Politikk

– Det er blitt begått mye fryktelig i religionens navn

Sveriges kulturminister Amanda Linds politiske engasjement ble vekket i kirken.

Bilde 1 av 3

STOCKHOLM (Dagsavisen): Det har vært en skjebneuke i Sverige, med vegg-til-vegg dramatikk. Det startet mandag kveld da siste episode av «Game of Thrones» var klar. Svært mange ble skuffet over slutten. Og i morgen, søndag, skal svenskene stemme fram sine EU-kandidater. Forhåpentlig blir de hakket mer fornøyde med politikerne de velger som skal være med å stifte lover i hele EU, enn de var med enden på historien om maktkampen i fantasyriket Westeros.

– Høyreekstremismen markerer seg i Europa foran EU-valget, hva tenker du om det?

– Vi grønne partier sitter på vippen og kan ble de som bestemmer retningen og bidrar til at de høyreekstreme får mindre innflytelse i parlamentet. Så for oss er det et veldig viktig valg, sier svenskenes kultur- og demokratiminister Amanda Lind, som har brukt hver dag siste uke til å snakke politikk med folk på gaten i Stockholm.

Men, la oss spole litt tilbake. Så lenge jeg kan huske har svenskene vært hakket kulere enn oss. Bedre til å lage popmusikk, bedre på fashion, på film og ikke minst i utvalget av skamløst glamorøse kjendiser. OK, så har vi fått prinsessen og sjamanen. Men om du leter på øverste hylle blant norske regjeringspolitikere, er det ingen med samme cool-faktor som svenskenes kulturminister Amanda Lind. Ingen. Når vi møtes i Stockholm er hun på vei til en «lysmanifestasjon» for Sri Lankas terrorofre, høygravid, iført svart trang kjole og en syttitallsfrakk i konjakkfarget skinn. De meget omtalte dreadsene sitter som en krone på hennes hode.

– Du får bli med om du vil, sier hun. Og sånn har det seg altså at vi vandrer til fots fra kontoret hennes i Drottninggatan til Sergels torg der minnestunden finner sted. For litt over to år siden var det her fire mennesker ble drept og 15 såret da en lastebil kjørte inn i menneskemengden. Nylig var det minnedag for ofrene etter dette terrorangrepet.

– Det er åpenbart at minnedagen rev opp mange sår, både for de familier som ble rammet, men også alle som ble påvirket av situasjonen. Samtidig var det fint å se hvilken enorm solidaritet folk har vist hverandre, både da det skjedde og ikke minst i ettertid, og at hendelsen har økt vår kollektive bevissthet om å jobbe mot voldsforherligende terrorisme og ekstremisme. Den holdningen må vi bevare. Vold er aldri løsningen, sier Amanda Lind.

– Hvilke tanker gjør en demokratiminister seg når ekstremismen vokser fram overalt, ikke minst i trygge Sverige?

– Det er selvsagt bekymringsverdig. Krig og vold og terror har eksistert lenge, fremfor alt i deler av verden som ikke har ligget så nær oss. Det som er nytt er at den kryper tettere på. Men all terror er fryktelig uansett hvor den skjer.

– I Norge snakker vi ofte om såkalte «svenske tilstander», om bydeler der politiet ikke lenger har kontroll. Vi klarer ikke bli enige om de finnes eller ikke, hva tror du?

– Det er klart det finnes utfordringer. I den såkalte Januariavtalen styrkes både velferd og politi. En økning med 10.000 «fler poliser» vil komme hele Sverige til gode.

– Så det er et problem?

– Vel, vi har en voksende befolkning. Og vi har utfordringer med blant annet gjengkriminalitet. Da er det rimelig at antallet politi øker. Samtidig må vi også se til at vi fører en politikk som ikke fører til boligsegregering, og jobbe med forebyggende arbeid i skolen. Hvert eneste barn og hver eneste ungdom som faller utenfor er et nederlag for samfunnet, derfor er det viktig at vi har mange møteplasser. Særlig unge kan bygge relasjoner og å få en meningsfull oppvekst. Barndommen kommer aldri tilbake.

