Døden får vente. Bergliot har noen bilder hun må ta først

Bergliot har fått kreft igjen. Første gang var tidlig på 1990-tallet. Den gang Gro Harlem Brundtland var statsmin­ister. Den gang gikk det bra. Både med Bergliot og med landet. Hva som skjer denne gang, vet hun ikke. Men sykdommen vil hun helst ikke at du skal bruke så mye tid på. Den bruker hun nok tid på selv.

Livet er og blir skjørt, det vet hun. Derfor gjelder det å utnytte de gode tidene en har. Det sorte hullet Bergliot møtte i dagene og ukene etter at hun fikk diagnosen er hun ferdig med. I hvert fall inntil videre. Nå haster det for Bergliot. Det haster å ta alle bildene hun skal ta.

For Bergliot er det bilder som gjelder. Bilder fra kystlandskapet på Jæren, av alle de morsomme fuglene som tripper i fjæra, av de silkemyke sandstrendene, av de ildrøde solnedgangene og av de ville menneskene som risikerer liv og lemmer i det frådende og iskalde Jærhavet. De som gjør ting ute i de skumle bølgene Bergliot aldri kunne tenkt seg å gjøre.

– Jeg har vannskrekk, sier hun.

Følelsen av å bli dukket under vann mot sin vilje sitter ennå i henne, mer enn 50 år senere. Det var så skummelt. Mørkt og kaldt. Bergliot hadde ikke kontroll. Siden har hun aldri likt å bade.

Les også: 13 år gamle «Jasmin» ble latterliggjort i sosiale medier, lugget i håret og ekskludert av klassen

Så lenge beina holder skal Bergliot fortsette å klyve opp og ned på sanddyner og gå langs sjøen på Jærstrendene. Det er så mye der ute å ta bilder av, og stadig dukker det opp nye ting. Alle foto: Ivar Vasstveit

Bergliots stemme er stødig når hun snakker. Etter å ha tenkt seg om lenge har 71-åringen bestemt seg for å være åpen. Det er skummelt å fortelle andre om sitt eget liv og sine egne følelser, men hva har hun å tape. Før hun vet ordet av det kan det være over. I graven er det for sent å snakke. Forhåpentligvis fortsetter livet en god stund til.

Bergliot er alene, men hun er ikke ensom. Hun har kanskje følt seg ensom til tider, men hun er ikke isolert. Hun har søsken, og de har barn. Hun er både moster og faster til en skokk med flotte ungdommer, takknemlige og blide alle sammen. Bergliot trives som moster og hun trives som faster. Og så har hun mange venner. Venner som ikke har samme friheten som henne. Friheten til når som helst kunne sette seg i bilen og kjøre ut til strendene for å oppleve vær, vind og sjø på nært hold, enten det er sommer eller vinter. Alle årstider og alle værtyper er fine på hver sin måte.

Å dele øyeblikkene fra Jæren med venn­ene er viktig for Bergliot. På sosiale medier har hun profiler i alle kanaler. I hvert fall Facebook og Instagram. Bruker­navnet hennes er til og med klistret på bildøren. Det var det noen artige typer på bilforretningen som ordnet for henne da hun kjøpte ny bil, uten at hun visste om det. Men fint ble det jo.

Les også: En kort båttur fra Rådhuskaia ligger et paradis bedre enn Syden. Bare spør hytteeierne

Enten det er sommer eller vinter er Bergliot å finne i nærheten av bølgene på Jæren. Hennes rosa regnklær gjør henne enkel å kjenne igjen, selv på avstand.

Og de hadde rett. For bildene hennes deles flittig på sosiale medier, og vennene liker det de ser. De gir henne positive kommentarer, og takker henne for lysglimtene hun gir dem i hverdagen enten det er fra Jæren, Arboretet, eller fra Gandsfjorden like ved der hun bor. Noen ganger blir bildene hennes vist på NRK Rogaland. Det er gjevt. Faktisk har det skjedd over hundre ganger. Bildene som er vist på TV har fått sitt eget fotoalbum som ligger klart på stuebordet i tilfelle noen vil se.

Men andre ganger er det noen som ikke er like begeistret for det de ser. Noen er sure på Bergliot, fordi hun tar bilder og fordi hun deler dem. Kommentarene går inn på henne. En gang fikk hun en oppringing fra et ukjent nummer. Det var fra en dame som skjelte henne ut. Du må slutte med de forferdelige bildene dine, sa hun. Bergliot kjente ikke kvinnen på telefonen, men de stygge ordene hennes traff midt i magen. For selv om Bergliot får mange positive tilbakemeldinger på bildene sine, er de få, sure tilbakemeld­ingene vanskelige å la passere. De sitter i lenge, og de er vanskelige å svelge. Hva har hun gjort galt?

