El Salvador: Ikke krig, ikke fred

SAN SALVADOR (Dagsavisen): Mannen hennes ble skutt av en person som raskt hoppet opp på en ventende motorsykkel og flyktet inn i labyrinten av små gater i fattigstrøket Amatepec. Det er en time siden. Liket ligger på bakken under et hvitt dekke. Offerets kone er helt tydelig i sjokk. Likevel er hun omringet av sju personer som vil selge henne en begravelse. I El Salvador er døden forretning. Og selgerne når ofte fram før politiet: De har også sine kilder. En av dem har tatt med en rusten blikkiste på pickupen sin.

Er det ikke litt upassende, spør jeg.

– Kanskje, svarer Ismael Coreas fra Funeraria Casa Blanca. Han mumler: – Hvis ikke jeg gjør det, gjør de andre det likevel.

Kynismen har en årsak: Det ble i fjor begått 3.340 mord i et land med bare 6,3 millioner innbyggere. Venezuela er det eneste landet uten krig med en høyere mordrate.

Les også: Dette bildet ryster USA: – En skamplett på vår moralske samvittighet 

Saken fortsetter under bildet. 

Soldater patruljerer en gate i San Salvador 29. mai i år. Foto: Oscar Rivera/AFP/NTB scanpix

Volden i El Salvador er et paradoks. 16. januar 1992 ble tolv år med borgerkrig avsluttet. Minst 75.000 ble drept, og en million fordrevet, i borgerkrigen, og på overflaten var fredsavtalen en stor suksess. Den holdt, og fredsmeglerne vant Nobels fredspris. Geriljakrigerne ble politikere, det har vært frie valg, og nye sikkerhetsstyrker har fått opplæring i menneskerettigheter. Det eneste problemet: Mordratene falt ikke. Antropologen Ellen Moodie bodde der i de ti blodige årene etter fredsavtalen og skriver i sin fantastiske bok «El Salvador in the Aftermath of Peace» fra 2010: «Det jeg fant, var ikke fred. Heller ikke krig. Det var noe annet, noe skummelt og udefinerbart.»

«Freden var verre enn krigen», fortalte folk henne igjen og igjen. Det samme hører jeg mange si, etter tre tiår med vekst og demokrati, og selv om mordraten i dag er litt lavere enn under borgerkrigen.

Hva gikk galt? Hvordan ble volden en ond skjebne man ikke kan riste av seg? Det er det jeg skal forsøke å finne ut. For det er vel selve nøkkelen til å forstå Latin-Amerika, som er verdens suverent mest voldeligste verdensdel, selv om alle de ideologiske krigene fra 1900-tallet er avsluttet.

Latinamerikanere dør ikke lenger for en sak – men de dør fortsatt i hopetall.

På vei fra gjerningsstedet tar sjåføren min av ved feil avkjørsel. Plutselig er vi i et gjengområde. Her er det frittgående høner og blikkhus bygget av internt fordrevne og arbeidere i mel-, metall- og plastfabrikker. Vi kjører langs en nedlagt toglinje, mens vi betraktes av noen «postes», gjengenes vakter. Gjenger som Mara Salvatrucha og M18 er beryktede for sine uhyggelige ansiktstatoveringer. Den praksisen er imidlertid ikke så utbredt som før – det gjorde politiets arbeid for enkelt – men det er fortsatt ganske enkelt å kjenne dem igjen. Det er noe i gangen, språket, forkjærligheten for Nike Cortez-sko og skyggeluer med vannrette skygger. Kvinnene kalles for hyener; de har harde ansikter og utstråler, akkurat som mennene, en brutal ro.

Les også: For tre år siden ble moren drept – nå tar datteren opp kampen (+)

Saken fortsetter under bildet. 

