Nyheter

Diagnose: utestengt

I vår sto 824 ferdigutdannede leger uten turnusplass. Inngangsporten til det norske helsevesenet er i ferd med å knekke sammen, og konsekvensen er utrygge og knapt lovlige ansettelser etter seks års studier.

Synne Risnes var ferdig med siste eksamen. Etter seks års studier var hun endelig «cand.med.». Lege.

Det var likevel ikke først og fremst gleden av å være i mål som preget henne denne onsdagskvelden i desember. Hun var bekymret for framtida. Hva nå? Hvor lang tid måtte hun vente før hun kunne begynne å jobbe med det hun hadde brukt så mye tid og krefter, og dine og mine skattepenger, på å lære seg?

Risnes visste det lenge før den avsluttende eksamensdagen på tolvte semester på medisinstudiet ved Universitetet i Oslo: Hun var ikke blant de utvalgte. Hun hadde søkt, som alle andre, men fikk avslag, som så altfor mange andre. Hun hadde alle eksamener, og hun kom til å få tittelen i løpet av noen uker, når eksamenspapirene hennes var kvernet ferdig gjennom papirmølla.

Men jobb? Nei. Synne Risnes hadde ikke fått turnusplass, som det het før. LIS1, som det kalles nå. «Lege i spesialisering», på nivå en. Bak den døra det står LIS1 over, åpner det seg en verden av muligheter for Synne Risnes og alle de andre uteksaminerte medisinstudentene. Allmennlege, kirurgi. Nevrolog. Barnelege, som var Synne Risnes’ plan. Men den døra er så altfor smal, og på langt nær høy nok.

Saken fortsetter under bildet. 

Døra stengt: Synne Risnes er ferdig med seks års utdanning på et av landets vanskeligste studier. Men hun kommer seg ikke videre før hun får en LIS1-plass, det vi før kalte turnus. Og der ser døra stengt ut.

Synne Risnes er en av hundrevis av legestudenter uten turnusplass. Foto: Lene Sørøy Neverdal 

Hundrevis av nyutdannede leger kommer ikke inn døra hvert eneste semester, og må sette livet på vent. Hundrevis av leger som ikke får lov til å bidra i helsevesenet fordi inngangsportalen er for liten.

Jo visst var det deilig å være ferdig. Hun hadde klart det, hun hadde gjennomført et krevende studium med knallharde opptakskrav. Men det Synne Risnes tenkte på dagen etter siste eksamen, da hun våknet opp og så ut på snøen som hadde lagt seg over hovedstaden i løpet av natta?

«Hva nå?»

Alt annet enn et lite julemirakel vil innebære at tida framover for cand.med. Risnes vil være preget av mer eller mindre lovlige kontrakter, dårlig stillingsvern og en nesten umulig kamp om å fylle CV-en med akkurat nok til at hun kan komme i gang med yrkeslivet sitt på ordentlig, foran alle de andre som prøver på akkurat det samme.

Og julemirakler er det vel ingen som tror på?

Les også: Lege om nye Nav-regler: – Det er helt krise for mine pasienter

Endret turnusen

Tenk på en lege, og du tenker på en godt betalt stilling, enten på et sykehus eller på et legekontor. Et av de tryggeste yrkene i landet: Det er harde karakterkrav for å komme inn på studiet, det er et begrenset antall studieplasser – og det finnes vel ikke leger som ikke er i jobb, med mindre omstendighetene er ekstreme? Det er da få unge mennesker i Norge som går en like trygg økonomisk framtid i møte som en ferdigutdannet lege, som er garantert godt betalte jobber i trygt regulerte former i det offentlige helsevesenet vårt?

Bildet stemmer, langt på vei. Leger jobber mye, men så tjener de tjener også godt og har spennende valgmuligheter.

Men også dette er sant: Det finnes mer enn tusen ferdigutdannede leger i samme situasjon som Synne Risnes: De får ikke den første foten i døra, og kommer seg ikke i gang med yrkeskarrieren sin.