Bergliot ble mobbet da hun var yngre. Som liten flyttet familien inn til byen fra landet. Bondejenta ble sky og redd i møtet med de nye, tøffe barna. De syntes hun var rund, og det var de ikke redde for å fortelle henne. Det gjorde vondt den gang, og det gjør fortsatt vondt. Men heldigvis gikk det bedre etter hvert.

Se video: Preben ble mobbet på skolen hver eneste dag i 12 år. Så ble han selv en mobber

Hjemme i stua i Sandnes har Bergliot samlet mange minn er fra et langt liv. Hun beskriver seg selv om en forsiktig og usikker jente, som ble mye mobbet da familien flyttet fra en mindre bygd til Bryne.

På husmorskolen fikk hun mange gode venner, og etter hvert fikk hun arbeid for gode folk som ga henne mye tillit. Et langt liv i omsorgsyrket stoppet da hun ble uføretrygdet. Siden har hun holdt seg selv i aktivitet. For å hjelpe seg selv, og for å glede andre.

Det var på en jobbtur med en pasient til Canada på 1970-tallet at Bergliot fikk sitt første kamera. Han syntes hun fortjente det, og hun tok gladelig imot. Egentlig hadde Bergliot allerede fra da hun var liten ønsket å ta bilder. Broren hennes var en dyktig og ivrig fotograf, og Bergliot ville gjerne prøve hun også. Men hun var jente, og jenter skulle ikke holde på med sånt. Så hun lot være. Fram til Canada-turen.

Minnene fra den gang har hun i et album i bokhyllen. Der står den tett i tett sammen med andre album, fra andre turer og fra andre anledninger. Venner og familie. Kjente og ukjente. Fra klassefester og familie­selskaper. Med bilder av mennesker som er, og mennesker som var. Etter å ha løftet kameraet første gang ble det veldig vanskelig å stoppe. Siden har Bergliot knipset ustoppelig.

– Se! Det er Ole Brumm!

Mens pålandsvinden tar tak i håret hennes tar Bergliot bilder av Jærens rev. Selv om hun har vannskrekk er hun ikke redd for å gå helt nede langs havkanten. Men uti skal hun aldri.

Bergliot peker ivrig på himmelen. Der oppe er det en sky som for et veltrent øye muligens kan ligne på Ole Brumm, om en legger veldig mye godvilje til. Eller, nei. Skyen ligner på Ole Brumm, i hvert fall om en lar Bergliot forklare. For hun har nemlig svart belte i skyer. Det gjelder å kikke på riktig sted. Der borte, litt til høyre, er nesen og der er et øre. Litt lenger nede er resten av kroppen. Det må jo alle klare å se. Ganske riktig. Når en kikker ekstra godt etter så er Ole Brumm der oppe på himmelen. Med nese og øre. Eller, nei. Det var visst feil sky. Men den lignet egentlig litt på Ole Brumm den også. I hvert fall om du spør Bergliot.

– Fantasien min har det aldri vært noe galt med.

Skumringen siger på etter nok en ettermiddag på Jæren. De rødlige tonene i horisonten forteller om en fin dag for dem som er opptatt av sånt. Kameraet har fått kjørt seg, og både sjø, fugler og surfere er blitt fotografert. I dag var det de store bølgene som slo inn over en diger stein 100 meter fra land som imponerte Bergliot aller mest. Lyden fra det frådende havet som traff steinen, og synet av vannspruten som steg til himmels, ga henne en mektig opplevelse. De mange hundre bevisene for at det som skjedde faktisk skjedde ligger trygt bevart på minnebrikken.

En biltur senere setter Bergliot seg ned i sofaen hjemme i Sandnes, med pc-en på bordet foran seg og med Discovery Channel på tv-skjermen. Korallrevene i Australia er fine de, men sammenlignet med strendene på Jæren er de ingenting. Klovnefisk og hai får de ha i fred der borte.

De skulle bare visst hvor fint det er her.

Å bli vant til å høre sin egen stemme og se sitt eget ansikt på film har vært en utfordring for Bergliot, men det går bedre og bedre. – Jeg later som om det ikke er meg, sier hun. Dette bildet er fra første gang Bergliot så den ferdige filmen om seg selv.