Et medlem av Mara Salvatrucha (MS-13) i Chalatenango-fengselet. Foto: Marvin Recinos/AFP/NTB scanpix

De fleste innbyggerne i El Salvador bor i områder der gjengene er sterkere enn politiet. En av de historiene som inspirerer til håp, er også et eksempel på hvor dypt problemene stikker. Comandos de Salvamento de El Salvador er et korps av frivillige leger og førstehjelper som redder liv i områder kontrollert av gjengene, hvor statens ambulansesjåfører ikke tør kjøre. I store deler av landet kan ikke politiet beskytte ambulansene. Derfor har commandoenes pragmatiske tilnærming gjort dem populære. De såredes familier må be gjengene om lov til å bli hentet.

Legene gir medisinsk hjelp til både gjengmedlemmer med skuddsår og ofre for familievold og trafikkulykker.

Mange av de frivillige i gule T-skjorter har selv sluppet unna gjengene med korpsets hjelp.

– Det var min eneste utvei, forteller 19 år gamle Irwin Altamirano mens vi sitter i det nedslitte hovedkvarteret og venter på at alarmen går foran en sprakende TV. Han har nattevakt igjen. For tiden drar han bare hjem til fattigstrøket Colonia Concepción på familiebesøk. Dermed unngår han gjengene. Om dagen jobber han i en klesbutikk – Ropa Americana – og om natten er han frivillig Comando-livredder. Han har fått seks måneders kurs i avansert førstehjelp. Mellom utrykningene sover han i et lite rom han deler med storebroren sin. Moren har vært frivillig her i 25 år. Hvis han får råd til å studere, vil han bli lege.

Den nye presidenten i landet, Nayib Bukele, har lovet å ta makten fra gjengene. Det lovet forgjengerne hans også. Men denne gang blir annerledes, forsikrer den 37 år gamle forretningsmannen, med en far som er født i Betlehem. Han fikk 53 prosent av stemmene 3. februar. Valgnatten holdt han en tale, iført lærjakke og med tilbakestrøket hår, der han understreket at han er den første presidenten som ikke representerer et av de to partiene som ble etablert av partene i borgerkrigen.

Les også: På grensen til Venezuela stanses USA-finansiert nødhjelp (+)

Saken fortsetter under bildet. 

El Salvadors nyvalgte president Nayib Bukele har lovt å ta tilbake makten fra gjengene. Foto: Marco Ugarte/AP/NTB scanpix

Først styrte høyrepartiet ARENA i 20 år. Partistifter Roberto D'Aubuisson hadde ledet en av de dødsskvadronene som sto for de fleste ofrene under krigen. Og de siste ti årene har det sosialistiske partiet FLMN, grunnlagt av geriljakrigere, hatt makten. Bukele representerte sosialistene da han ble ordfører i hovedstaden i 2015, før han forlot partiet i 2017.

Han har sagt veldig lite om hvordan han vil bekjempe volden. Likevel var han i ukene fram til valget den eneste kandidaten som skapte begeistring. På landets hovedveier så jeg den ene bussen etter den andre med flaggende Bukele-fans som hang ut av vinduene. Og i den lille fjellandsbyen San Pedro Nonulca litt øst for San Salvador gikk glade aktivister og satte opp det hvite og lyseblå partiflagget hans i de smale brosteinsgatene. Han er et friskt pust, sa en gruppe ungdommer.

En eldre kaffebonde var fornøyd med at han hadde lovet en versjon av FN-organet CICIG, som har hatt stor suksess med kamp mot korrupsjon i nabolandet Guatemala. Der ble det avdekket omfattende korrupsjon, og presidenten måtte gå av. Men den nye presidenten, komikeren Jimmy Morales, som ble valgt for å være «verken tyv eller korrupt», har også blitt rammet av anklagene. Nå ligger en korrupsjonsmistenkt kandidat godt an fram mot neste valg, så hele institusjonen står i fare.