På Sergels torg har en gruppe representanter fra forskjellige trossamfunn samlet seg for å legge ned blomster og tenne lys. Kulturministeren blir hilst velkommen fra høyre og venstre.

– Jeg synes det er fint å se hvordan de ulike trossamfunnene markerer en enighet i at det er volden og terroren, ikke religionen som er problemet. Vi må bare fortsette å stå opp for religionsfriheten og demokratiet, sier Lind.

– Men det er problematisk når religion og politikk blandes sammen?

– Det er blitt begått mye fryktelig i religionens navn gjennom tusenvis av år, det vil jeg ikke underslå. Jeg synes det er bra slik vi har organisert det i Sverige, der kirken er separert fra staten. Samtidig respekterer jeg at religionen betyr mye for mange mennesker, og også er medvirkende til deres deltakelse i samfunnet. Derfor må vi være svært tydelige på at vi skal bekjempe volden og samtidig kjempe for folks rett til å tro, uansett om det er kristne i Midtøsten, eller muslimer i Sverige.

Les også: Stormer rundt Sveriges kulturminister: Dreads, rollespill og alternativ medisin

Mange hadde ventet at Stefan Löfven skulle delegere posten som kultur- og demokratiminister til en person fra sitt eget parti, Socialdemokraterna, men så gikk den isteden til Amanda Lind. Med barn i magen og dreadlocks feide 38-åringen fra Miljöpartiet inn i den svenske regjeringen så det ble full fyr i det svenske kommentariatet.

«Fel kulturminister igjen, Löfven» skrev Åsa Linderborg i Aftonbladet. «Bedrøvelig og ansvarsløst» raste Jan Scherman, tidligere direktør i TV4, og serverte en «mansplaining» om at hun hadde for lite kunnskap om store kulturpolitiske spørsmål. Og på Twitter kvitterte Moderaternas Hanif Bali med følgende:

«Jeg ser fram til å få en hippie som kulturminister. Røkelser, chakramassage og tonnevis med gress i departementet.» Men, så kom Lind selv med den fatale hyllesten av partifelle og tidligere bostedsminister Mehmet Kaplan, som måtte gå av i 2016 etter å ha hatt kontakt med en høyreekstrem tyrkisk organisasjon. Hyllesten kom på Instagram, der Lind hyllet alle tidligere ministre fra Miljöpartiet for deres arbeid i regjeringen. Likevel måtte den påtroppende statsråden ut og forsvare seg, og presisere at det hun hyllet var ministrenes innsats for miljøpolitikken.

###

Foto: Sissel Hoffengh

Forgjengeren hennes, Alice Bah Kuhnke, blir i svensk presse framstilt som den flotte, designerkledde gallionsfiguren, ikke ulik vår egen Åse Kleveland da hun var kulturminister. Å se for seg Amanda Lind, med sine dreadlocks og blankskurte, sminkefrie ansikt iført Kuhnkes haute couture-designede Nobelkjole fra Bea Szenfeld virker bortimot umulig for svenske avisjournalister. Men Kuhnke ble også anklaget for å ville legge for sterke politiske føringer i kulturpolitikken, noe Amanda Lind syns er merkelig. Selv er hun ekstremt tydelig på at hun ønsker å verne svenske kunstnere mot politiske klåfingre.

– Mitt syn er at kunsten skal være fri og ikke politisk styrt, for det finnes det alltid en risiko. Man ser i visse land at det finnes krefter som ønsker å begrense kunstneres frihet på ulike måter, både ved at politikere vil gå inn i museer, løfte fram kulturarven og at kunsten kidnappes av ulike politiske krefter. Min jobb er å sørge for at kunstnere får gode vilkår for å kunne skape, så får kunstnerne skape nøyaktig hva de vil. Det kan være maktkritisk eller hva som helst. Det skal ikke jeg bedømme.