Årsaken til det skjuler seg bak disse tre bokstavene og det enkle tallet: «LIS1».

LIS1 erstattet den gamle turnusordningen for leger, som hadde vært mer eller mindre den sammen siden 1950-tallet. En uteksaminert medisinstudent var ikke lege før han, og det pleide å være snakk om en «han», hadde gjennomført turnusen sin. Turnusfordelingen ble avgjort ved loddtrekning, og den vordende legen måtte gjerne flytte på seg på få dagers varsel til det sykehuset som hadde plass til ham. Det ble, mot slutten av ordningen, stadig flere hoder å fordele til et antall plasser som sto stille.

Fra og med høsten 2017 ble denne ordningen erstattet av det som nå ble kalt første del av spesialiseringen, LIS1. LIS1 ble gjort obligatorisk for enhver spesialisering innen legeyrket: Allmennlege, barnelege, hjernekirurg.

Altså: Uten LIS1, ingen spesialisering – eller LIS2 eller LIS3, som det heter fra våren av. Litt for grovt oppsummert: Uten LIS1, ingen mulighet til å jobbe som lege.

En annen endring ble innført samtidig som spesialiseringsløpet ble endret: Før fikk man ikke legelisensen før avsluttet turnus, som dermed ble ansett som en del av utdanningen. Nå er Synne Risnes lege, og snart får hun lisensen i posten.

Men hun kommer altså ingen vei før hun får seg en LIS1-stilling.

Les også: – Falske abortklinikker er «big business» (+)

Skyhøye krav

Synne Risnes sitter på en kafé på Jernbanetorget i Oslo en mandag like før jul. Hun har god tid, dagens plan er å jobbe noen timer med deltidsjobben hun hadde ved siden av studiene, som sekretær på Lovisenberg sykehus. Ellers bruker hun tida til å grue seg til alt det hun må gjøre etter juleferien: Ringe, mase, få de riktige menneskene til å legge merke til henne.

– Mail holder ikke, jeg må ringe. Jeg konkurrerer mot en rekke andre flinke folk, som dessuten er ganske like meg, sier hun.

Synne Risnes er 25 år, hun var en av disse som kom rett inn på medisinstudiet etter videregående skole. Det krevde et karaktersnitt på 5,8. Det kan oppsummeres med å ramse opp et antall seksere og noen få femmere og ingenting dårligere, men det er kanskje enklere å oppsummere det i to ord: Veldig imponerende.

Risnes sier hun alltid har vært en «nerd», og at hun jobbet hardt på videregående for å komme inn på studiet. Det var dette hun ville. Ved siden av studiene har hun klart å samle på seg fire års fartstid i helsevesenet, i form av jobben på Lovisenberg, sommerjobb på et sykehus i Østerdalen og jobb som pleieassistent.

Det kunne nok ha vært enda mer, sier hun, men hun har prøvd å ha tid til å være menneske oppi alt dette, til å være i tjueårene, ved siden av et studium hvor studentene i gjennomsnitt jobber 43 timer i uka, ifølge en NOKUT-undersøkelse.

Det burde ha vært mer, vet hun nå. Kanskje hadde hun da fått en LIS1-stilling, og kunne ha gått videre, i stedet for å sitte med uvissheten.

Det er først og fremst tre ting som gir uttelling når man søker, vet hun: Arbeidserfaring, som hun har mye av. Forskningsarbeid, og humanitært arbeid. Hun har en del av det siste, også, men hun har ikke vært i felttjeneste i et fremmed land. Det har mange av de hun konkurrerer mot.

– Jeg tenker av og til at jeg er som en mekaniker som ikke får lærlingplass, sier hun.

Synne Risnes er altså ikke alene. Hun deler skjebne med 64 prosent av søkerne våren 2018. Av 1278 søkere til LIS1-stilling fikk 454 plass, 824 ikke. LIS1-stillingene lyses ut to ganger i året, på våren og høsten. Tallene for høsten 2018 er ennå ikke klare.