Å ønske seg et CICIG har blitt et symbol på å ha rent mel i posen. Men for Bukele har det foreløpig vært gratis: Det må vedtas i Kongressen, der de to gamle partiene – som er mot ideen – fortsatt sitter på flertallet. Den nye presidenten kritiseres også for å støtte seg til folk fra de gamle partiene, ofte med tvilsomt rykte.

Den utbredte volden som Bukele har tenkt å bekjempe, har stadig mindre å gjøre med sårene fra borgerkrigen som mange etter hvert har lagt bak seg.

Les også: De fattige har vært Maduros trygge base. Nå vender flere seg vekk (+)

Saken fortsetter under bildet. 

Politi på et åsted etter et drap 29. mai i år. foto: Oscar Rivera/AFP/NTB scanpix

– Forsoningen skjedde ganske raskt, forteller den 38 år gamle læreren Carlos Alvarado, som alltid har stemt FMLN. Nede ved fotballbanen hilser han vennlig på en eldre herre med cowboyhatt, som under krigen kjempet mot nettopp FMLN, for den regjeringstro borgermilitsen Defensa Civil. Da Alvarado gikk i andreklasse, så han en morgen FMLN vandre inn i byen på rekke langs husveggene i vanlige klær og joggesko. Så hørte han skudd, og senere så han de sårede bli båret til byens basketbane.

– Det var en bitter krig, husker han, mens kona serverer en kyllingrett og ferskpresset appelsinjuice. Det er katolske malerier på veggene og amerikansk åttitallspop på anlegget.

– Vi kom raskt videre. Byen er så liten at vi ikke kan gå rundt å være sure på hverandre. I dag skyldes volden unge uten en framtid, fortsetter han.

Samme svar får jeg på et FMLN-valgmøte litt nede langs veien. Om lag 100 værbitte eldre sitter på plaststoler. Det ser ut til at de er der mest av høflighet. Én innrømmer under fire øyne at han stemmer på Bukele.

– Slangen biter den som går barføtt, sier Eunice Hernández når jeg spør om årsakene til volden. Hun er vara for FMLN i den lovgivende forsamlingen og mener at fattigdom avler vold. Det har FMLN alltid sagt: Nedarvet ulikhet gjør at altfor mange ungdommer vokser opp uten mulighet til å klare seg innenfor lovens grenser.

– Etter krigen var landet i krise. Høyresida investerte ikke nok i utdanning, jobber, kriminalitetsforebyggelse. Så da vi fra FMLN endelig fikk makten, var problemene enorme, sier hun. Hun folder hendene: – Vi er ikke perfekte, men vi har lært av våre feil.

Les også: Flykter fra Honduras: – Volden er så ekstrem at mange er redde for å sende barna sine på skolen (+)

Saken fortsetter under bildet. 

Politi på patrulje i San Martin 15. november 2018. foto: Marvin Recinos/AFP/NTB scanpix

At FMLN ikke er perfekte er det ingen tvil om. Den første presidenten, Mauricio Funes, er ettersøkt for korrupsjon og hvitvasking. Han gjemmer seg i Nicaragua, der han har fått asyl av den autoritære Daniel Ortega, som også var spartansk sosialist før han fikk tilgang til statens rikdommer.

Funes brukte offentlige penger på elskerinnen Ada Mitchell Guzmán (og litt på sin kone). Blant annet fikk elskerinnen større bryster til en prislapp på over en halv million skattedollar på Diamond Clinic i Beverly Hills. «Offentlig infrastruktur» har riksadvokaten syrlig kalt brystene hennes. Også avløseren som president og partileder, Salvador Sánchez Cerén, er anklaget for korrupsjon. Det samme er alle de tre ARENA-presidentene fra årene 1994–2006. Alle brukte dobbel bokføring for å overføre millioner av dollar til seg selv, dokumentert av landets beste avis, El Faro.

– En god president kan være avgjørende for El Salvador – vi har bare aldri hatt en, mener nettavisens sjefredaktør, José Luis Sanz. Redaksjonen ligger av sikkerhetshensyn i en vanlig villa på en stille vei.