Hennes politiske engasjement ble tent i kirken. Faren er prest i Svenska kyrkan, i Sorsele som ligger i Västerbottens innland, og i kirken kom tenåringen Amanda Lind i kontakt med en bevegelse som kjempet for global solidaritet med u-land.

– Ja, jeg vokste opp i Luleå – du vet hvor det er? smiler hun og jeg bekrefter at jeg har hørt om Luleå, og ikke minst, om ishockey.

– Wow, er det sant? Hockey ble aldri min greie, men jeg drev litt med kunstløp. Søsteren min drev også kunstløp samtidig som Alexander Majorov, faktisk. Vi var heldige som vokste opp i en sportsinteressert familie, men jeg forelsket meg altså i tennis.

I kirken fikk hun opp øynene for de globale, strukturelle urettferdighetene og skjevhetene mellom den rike og fattige verden.

– Siden fortsatte mitt politiske engasjement i fredsbevegelsen og i dyrevernsorganisasjoner, samtidig som miljøspørsmålene kom stadig hyppigere rundt millenniumsskiftet. Global oppvarming var et stort tema på agendaen. Gjennom Grønn ungdom oppdaget jeg en bevegelse og et parti med en ideologi som omfavnet alt det jeg var opptatt av. De hadde et helhetsperspektiv som gjorde at man ikke måtte velge enkeltsaker, men kunne jobbe bredt med systemene.

– Tror du på gud?

– Ja, jeg er troende. Jeg kaller meg ikke kristen, tro er for meg en individuell sak. Men jeg kjenner meg hjemme i kirken og går i kirken flere ganger i året.

– Men du tenker at det er noe som er større enn bare dette livet?

– Ja. Absolutt.

Les også: – Nå blir det røkelse, chakra og gress i departementet!

Da Amanda Lind begynte på universitetet i Umeå på begynnelsen av 2000-tallet ble hun raskt ønsket velkommen inn i kommunepolitikken. I 2005 fikk hun sommerjobb på fylkesmuseet i Härnösand, bodde i tipi og syklet til og fra jobben hver dag. Det var også da hun traff sin ektemann, kunstneren og filmskaperen Björn Ola Lind (55). I 12 år har de vært gift, de har to barn, et tredje på vei, samt at han har to barn fra tidligere forhold. I dag bor familien i Härnösand, fem timers reise fra Stockholm. Amanda Lind er ukependler, og det blir leksehjelp og eventyrlesing over Skype. Ektemannen beskriver ifølge Expressen seg selv som multikunstner, han jobber med film, foto og performance, spiller yidaki – det vi i vesten kaller didgeridoo – og har levd med urbefolkningen i Australia. Samenes kår og kultur i Sverige er noe Amanda Lind selv er sterkt engasjert i, og som hun understreket da hun ble presentert av Löfven i vinter.

– Det er fint å kunne dele både interesse, livsstil og innstilling til livet med mannen min, det er jo både gøy og positivt.

– Du har også studert alternativ medisin, hvor alternativ er du egentlig?

– Det beror på hva man legger i det ordet, det er lett å se en sjablong. Men jeg mener folk må få leve slik de vil og syns det er forkastelig å rangere hva som er finkultur og lavkultur. Så får de bare raljere over at jeg har visse typer fritidsinteresser. At jeg for eksempel drev på med laiv – levende rollespill – en stund. Det er en voksende ungdomsbevegelse som mange sikkert syns er litt underlig, sier Lind.

– Er det en generasjonsgreie?

– Kanskje. Alt som ikke er mainstream kan sees som rart eller nerdete. Men det er fantastisk å kunne leve i et pluralistisk samfunn der mangfoldet kan utfolde seg.

– Hva slags rollespill likte du å drive med?