Brorparten av disse 64 prosentene som ikke fikk plass, er med i neste søkerrunde. Der konkurrerer de mot de nyutdannede, mot Synne Risnes. Og slik vil det fortsette om det ikke blir tatt grep fra politisk hold.

Les også: Bekymret for reisevaksinering i apotek (+)

Fra lesesalen til demonstrasjon

I begynnelsen av november i år demonstrerte en rekke legeorganisasjoner og leger foran Stortinget med et klart krav til politikerne der inne: «200 NYE LIS1 NÅ!».

Synne var der. Hun dro rett ned fra lesesalen, og rett tilbake igjen etter endt aksjon.

Saken fortsetter under bildene. 

Leger i kamp: I november samlet hundrevis av leger seg foran Stortinget for å kreve flere LIS1-plasser. FOTO: ANNIKKEN RIISE ELNES

Hundrevis av leger samlet seg foran Stortinget for å kreve flere LIS1-plasser i november. Foto: Annikken Riise Elnes

OVER HELE LANDET: Tidlig i november demonstrerte leger over hele landet for flere LIS1-plasser. FOTO: ANNIKKEN RIISE ELNES

Kravene om flere LIS1-plasser kom fra hele landet. Foto: Annikken Riise Elnes

Samme dag kunne besøkende på Ullevål sykehus og andre steder der det jobber mange leger se det samme budskapet på plakater båret av smilende helsepersonell.

200 nye LIS1-plasser i året vil løse mye, har Den norske legeforeningen regnet ut. En økning fra dagens nivå på 950 til 1150 plasser vil sørge for at køen gradvis forsvinner de neste 20 årene. Om det derimot ikke bevilges nye plasser, vil mer enn 2.500 leger stå i kø i 2030, ifølge Legeforeningen.

Det vil bety at samfunnets ressurser brukt til å utdanne en lege, rundt 750.000 kroner i året i 2014, ifølge NIFU og Deloitte, ødsles bort. At unge, arbeidsvillige mennesker ikke kommer i gang med yrkeslivet. Og at vi fortsatt lener oss hardt på utenlandske leger. 40 prosent av alle nye spesialistgodkjenninger i perioden 2008–2016 gikk til leger med spesialisering fra utlandet, ifølge tall fra Legeforeningen.

Politikere fra SV, Sp og andre opposisjonsparti har tatt til orde for flere plasser, noen av dem har også fått plass til det i sitt alternative statsbudsjett for neste år (Senterpartiet, for eksempel, foreslår 150 nye plasser).

Regjeringen er ikke i krisemodus, og har tidligere ment det ikke er grunnlag for å øke antall LIS1-stillinger basert på midlertidige topper i antall søkere. For det er ikke billig, dette: Departementet har anslått at 200 nye plasser vil koste 306 millioner kroner, 1,53 millioner per plass.

I desember 2018 har pipen fått en litt annen lyd. Helse- og omsorgsdepartementet venter i midten av årets siste måned på en «vurdering av behovet for stillinger» fra Helsedirektoratet. Den skal komme før jul, melder departementet da det ennå gjenstår noen uker av året.

Kan den statlige julenissen komme med en gave til landets leger?

Les også: De med dårligst råd og dårligst helse lar være å oppsøke lege og tannlege 

Desperate etter arbeidserfaring

Det var ikke dette Synne Risnes så for seg da hun begynte på studiene: Å være ferdigutdannet, men uten å få komme i gang med å jobbe. LIS1 kom da Synne Risnes og kullet hadde tre semester igjen. Noe endret seg i studiemiljøet da.

– Det som har vært ubehagelig nå helt på slutten er alle foreleserne som snakker om turnus, og som spør hvor mange av oss som har fått plass. Jeg tror ikke de helt skjønner hvor vanskelig det kan være, det var jo ikke sånn da de studerte, sier hun.

Det gikk ikke utover studiemiljøet, forteller Synne. Det ble på en måte «studentene mot systemet», ikke alles kamp mot alle og skuling på klassekameraten, selv om det selvsagt ikke bare er kjekt når andre på kullet får LIS1-plass, mens hun selv bare må vente og håpe på det beste. Og brette opp ermene.

