Elleville ablegøyer i Geo-jungelen

av Engwall Pahr-Iversen

Rudyard Kiplings mer enn 100 år gamle magasinfortellinger som ble samlet i «Jungelboken» – enten de nå presenteres i bokform, eller som film, teater og musikaler – handler mye om viktigheten av å bevare et samhold i flokken, og hvor budskapet vel egentlig også kan tolkes i disse tider som en smule «natosk»: «En for alle, alle for en». Disse beretningene handler i virkeligheten om mot, feighet, dårskap og makt – alle menneskelige egenskaper som blir kledd i en dyrisk form.

Fritt fortalt

I Sommerteatrets temmelig fritt fortalte forestilling – hvor de farligste dyra er mer karikerte enn egentlig nifse og skremmende – er det i absolutt hovedsak det joviale samholdet som vektlegges. I en slik sammenheng blir Christian Eriksens fantasifulle og fysisk krevende bearbeidelse av «Jungelboken» i realiteten en familiær hyggestund i jungelen – uten at den nødvendigvis skal oppleves som en variant av Hakkebakkeskogen. Dette er en helt annen hurlumhei enn den salig Egner rørte i hop.

Kiplings jungel blir i Eriksens reviderte et sted hvor ingen dyr egentlig er særlig farlige, og hvor heller ingen små tilskuere har grunn til å bli engstelige av møtet med villmarkens animalske urinnvånere. Tvert om klovner de ulike dyrene som best de kan – og det er avgjort ikke så lite. Tydeligvis treffer forestillingen sitt publikum. Kanskje mest fordi aktørene vet hva de yndige små vil ha, og serverer dem derfor «twid» og andre bæsje-synonymer i rause porsjoner.

I meste laget

Så får det kanskje heller våge seg at en observatør utenfor den absolutte målgruppen, minnes sin mors talende pekefinger: «For mye og for lite skjemmer alt». Her blir det stundom vel mye soya og lite kjøtt. Også de yngste trenger som kjent noe å tygge på, men ellevilt er det avgjort under telttaket, og den unge publikumsgarde spiller velvillig med i de fem rollefigurenes vel forberedte tribunefrierier.

Tvilsomt er det vel om den oppvoksende har noe særlig forhold til den indisk fødte og engelsk oppvokste journalisten og forfatteren Rudyard Kipling litterære univers. Den gamle garde har for sin del i årevis sitert hans utenrikspolitiske observasjon – «øst er øst og vest er vest og aldri skal de to møtes» – uten at vel alle hvilken forfatter det er som de siterer.

Pensum

I min oppvekst hørte «Jungelboken» med blant «lesepensumet» i venneflokken. Den gjør den nok ikke i dag. I et forsiktig forsøk på å spre litt gammeldags folkeopplysning i en datatid, kan det kanskje det være grunn til å repetere noen av grunntrekkene i Kiplings originale historier. Da Mowgli var en liten gutt ble han funnet av panteren Bagheera, helt alene i skogen. Bagheera tok denne menneskegutten med til et ulvepar som nettopp hadde fått unger, og dette paret oppfostret gutten som en av sine egne avleggere. Mowgli lærte raskt hvordan han skulle klare å overleve farene i jungelen, og aller mest, tigeren Shere Khans ustanselige menneskejakt. Likevel ble han aldri helt som ulvene.

Derfra spinner det på seg i originalfortellingene med dramatiske møter i jungelen mellom menneskegutten og hans dyrehjelpere, i ulike og kollektive kamper mot hans dyrefiender. Nå er jo ikke Mowgli den eneste menneskefiguren i litteraturen som er blitt tatt hånd om av dyr. Både Moses og Oidipus ble som kjent satt ut av foreldrene sine, men begge ble funnet og oppdratt av mennesker. Tarzan ble oppdratt av apene, Romas grunnleggere Romulus og Remus av ulver, mens Semiramis som grunnla Babylon, ble tatt hånd om av fugler.

Nå er det ikke så meget igjen av Kipling i Sommerteatrets familieforestilling. Regissøren har med utmerket hjelp av den musikalsk ansvarlige, imidlertid skapt en kjapp og munter mini-musikal som også blir en fysisk kraftprøve for de fem aktørene. De spretter ikke bare ut av sine dyrefigurer, men spurter dertil sprelsk og nærmest ustanselig omkring på scenegulvet uten å miste verken pusten eller presisjonen. Det er mer enn godt gjort, både enkelt vist og kollektivt.

Jeg er vel egentlig ikke den rette til å trille terning på forestillingen. Derfor overlot jeg trillingen til et par tilskuere i den aktuelle målgruppen. De trillet straks en sekser, og jeg så ingen grunn til å underkjenne deres kollektive dom…

• Regissør:
• Christian Eriksen
• Musikalsk ansvarlig:
• Arne Hovda
• Teknisk produsent:
• Joakim Foldøy
• Medvirkende:
• Emilie Tverbak
• Eirin Schou Fævelen
• Henrik Bjelland
• Dagrun Anholt
• Matias Kuoppala
• Visuelt uttrykk og foto:
• Stig Håvard Dirdal
• Spilletid: 65 minutter