Politikk

– Det er fortsatt negative holdninger hos en andel av befolkningen

Det er på tide å lukke et mørkt kapittel i vår historie og gå videre, mener FRI-leder Ingvild Endestad. Lørdag går hun i Oslo Pride.

Hvem: Ingvild Endestad, leder i FRI, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Hvorfor: Går i Pride-paraden i Oslo lørdag.

Fredag om en knapp uke er det nøyaktig 50 år siden Stonewall-opprøret. Hva er sammenhengen mellom det og dagens Pride-parade?

– Stonewall-opprøret ble et vendepunkt ved at homofile, lesbiske, bifile og transpersoner fra å gjemme seg bort, gikk ut blant folk, viste seg fram og krevde sin plass. Det er forlengelsen av dette vi i dag kaller Pride.

Stonewall-opprøret startet etter at politiet i New York raidet en homsebar ved samme navn der. Også norsk politi trakasserte homofile i mange år. Hvordan ser du på unnskyldningen politiet kom med i den anledning, ved inngangen til årets Oslo Pride?

– Unnskyldningen er veldig viktig for folk som ble utsatt for direkte trakassering. Nå blir det en mulighet for sår til å gro, lukke et mørkt kapittel i vår historie og gå videre. Jeg håper politiet ikke vil gjøre de samme feilene mot minoriteter på nytt, som personer med en annen etnisitet og asylsøkere. En unnskyldning forplikter.

Les også: «Tenk om det var deg folk prøvde å kurere, fordi de tror legningen din er en sykdom»

I år har politiet til og med egen stand i Pride Park i Spikersuppa. Er homofobien i politiet en saga blott?

– Jeg skulle ønske jeg kunne si ja, men ifølge forskning er det fortsatt negative holdninger hos en andel av befolkningen. Det betyr at de nok også finnes i politiet, idretten, på arbeidsplassen og også på Stortinget. Jeg tror politiets deltakelse i Pride Park sender et signal ut i samfunnet og også innad i politiet, som er viktig, men det homofile ble utsatt for før, minner mye om behandlingen som transpersoner utsettes for i dag. De er ikke beskyttet mot hatkriminalitet, og vi vet ikke hva som vil skje når den første transpersonen i politiet står fram.

Kim Friele har fortalt at bare 20 hørte på, mens resten gjemte seg i buskene, da de første appellene for homofiles rettigheter ble holdt på Universitetsplassen i Oslo i 1972. I fjor var det 45.000 som deltok i Pride-paraden i Oslo. Hva har skjedd?

– Mellom disse tallene er det en lang og tung kamp med store ofre for mange av dem som først sto åpent fram. Samtidig har homobevegelsen kjempet og vært opptatt av å spre kunnskap, mens politikere har våget å fremme forslag om avkriminalisering og mot diskriminering, i en tid det ikke var flertall i befolkningen for dette. De risikerte derfor å miste stemmer. Vi er avhengige av slike politikere for at vi skal fortsette å vinne fram.

Selv om mange nå ser det som en selvfølge å delta i Pride-paraden, er det også dem som fortsatt gir klar beskjed om at de ikke vil gå. KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad er blant dem. Hvordan ser du på det?

– Paraden er for dem som vil gå der, og den er ekstremt viktig for dem som går der. Det er viktig at statsråder går, men det viktigste er å ha politikere som støtter like rettigheter for alle gjennom hele året. Jeg ønsker meg en barne- og familieminister som tar dette på alvor - at all kjærlighet og alle mennesker og familier kan være like gode. Der er ikke KrF i dag.

Er det noen bestemt du skulle ha ønsket var blant deltakerne i paraden i dag?

– Det er mange flere som er representert i år enn i fjor, og det er stor bredde i Pride Parade med både politiet, kirka og skoleansatte blant deltakerne. Det er jeg glad for.

Hva signaliserer deltakelse i paraden?

– I hvert fall at vi ønsker mangfoldet vi har her i landet, velkommen, og at vi ønsker plass til ulike folk. Det er en gyllen mulighet til å ta standpunkt.

Les også: – Det nytter ikke at vi en uke i året skal flagge med fargerike flagg og feire mangfoldet (DA+)

Denne uka har vi hørt om regnbueflagg som er blitt stjålet og ødelagt. Hvordan reagerer du på det?

– Det skjer dessverre ganske ofte at både flaggene og symbolene våre rives ned, og noen blir erstattet med hatefulle symboler. Det er klart at det er skummelt og at det setter en støkk i noen, men det er vanskelig å vite hvem som står bak dette.

Frykter du at noe lignende kan skjer under paraden i dag?

– Jeg har ingen grunn til å tro det. Sikkerheten er god. Men jeg er bekymret for at det tiltakende hatet som kommer til uttrykk både på nettsider og i bybildet med synlige nynazister, skal skremme folk fra å delta i Pride-paraden. Det er et stort demokratisk problem.

Arbeidsprogrammet til FRI i perioden 2018-2020, peker på en rekke tiltak og endringer dere ønsker gjennomført. Hva er det viktigst å få gjort noe med?

– Ulike grupper har ulike utfordringer, men den største kampen blir å sørge for at folk som tilhører flere minoriteter får mer plass. For noen skeive kan rasisme være et vel så stort problem som homofobi.

I Norge har vi lenge hatt sentrale politikere som er åpent homofile. Har de et spesielt ansvar for å bidra til de endringene dere ønsker?

– Jeg skulle ønske at alle politikere påtok seg et like stort ansvar, men vi hadde ikke kommet like langt hvis det ikke hadde vært for de politikerne som tåler å være åpne om sin legning. Dessverre innebærer det at de må ta mer ansvar enn andre politikere. Der gjør mange en god jobb.

I andre land er det ulovlig å ha sex med personer av samme kjønn, og politikere forsvarer langvarige fengselsstraffer eller til og med dødsstraff for dem som bryter forbudet. Er det noen risiko for at utviklingen kan snu og begynne å gå i feil retning her i Norge?

– Dessverre er det sånn at rettigheter som er kjempet fram, tas vekk igjen over alt i Europa og ellers i verden. For første gang går det tilbake også i Europa med flere land som fjerner rettigheter og politikere som fronter hatbudskap. Brasil og USA er også eksempler på land som den ene dagen går i front, til den andre å gå i front i motsatt retning. I Norge vil ikke dette skje så lenge vi har folk som står opp for menneskerettighetene og stemmer på partier som gjør det. Men også hos oss finnes partier som står for det samme som i andre land. I dag flirer vi av Alliansen, men i Sverige stiller nynazister til valg. Hvis slike partier får makt, er det minoriteter og kvinner det først vil gå ut over, og så alle andre.

84 år gamle Kim Friele fortalte nylig om hvordan hun i to år på 1960-tallet satt på en benk utenfor Nationaltheatret stasjon hver lørdag og speidet etter damer. Om 50 år er du 82 år. Hva kommer du til å fortelle om da?

– Det finnes grupper i dette landet som føler seg helt på utsiden og minoriteter som ber om mer plass. Jeg håper jeg kan tenke tilbake og si at «det er godt det ikke er sånn nå», om kampene vi kjemper i dag.

Mer fra Dagsavisen