Det er derfor det ikke er nok å sende mail. Synne Risnes fikk ikke LIS1-plass på første forsøk, i likhet med flere hundre andre, og de 824 fra vårens opptak. Neste gang hun søker, må hun dessuten slåss mot alle de som blir ferdige på studiet til våren.

Hun vet det veldig godt: Hun må gjøre seg fetere, mer attraktiv, for å få plass ved neste opptak. Det er en slags Catch22 her: nyutdannede leger skal egentlig ikke jobbe før de har gjennomført LIS1, men for å få LIS1-plass må de ha jobbet nok til å parkere konkurrentene i søknadsrunden.

Synne Risnes må ut og skaffe seg jobb – for å komme seg i posisjon til å skaffe seg en stilling som kanskje best sammenlignes med en lærlingplass.

Og det må hun gjøre i det som beskrives som «et gråsonemarked».

Anniken Riise Elnes er foretakstillitsvalgt for Yngre legers forening ved Oslo universitetssykehus. Hun skrev i høst i fagbladet Journalen, Oslo legeforenings tidsskrift, om budsjettpressede sykehusledere som ikke får ansette nye leger i fast stilling og «en voksende populasjon «Leger uten turnus» som gjør nærmest hva som helst for å få den jobberfaringen som trengs for å bli aktuell for LIS1 i neste utlysningsrunde».

Denne kombinasjonen av trange rammer og desperate arbeidstakere gir sjelden de beste forutsetninger for ordnede arbeidsforhold. Så skriver da også Elnes: «Alt foregår i gråsonen».

Det har oppstått en helt ny, uoffisiell legetittel i dette nye arbeidsmarkedet: «Innkomstlegen», hun som tar imot og skriver inn pasienter før planlagt operasjon. Dette har tradisjonelt vært en jobb for legestudenter som har fått sin midlertidige legelisens, noe som skjer etter niende semester. Nå fylles de av «leger uten turnus», eller «turnusventere».

Jobber som aldri utlyses skikkelig, men som fordeles til førstemann til mølla til lukkede grupper på sosiale medier. Eller som går i arv. Timekontrakter for å fylle stillinger som skal fylles. Og voksne, ferdigutdannede leger som jobber i stillinger som er tenkt for studenter.

Noe går ikke opp i det regnestykket som inngangsportalen for norske leger er bygd på.

Les også: Nå sliter oljebransjen med å finne nok folk (+)

Fikk sparken fra «gråsone»-jobb

«NN» var ferdig med studiene høsten 2017. Hun sitter på en kafé i Oslo og forteller om hva som kan skje i «gråsonen».

Hun er en voksen dame med en annen yrkeskarriere bak seg, og har et barn. Hun er i en helt annen situasjon enn Synne Risnes, men likevel ikke. NN har ikke fått LIS1-plass etter at hun avsluttet studiene. Men hun fikk en jobb, som innkomstlege. Stillingen ble aldri lagt ut. NN hørte viavia at en innkomstlege skulle slutte, og kontaktet vedkommende. Hun gjennomførte et kjapt intervju med den utgående innkomstlegen, og må ha imponert vedkommende nok til at hun fikk møte en avdelingsleder. Det møtet fant sted en fredag ettermiddag. Etter en drøy time fikk hun beskjeden: «Du kan begynne mandag».

NN fikk kontrakt til over sommeren, snaue åtte måneder. Etter hvert oppsto det en konflikt mellom henne og en sykepleier. NNs forsøk på å løse konflikten endte med at hun følte seg frosset ut av en gruppe sykepleiere, men hun la ikke så mye i det. Ikke før avdelingslederen like før sommeren forteller at det fantes «avvik» på henne. Det skal ha vært en medisinkurve hun hadde ført feil. Det fantes også et notat om at hun hadde stavet navnet på en medisin feil.