– Det var sånn typ «Drakar og demoner» som jeg spilte sammen med mine brødre og kompiser. Senere tok jeg det ett skritt videre og startet med laiv. Det holdt jeg på med i flere år, og det lærte meg enormt mye.

– Hva kan man lære av rollespill?

– Det er først og fremst gøy, men det beriket også med en nærhet til naturen. Og så var det kreativt, vi drev med håndverk, sydde kostymer, dramatiserte og levde oss inn i andre personer. Å møte andre mennesker og å gå inn i en annen verden med andre typer roller var spennende.

Selv foretrakk hun å spille karakterer med sammensatte personligheter, den typen man liksom aldri blir helt sikker på om er ond eller god.

– I fantasy handler det mye om ondt og godt, men jeg likte roller som kunne være litt overskridende der. Og så likte jeg å spille den typen karakterer som bor i skogen. Alver og den slags.

– Litt som Galadriel i «Lord of the Rings»?

– Et bra eksempel! Man tar et annet perspektiv. Det er spesielt artig med «Game of Thrones», som spiller mye på det der med at det ikke finnes noe rent ondt eller godt, bare ulike perspektiv og ulike drivkrefter.

– «Game of Thrones»-finalen ble en skuffelse for mange, og kritikere hevder serien til slutt sviktet kvinnene. Hva syntes du selv om slutten?

– Jeg tilhører de som stod opp tidlig på morgenen for å se den siste episoden. Slutten ga meg blandede følelser. Jeg skulle gjerne sett at det var blitt laget flere episoder til siste sesong, slik at trådene kunne blitt samlet bedre. men alt i alt har det vært en spennende serie.

Amanda Lind er utdannet psykolog og jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien i Härnösand før hun ble heltidspolitiker i 2011. Hun ser fram til å jobbe med psykologi igjen senere, og kan også se for seg en framtid på landet.

– Vi bor jo i et villaområde i Härnösand, og jeg kan se for meg en framtid der vi bor enda mer landlig, kanskje med egne dyr, og at vi dyrker saker.

– Men jeg har lest at du måtte ha hjelp av en liberaler-naboer til å få orden komposten din?

– Ja, vår kjære nabo, smiler hun.

– Jeg har mye å lære. Min pappa jakter og jeg kunne for eksempel godt tenke meg å ta jegereksamen.

– Spiser du kjøtt?

– Ja, det gjør jeg. Vi spiser mye vilt, min pappa jakter rein, så det blir en del reinsdyrkjøtt og ellers forsøker vi i mest mulig grad å spise økologisk, altså kjøtt fra frittgående dyr. Jeg synes den industrielle kjøttindustrien der dyr plages er noe vi må jobbe mot, men vi prøver også spise mindre kjøtt for klimaets skyld.

– Bruker du ekte pels?

– Nei. Nei-nei-nei.

MeToo-bølgen har også nådd Sverige. Beskyldninger om overgrep og seksuell trakassering har rast i Svenska Akademien, på Dramaten og i svenske medier, politikken og kulturlivet generelt.

– Selv i likestillingens høyborg Sverige har gubbekulturen florert?

– Ja, det er en ukultur som har eksistert lenge både i kulturen og politikken. Det som er spesielt for store kulturinstitusjoner er at de er tradisjonsbundne, med strenge hierarkier, usikre arbeidsvilkår og mange, uryddige ansettelsesforhold som gjør at folk kanskje ikke tør eller vil si ifra om de ser eller opplever noe galt. Slik utvikles taushetskulturen. Den blir liksom sittende i veggene.

– Hva har du tenkt å gjøre med det?

– Det er noe min forgjenger Alice Bah Kuhnke jobbet veldig hardt for å bryte, og det ville jo sjefene og styrene i de store, statlige kulturscenene være med på. Så vi kommer til å fortsette den jobben. Hele metoo-diskusjonen har gudskjelov gjort at kvinner nå føler seg trygge nok til å fortelle sine historier, fordi de blir hørt og trodd.

