Ei rektigge hyggastonn med Dags type-galleri

Anmeldt av: Engwall Pahr-Iversen

Et spørsmål festet seg i min mentale minnepenn i forkant av premieren på «Vår beste Dag» i Humorhuset Stavangeren: Hva ville norsk revy ha vært uten sine «typer»?

Gjennom årene er det blitt skapt en formidabel og nasjonal ansamling av alltid forunderlige og ofte fornøyelige figurer som hver på sitt vis speiler gjenkjennelige karakterdrag ved «medmennesker-som-du-en-gang-har-støtt-på» - enten du har beveget deg mellom bakkar og berg, eller oppholdt deg ut med havet. Du har truffet på disse utgavene av homo sapiens som alltid «sier det som det er…» - etter eget saftige sigende

Siden den gang norsk revy frembrakte folkelig krampelatter i teatersalongen bare Leif Juster nevnte ordet «Gerhardsen» og verbalt illuderte «den stadig sintere Oslomann», har de ulike «typene» balansert med vekslende hell langs scenekanten. Med fjernsynets komme, ble også tidligere lokale typer og figurer som Even Brattbakken, Raymond og Oluf brakt ut over hele landet, men fortsatt finnes det nok en lang rekke lokale figurer som kommenterer tiden og livet med observasjoner fra sine spesielle ståsteder. Disse scenefigurene har sin faste plass i en hver lokalrevy – enten den utspilles på Podlest eller Toten – eller som oftest, i et gammelt misjonslokale som er transformert til et humorhus.

Foto: Dag Magne Søyland

Alle lokale revykomedianter har sine gjenkjennelige og gjennomgående «typer». I sin bagasje har Dag Schreiner gjennom sine mange sceneår hatt sin spesielle type-kolleksjon – fra «lærer Gondersen» via satanister og paver til «Bøgvald Kai». Årets revy er rett og slett et gjensyn med disse typene, anrettet av Pål Mangor Kvammen til det som arrangørene kaller: «et helaftens show med de beste og morsomste øyeblikkene fra Dags lange scenekarriere».

Passende nok hadde forestillingen premiere på halloween-dagen hvor mye handler om å samle seg gotter av ulike slag. En-manns revyen – med en sterkt støttende musikalsk kvintett – er blitt en slags biografisk «best of Dag»-opplevelse som på mange vis kan oppfattes som en innholdsrik og variert gottepose hvor den ene godbiten etter alle de andre serveres. Det blir som en slags opptakt til en slags form for minnenes melodi: «det var den teksten det ja – husker du den revyen?».

Et problem med en slik ønske-kavalkade er imidlertid at det lett kan bli for meget også av det gode – og at du stundom kan falle fra og i tanker om at også revytekster har atskillig til felles med avisartikler – de dør ofte med døgnet.  Det har man behendig unngått denne gang. Det er blitt en fargerik forestilling hvor tekst-råstoffet hørbart er blitt destillert til å bli den rene vare.

Foto: Dag Magne Søyland

Både «lærer Gondersen» og «Bøgvald Kai» har eksempelvis fått en verbal «oppussing» som gjør dem artigere og mer treffsikre enn på lenge. Dag Schreiners «gamle mann» er dessuten et fint balansepunkt i den tidvis elleville forestillingen som den kjærlige hyllesten til faderen – den usedvanlig allsidige skuespilleren Ragnar Schreiner – også er.

Dersom det skulle dryppes noen dråper malurt i gledebegeret, kunne det være at noen av sangnumrene nok vokalmessig er vel ambisiøst langt opp. Det kan kanskje være en liten ettertanke til bruk ved senere «Best of Dag»-show. Man trenger ikke være profet for å slå fast at det blir nye gjenhør med Dag Schreiners typegalleri i Stavangeren.
Premierestemningen tydet på at de ulike «typene» kom til sine egne og ble hjertelig gjenkjent.

I den grad en god latter skal forlenge livet, kan det bli kostbare kvelder i «Stavangeren» for folketrygdfondet framover. Den åpenbart arvede schreinerske scene-gefühl som Dag Schreiner besitter, gjør at den litterære «fortidstypen» «madam Grødaland» - som kanskje i all ærbarhet kunne ha kost seg på kjellerlemmen med fortidens lærer Gondersen - nok ville ha karakterisert «Vår beste Dag» som ei «rektigge hyggastonn»…