En dag hos Leo’s Lekeland

DEBATT: Det skrikes så høyt og ukontrollert av barn i alle aldre, at det kommer frem gåsehud på armene

Av: Rune Bjerga, komiker

Ved søndags-frokostbordet signaliserer datter 6 år (snart 7) om hun og venninnen kan ta turen til Leo’s Lekeland. Og enda verre – det signaliseres at jeg skal være med. Og her må noe innrømmes: Dagen før ble det et glass god rødvin for mye. Hodet, resten av kroppen, nerver og alt inni meg sier nei. Men det regner, og jeg ser rett inn i to blå uskyldige og forventningsfulle øyne. Det blir ja. Da hyler datter av glede. Det gjør vondt i hodet mitt. Jeg kjefter saklig og formaner behersket at «her i huset bruker vi innestemme!». Lite vet jeg hva som venter meg angående bruk av innestemme – eller rettere sagt bruk av utestemme – inne en liten time senere. 

■ Parkering: Et skilt er satt opp i veien og viser vei til parkeringsplass i området utenfor Leo’s Lekeland. Det er fullt. Overalt. Vi bruker ti minutter på å finne parkeringsplass. En stresset mor lukeparkerer borti en annen bil. Datter, sønn (snart 3 år) og meg går ut av bilen. Sønn peker på bygningen og på Leo’s Lekeland-skiltet. «Se, pappa, mann med skjegg!». Jeg forklarer sønn at det er en løve som heter Leo som bor inne i det bygget. Nå vil ikke sønn inn i lekelandet. Det brukes tid på å forklare at dette ikke er ekte. Nå er datter utålmodig. Det gråtes nesten. Så gråtes det.

■ Førsteinntrykk: Vi går mot inngangen. Kamerat med datter ankommer også nå. Like innenfor inngangspartiet er det satt opp bosspann formet som hodet til en apekatt. Sønn tror det er ekte ape, og vil ut. Jeg jobber ham sakte inn igjen. 
Så kommer lukten. Tåfis. Omtrent 30 barn og voksne er samlet i garderoben. Skilt sier at sko må av. Det nektes og gråtes. En gutt (cirka 8 år) kaster en sko i søsterens (cirka 3 år) panne. En pappa fra Jæren truer skokaster-sønnen med den korte, men allikevel konkrete og innholdsrike setningen: «Ein gong tæ med noge sånt piss og dævelskap, Snorre, så e det rett heim!». Det blir ro i rekkene. Morfar (cirka 70 år) tar av Ekko-sko med borrelås. Eimen av levd liv og død hud siver ut i garderoben. 

■ Kø: Det skal betales. Køen går fort. En ung jente med streng jobber imponerende bra til å være på Snapchat samtidig. Jeg får armbånd som skal på barnas hender. Jeg snur meg, og begge barna er borte. Jeg henter sønn ut fra dør med skiltet «Kun for ansatte». Datter turner i garderobe.
■ Pris: 410,- for voksen som skal sitte på en stol. 1 barn på snart 7 som skal hoppe. Og barn på snart 3 år som jeg ikke aner hva kommer til å gjøre. 

■ Lydnivå: Helt jævlig. 