NNs inntrykk av det hele var at avdelingslederen ikke orket å ta en konflikt med den fast ansatte sykepleieren, og i stedet tok enkleste utvei. Han ofret henne, en simpel «LUS», som sykepleierne kalte dem: Lege uten turnus. I slutten av juli, en måned før kontrakten gikk ut, ble NN sagt opp.

Formelt ble hun sagt opp fordi det ikke lenger var behov for stillingen, men den siste uka hun jobbet brukte hun til å lære opp legen som skulle overta stillingen.

Det er ikke lenge til jul, det er julehjerter i ansiktene til de andre gjestene som tar en pause fra sine hektiske liv. NN er mer frustrert. Hun har ikke vært i jobb siden sommeren. Hun har ikke rett til dagpenger, siden hun var student året før. Heldigvis, sier hun, har hun støtte fra familie og kjæresten, så de klarer seg.

Hun skjønte ikke behovet for å gjøre enda mer enn å gjennomføre studiene før det var for sent, sier hun. Hun bygde ikke CV, og siden hun ikke er i jobb som lege, blir drømmen om en LIS1-plass enda mer uoppnåelig for hver dag. Nå vurderer hun andre løsninger, som å studere helserelaterte kurs på universitetet. På dårlige dager føler hun at hun har kastet bort mange år av livet sitt på dette, på drømme om å spesialisere seg som lege.

– Jeg skrev et brev til helseminister Bent Høie om situasjonen for oss nyutdannede, sier hun.

– Han svarte at «dette må bestemmes av markedet».

NN rister på hodet. Politikerne skjønner ikke det systemet de har skapt, sier hun.

Selv om medisinstudenten får legelisens etter endt akademisk løp, i motsetning til under den gamle ordningen, der man måtte gjennomføre turnus før man fikk endelig lisens, er egentlig ikke utdanning avsluttet før den nyslåtte legen har gjennomført LIS1. Uten LIS1 får ikke legen selvstendig HELFO-refusjonsrett. På norsk betyr det at en pasient vil måtte betale det legebesøket faktisk koster ved å benytte en lege uten LIS1. Når vi i tillegg snakker om en lege uten spesialisering, gjør dette at LIS1 i praksis er selve inngangen til jobb som lege i Norge.

Man kunne hevde at politikerne har overlatt ansvaret for å fullføre en utdanning i regi av staten Norge til den enkelte legestudenten. Det er det som gjør NNs situasjon så fortvilet. I mål, men egentlig ikke.

– Hadde jeg vært ferdigutdannet så ja, da ville jeg vært enig i at det er min egen feil at jeg har kommet i en vanskelig situasjon. Men jeg er jo ikke ferdig. Jeg kan ikke jobbe som lege før jeg har fått LIS1-plass, sier NN.

NN er ikke alene om å ha blitt kastet brått ut av en av disse gråsonestillingene. Annikken Riise Elnes skriver det slik i Journalen: «fravær (…) aksepteres [ikke] om man har tenkt å beholde jobben. Opplæring og veiledning er helt fraværende. Dersom du ikke jobber raskt og selvstendig nok til ikke å ha behov for veiledning får du gjerne beskjed om at det står flere hundre i kø. Og at du bare kan droppe å komme på jobb til uka, for da trenger ikke sykehuset lenger å kjøpe flere timer av deg».

Hun sitter på et kafébord og vurderer fram og tilbake om vi kan bruke hennes fulle navn, men ender på at det blir vanskelig. NN har nemlig stevnet sykehuset hun jobbet på, og er klar til å møte dem i retten. Hun mener kontrakten var ugyldig, og at oppsigelsen var ugyldig. Hun burde ha en god sak, tror hun. Men selv om det snart er jul, tør hun ikke håpe på for mye. Da hun går ut i Oslos gater på en tidlig ettermiddag, ser hun menneskene haste forbi, på vei tilbake til kontoret etter lunsj. Selv har hun god tid til barnet kommer hjem fra skolen. Hun har seks års utdanning i bagasjen, men er usikker på om hun noen gang kommer til å jobbe som lege.