Korrupsjonen er mindre raffinert her enn i Guatemala, og gjengene er ikke like mektige som i Mexico.

– Men Bukele har ikke lagt fram en seriøs og detaljert plan. Så han ender nok også opp med å vingle mellom en hard linje og hemmelige forhandlinger, mener Sanz.

Som andre eksperter etterlyser han en klar og langsiktig strategi. ARENAs Mauricio Vilanova, ordfører i San José Guayabal i utkanten av San Salvador siden 2000, har et forslag. Pressen har døpt ham «sheriffordføreren» fordi han ofte poserer med våpen. Det er en overflod av pokaler og figurer fra et krybbespill på kontoret hans. Han har sendt ut en rekke patruljer for å sikre lov og orden, forteller han.

– Og mange patruljer er i sivil, så gjengene lurer ikke oss. Vi har rundt informanter rundt i byen. Jeg forhandler ikke med gjengene, men går langt for å hindre ny rekruttering.

Les også: Han kalles «tropenes Trump»: Slik vil Jair Bolsonaro endre Brasil (+)

Saken fortsetter under bildet. 

Medlemmer av Mara Salvatrucha (MS-13) venter på å bli ført til fengsel i Zacatecoluca i slutten av januar. Foto: Jose Cabezas/Reuters/NTB scanpix

Den kraftige mannen koordinerer selv samarbeidet mellom hæren og lokalpolitiet. Han forteller at en gjengleder, «Chocala», for fire–fem år siden beordret ham til å holde seg unna området Palacios.

– Jeg kommer i dag ved midnatt, svarte han i stedet og satte seg i området og spiste grillmat. Man kan høre at han har fortalt historien mange ganger. Han begynner å leke rastløst med en israelsk SAR Galil-automatgevær og en Beretta M9 med lasersikte.

– Det er bra å være bevæpnet, sier han.

– Gjengene respekterer bare styrke.

Vilanova drar meg rundt i sentrum for å spørre skolebarn og markedskoner om han ikke er flink i jobben sin.

– Jo, svarer de sjenert.

Når jeg forhører meg i området selv, forteller folk faktisk det samme: at det er tryggere her enn andre steder.

– San José Guayabal er den eneste byen på ruta der jeg ikke må betale beskyttelsespenger, sier Joel Rivas, som selger kontantkort fra en liten bil. Bybussene har imidlertid bedt ordføreren la dem være i fred: De vil heller betale beskyttelsespenger enn frykte for livet når de kjører ut av området hans.

Samme ettermiddag blir jeg med byens politisjef Martín Martínez ut på patrulje. Den 52 år gamle tidligere soldaten har dongeribukser og kamuflasjefarget t-skjorte, samt en skyggelue med et lite dødningehode.

– Her går det greit, men i resten av El Salvador taper staten mot gjengene, brummer han på en støvete jordvei i bydelen Piedra Labrada og løfter hånden for å indikere at vi skal vente. Vi er ved et «casa destroyer»; et hus gjengene bruker når de skal ha møter eller gjemme gisler. Det gamle kornlageret er imidlertid tomt, så vi fortsetter.

At freden har vært så blodig i El Salvador, skyldes ifølge Martínez at man etter krigen oppløste sikkerhetsstyrkene. Det gjorde man for å starte på nytt fordi styrkene hadde vært en part i krigen; slik måtte det nesten være.

– Det gjorde at de kriminelle fikk ro til å vokse seg sterke.

Soldater fra begge sider sluttet seg til dem, også noen Martínez kjempet sammen med.

– I Panama fikk vi opplæring i å drepe. Vi kunne ikke så mye annet. Det var få jobber, så noen ble leiesoldater, husker han.

– I dag er ikke gjengene like sterke. Mange av oss føler at vi er bedre egnet til å kjempe mot dem enn politikerne er.