■ Lekelandet: Vi går ut i lekelandet. Det skrikes så høyt og ukontrollert av barn i alle aldre, at det kommer frem gåsehud på armene mine. Jær-faren fra garderoben kjefter fortsatt på sønn, kikker ikke fremover og går på en annen far. En kopp kaffe søles ut på jær-fars t-skjorte. Jær-far smiler tappert, beklager tappert, men øynene avslører drapsplaner. 
Unger løper rett på deg fra alle retninger. Det hele minner om sekundene etter at du har pirket borti vepsebolet i garasjen med sopekosten. Du føler deg angrepet. Du føler at du ikke har kontroll. Alle barna har sjelden høy utestemme, inne. En to-åring løper rett på isdisken. Det gråtes mye og snørr tørkes av på morens skulder. Nå kommer lukten av gammel alkohol sivende. Et lass av bord og stoler er satt inn i det enorme lokalet. Der sitter de voksne. Mamma og pappaene. Det er en hel haug av dem. Alle i bakrus. Det er nettopp derfor mange av dem er på Leo’s. For å få samlet seg mens lekeapparatene tar seg av barna på den offisielle bakrusdagen, søndag. Samtlige foreldre har blanke og røde øyne. De holder seg fast i kaffekoppen. Det skjelves i hender og stemmer. Jeg setter meg ned og blir en av dem. En mann i 40-årene på nabobordet sover. Sønnen kommer bort. «Pappa, kan jeg få kjøpe is?». Mannen bråvåkner og hopper i stolen. «Gå og lek, Trym! Vi er ikke her for å spise!», er svaret. 
En sønn (cirka 9-10 år) har klatret opp til toppen på et enormt høyt «hoppetelt». Det oppstår nå en situasjon. Sønnen tør ikke rutsje ned og gråt-skriker: «Kom opp og hent meg, pappa!». Faren prøver å komme seg opp, men det blir for vanskelig for den langt over snittet romslige mannen og han sklir ufrivillig ned igjen – og rett på en liten jente i rosa kjole. Det gråtes utrolig mye nå. Det hele ender med at ansatt må hjelpe barnet som sitter høydeskrekk-fast på toppen av teltet, ned igjen. 
Så høres et hyl av ny jente. Hun har satt fast hånda si i et av lekeapparatene. Pappa med imponerende rumpesprekk prøver lenge å få arm løs. Ungen skriker mer. Og høyere. Mammaen kommer bort. Situasjonen løses på sekunder. Mamma kjefter på pappa. Voksne vandrer rundt på let etter egne barn. De er tomme i blikket. Det oser oppgitthet. Og hodeverk.
Nytt barn skriker. Neseblod. Far, også blank og rød i øynene, ordner opp.
Nå er egen sønn forsvunnet. Det oppnås ikke visuell kontakt. Minuttene går. Svetten kommer. Men så oppdager jeg ham. Alene. Og han flytter på et stort reklameskilt for mat. Ansatt ordner opp. 

■ Mat: Det er faktisk mulig å kjøpe «litt sunnere» barnemat på lekelandet. Men: Det er kun bakrus-foreldrene som kjøper mat. Pommes frites. Til seg selv. 

■ De siste minuttene: Så er det slutt. Vi skal hjem til middag. Hodet verker. Jeg gir beskjed om at vi skal gå mot utgangen. Ungene nekter og løper inn igjen i lekeapparat-jungelen. Etter kort tid får jeg samlet dem og formaninger om oppførsel blir gitt. Nå har jeg endelig klart det. Vi er alle tre på vei mot garderoben. Men så: Ekstrem høy musikk over anlegget breier seg utover i lokalet. Døren med skiltet «Kun for ansatte» går opp. Ut kommer selve Leo. Eller det som er en tenåringsansatt i løvekostyme. Lokalet eksploderer i glederus og skrik. Leo er som fluepapir og barna flokker seg rundt ham. Sønnen min skriker også. Av ekte redsel. Han henger på meg som en stram pologenser og brøler «skummel mann med skjegg – skummel mann med skjegg!». Ti minutter senere går vi ut i friheten. Luften er kald og tynn. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å få livet mitt tilbake. Vi setter oss i bilen. Sønn sovner før jeg har fått satt giret i revers. Datter snakker engasjert om møtet med Leo. Hun har fått en klem av hovedpersonen. Og jeg oppdager at jeg har glemt jakken min på stolen i bakrus-land. Men det driter jeg rett og slett i. Jeg orker ikke. Jeg bestemmer meg for å hente den dagen etter. Før ungene kommer. Før Leo kommer. Før utestemmene kommer. 
Takk for i dag.