Les også: –Tida der hardtarbeidende kvinner skal avspises med deltidsstillinger må over i historiebøkene

Et lite julemirakel

Synne Risnes kjenner ikke NNs historie, men hun vet hva som venter henne etter at hun ikke var blant de heldige som fikk LIS1-plass i høst. Hun tar bussen fra Oslo sentrum, oppover St. Hanshaugen, og bruker ord som «mafiavirksomhet», litt spøkefullt, og «trynefaktor», mer alvorlig. Hun kommer ikke fra en legefamilie, og har ikke det nettverket mange andre har, som kanskje kan gi det lille dyttet som gir LIS1-plass, eller i det minste en jobb som innkomstlege for å bygge CV.

Hun vet ikke helt hva hun skal tenke. Det er nok ingen fordel å være fra Oslo, tror hun, og å ha studert her. Hun mistenker at det er lettere å være fra et mindre sted, der sykehuset også tar hensyn til om søkeren kan tenkes å bli boende etter endt LIS1. Og selv om en historie fra Kristiansund tidligere i år, der fire med lokal tilknytning fikk plass, noe som i sin tur fikk legestudentforeningen i Trondheim til å skrike ut om juks og fanteri, langt på vei gir Synnes Risnes rett i den spekulasjonen, vil hun ikke være bombastisk.

Hun nekter å skylde på utenlandsstudentene, heller, hun har gode venner blant dem. Men hun vet jo at de ofte har lengre ferier og dermed kan snike seg foran i sommerjobbkøen, og dermed knytte kontakter …

Nei. Det er som det er. Synne Risnes går inn gjennom alle glassdørene som leder opp til et åpent kontorlandskap i andre etasje i et av de nye byggene på Lovisenberg sykehus. Hun setter seg foran datamaskinen, åpner programmet «DIPS», tar på seg høretelefonene og går i gang. Fingrene flyr over tastaturet, den høyre foten stanser og starter opptaket hun transkriberer ved et lett trykk på pedalen under bordet. Hun skriver inn legejournaler; en jobb som i og for seg er relatert til utdanningen hennes. De flygende fingrene og den trampende foten gir likevel ikke særlig uttelling i CV-byggingen. Synne Risnes må skaffe seg en annen jobb, og det litt brennkvikt. Neste søknadsfrist til LIS1-plass er allerede i vår.

Saken fortsetter under bildet. 

PÅ JOBB: Synne Risnes jobbet som sekretær på Lovisenborg sykehus ved siden av studiene. Det ser også ut til å bli jobben hennes i tiden framover, siden hun ikke får turnusplass.

Synne Risnes jobber som sekretær på Lovisenberg sykehus mens hun venter på turnusplass. Foto: Lene Sørøy Neverdal 

Det er så mange historier. Hanne Sether Lilleberg, som var så frustrert over mangelen på politisk vilje at hun fikk med seg hele kullet sitt i Bergen til å lage en musikkvideo med egenkomponert musikk om LIS1-ordningen. Sether Lilleberg fikk LIS1-plass i høst.

Det er Ali Watti, den syriske flyktningen som tok legeutdanningen i Ukraina og nå har norsk statsborgerskap og legeautorisasjon, men som ikke har fått LIS1-plass. Han har de siste årene flyttet fra Bergen til Møre til Rana, der han nå jobber som tilsynslege på et sykehjem to dager i uka og hospiterer på sykehus tre dager. Tre dager i uka uten inntekt, altså. Men Ali Watti jobber ikke gratis, sier han, han jobber for å få kunnskap og erfaring, så han kanskje får LIS1-plass neste gang.

Det er Ane Knutsen, som akkurat er ferdig med niende semester på medisinstudiet i Oslo, og dermed får midlertidig lisens til jul, og må begynne å søke jobber for å bygge CV. I konkurranse med medstudentene, og med alle turnusventerne. Knutsen har et «handikap»: Et barn. Det er ikke lett å bygge CV på toppen av en «vanlig arbeidsuke pluss litt til», som hun beskriver studieuka si, når man i tillegg må passe på barnet sitt.

