som ikke vil gå på skolen. Ofte blir samspillet med andre barn og voksne vanskelig. Felles for de fleste av disse barna er at de strever med å regulere og å forstå følelsene sine. Tiltakene fra 1. og 2. linje tjenesten retter seg oftest mot de voksne som er tett på barna. Vi hjelper de voksne til å forstå barnas utfordringer, ressurser og behov, slik at det kan tilrettelegges for barna på en bedre måte, og på denne måten dempe lidelsestrykket deres. Vi veileder på samspillet mellom foreldre og barn, for å skape positiv dynamikk i familien, og redusere barnas symptomtrykk. 

Men ofte blir det tydelig at summen av de belastninger familien står i, gjør det vanskelig for dem å ta imot hjelpen vi tilbyr. Våre velmenende råd er kun nyttige, hvis mor har overskudd til å ta dem i bruk. Men for alenemoren som har to andre barn, har mistet jobben og igjen står ovenfor en flytting, oppleves rådene som om hun pådyttes ytterligere omsorgsoppgaver. Det blir tydelig for oss som hjelpere at disse familienes sammensatte problemer krever innsats på mange områder samtidig, og gjerne rettet mot alle familiemedlemmer, for at man skal lykkes med å hjelpe barnet. Det blir tydelig at helsevesenet alene ikke kan få bukt med alle faktorene som bidrar til psykisk uhelse hos barn. For å løse disse utfordringene behøves en tydelig politisk vilje til å se på tiltak innen alle de store sektorene som påvirker barns utvikling: Barnehage/skole, arbeid, helse, familiepolitikk og integrering.

Grunnen til at jeg som fagperson har valgt å engasjere meg politisk, er nettopp dette: at hovedansvaret for å skape et samfunn som motvirker at sårbarhet utvikler seg til psykisk uhelse, ligger utenfor helsevesenets domene alene. Ansvaret ligger i stor grad på oss som velgere, og hos politiske partier som skal iverksette våre valg. Kommunevalget 2019 er slik jeg ser det et verdivalg, hvor vi har mulighet til å endre den negative utviklingen i form av større forskjeller og økt barnefattigdom.

LES OGSÅ: (+) Nye tall: Flere barn i fattige familier, øker mest i Eiganes og Våland

Å redusere barnefattigdommen i Stavanger er en kompleks oppgave, og løsningene vi må jobbe mot er for omfattende til å dekkes i denne kronikken. Men det er avgjørende at det til grunn må ligge et ønske og en vilje til å dele på godene våre gjennom tydelige prioriteringer, ved å styrke de offentlige tjenestene som kommer alle barn til gode, samt øke tilskudd til de gruppene som trenger det mest. Jeg mener at Stavanger Arbeiderpartis program for 2019-2023 tar disse utfordringene på alvor, og viser til konkrete tiltak som er ledd i en god sammenhengende plan for å snu den skjevutviklingen vi nå er vitne til.

Eksempler på konkrete tiltak er å styrke rammene til skolen slik at det blir færre elever per lærer, styrke barnehagene, utvide søskenmoderasjon for de som har barn i barnehage og SFO, styrke det offentlige helsevesenet samt innføre gratis skolemat for alle.

Samfunnsøkonomiske analyser viser at investeringer i tidlig innsats er det som gir størst avkastning for samfunnet som helhet, og for barn og unges liv.

Med en gjennomtenkt politikk kan vi redusere sosial og økonomisk ulikhet som går på den psykiske helsen løs og rammer barn aller hardest.

Dette kan være tiltak for å hindre at en dårlig oppvekst varer i generasjoner.