Og så mange, mange flere. 824 av dem bare i fjor vår. Alle vi snakker med har to ting til felles. De sier, og understreker, at «nei, det er ikke synd på oss». «Vi vet vi er en privilegert gruppe», de snakker om «god lønn» og «spennende jobb». Men de sier også:

«Så bra du vil skrive om dette. Det er nesten ingen som tror på oss» – nettopp fordi dette er en så privilegert gjeng.

Som Synne Risnes sa det:

– Jeg klager ikke på at jeg ikke får jobb straks jeg er ferdig med studiene. Men hva skjer om jeg aldri får LIS1-plass?

«Leger uten turnus». «Turnusventere». «Innkomstleger», «mafiatilstander», «trynefaktor» og «gråsonejobber». Hva er det som skjer? Har vi åpnet opp for altfor mange medisinstudenter?

Nei, og kanskje litt ja. I 2017 var det 3.875 medisinstudenter i Norge. Det er bevilget 636 plasser per år, et tall som omtrent har stått stille i 20 år. Det tallet, mener Legeforeningen, må økes radikalt. Det trengs rundt 1.200 nye leger hvert år for å dekke avgang av eldre leger og nye behov, og 85 prosent av disse bør utdannes i Norge, mener foreningen.

Samtidig: I 2017 var det 3.279 som studerte medisin utenlands med støtte fra Statens lånekasse for utdanning. Da er totalen studenter ganske nær Legeforeningens mål om 1.200 leger per år – men også skyhøyt over de 950 LIS1-plassene som i dag tilbys på deling blant dem som studerer i Norge og i andre land.

Utenlandsstudentene har et enda trangere nåløye enn de heldige som fikk utdanningen sin i Norge. 36 prosent av søkerne våren 2018 fikk altså plass. Blant dem som hadde studert i Norge, var situasjonen tross alt mer positiv: 62 prosent fikk plass. Av 647 søkere fra EØS-området fikk 197 LIS1-plass, 450 ikke.

Det er nok av dem som skylder situasjonen på at så mange studerer i utlandet. Men også dette er strengt tatt politikk: Så lenge lånekassa gir støtte, vil norske kvinner, for nå for tida pleier det å være snakk om en «hun», med en lege i magen studere utenlands i stedet for å ta opp enda fag for å komme gjennom det trange nåløyet og bli en av de 636 som årlig får plass her til lands.

Så lenge det utdannes flere enn det finnes LIS1-plasser vil Synne Risnes fortsatt slite, og K gå der uten jobb. Hanne Sether Lilleberg ville være blant de heldige, Ali Watti vil jobbe gratis, og Ane Knutsen vil ha høye skuldre og dårlig samvittighet for å ikke gjøre nok for å skaffe seg den imponerende CV-en hun vet hun trenger. For å få lov til å begynne å jobbe etter en seks år lang utdanning.

***

Det er ikke mange dagene igjen til jul da NN blir kontaktet av sin tidligere arbeidsgiver. De vil slett ikke møte henne i retten, og tilbyr henne jobben tilbake, pluss full kompensasjon for perioden hun har gått uten lønn.

Et aldri så lite julemirakel.

Det er ikke en uke til jul, en gang, da Synne Risnes får en telefon fra et sykehus på Østlandet. Om hun kan tenke seg å få en LIS1-stilling der?

Saken fortsetter under bildet. 

Gode nyheter: Mindre enn en uke før jul får Synne Risnes gode nyheter på telefonen: Det finnes en ledig plass, og hun kan få den.

Synne Risnes får gode nyheter på telefonen. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Det er riktignok bare snakk om halve stillingen, et vikariat. Synne Risnes griper sjansen med begge hender.

Alle de andre må håpe at julenissen kommer på nyåret i stedet. Helse- og omsorgsdepartementet får ikke vurderingen fra Helsedirektoratet på denne siden av nyttår likevel.

Mer fra Dagsavisen