– I Oslo har byråd Lan Marie Nguyen Berg blitt utsatt trusler og grov sjikane. Har du opplevd det samme?

– Jo absolutt. Kanskje spesielt nå på Twitter og andre sosiale medier, der fremfor alt kvinnelige partilederne får utstå fryktelig mye, både i form av trusler, sjikane og hat – mer enn menn.

– Hva har folk sagt eller skrevet til deg?

– Truslene har en typisk sexistisk tilnærming og det finnes en sjargong og en sterk vilje til å forsøke å forminske kvinner som deltar i politikken. Det går på å kritisere både hvordan man ser ut, hva man har på seg og hva man mener, og kritikken kommer fra både høyre og venstre. Kravene om at kvinner skal prestere på et helt annet nivå enn menn, de finnes fortsatt, sier hun og legger til;

– Det er sikkert de som har fått lide mye mer enn meg, som er del av et parti der likestilling er en selvfølgelig del av ideologien. Og mange, fremfor alt kvinner, vegrer seg fra å delta i politikken nettopp fordi man må ha så tykk hud og ta imot så mye skit. De er ikke beredt på det. Og det er et stort problem, og helt imot alle demokratiske prinsipper. Det må ikke være sånn at du må har ekstra hard hud for å delta i politikken, da tror jeg ikke vi nødvendigvis får de beste politikerne.

– Er selvsensur blitt mer vanlig i Sverige?

– Ja, blant både politikere, journalister og kunstnere. Selv på øverste nivå vegrer man seg fra å si eller skrive saker, og selv om det man skriver er helt riktig vegrer man seg, fordi man vet hva det drar i gang. Det er skremmende, fordi det truer det frie ordet.

###
Foto Sissel Hoffengh

Audiensen er over. Amanda Lind ser på opptakeren min og sier:

– Oi, batteriet er gått ut. Og det var jo en ting jeg hadde lyst til å si, som du ikke spurte om.

– Å ja?

– Jeg var gravid da jeg fikk denne jobben, og har merket meg at debatten på det området har endret seg i Sverige.

– Er det blitt greit for politikere å få barn?

– Ja, altså, da tidligere demokratimininister Birgitta Olsson fortalte at hun skulle ha barn ble det veldig mye debatt om hvorvidt man kan få barn som minister. Og, min graviditet har også vakt en viss oppsikt. Men nå finnes det et regelverk for dette, og jeg fikk også mye støtte fra andre partiledere, alt fra Kristdemokraterna til Centerpartiet – og av Birgitta Olsson selv.

– Men dette er fortsatt noe man ikke ville diskutert om du var en mann.

– Nettopp. Men vi har kommet en bit videre, selv om det er litt igjen. Det føles positivt.

Amanda Sofia Margareta Lind (38)

Sveriges kultur- og demokratiminister.

Fra Miljøpartiet.

Født i Uppsala, oppvokst i Luleå.

Utdannet psykolog fra universitetet i Umeå.

1999: Ble medlem i Miljøpartiet og kom etter hvert også inn i lokalpolitikken.

2009-2011: Jobbet som barne- og ungdomspsykolog i Västernorrlands läns lands­ting.

2016: partisekretær for Miljøpartiet.

Ble i januar i år utnevnt til kulturminister i Stefan Löfvens regjering.

Gift med kunstneren Björn Ola Lind, har to barn, to bonusbarn og ett barn på vei.

5 favoritter:

Musikk: Svensk folkemusikk, visesang, Lars Vinnerbäck. Og Queen, som min sønn har hørt mye på etter at vi så filmen. Gøy å oppdage noe nygammelt.

Film: Amanda Kernells «Sameblod» er sterk og lærerik. Og «Lord of the Rings»-filmene.

Bok: Malin Persson Giolitos bok «Størst av alt», som er bra. Ellers liker jeg nordsvenske
forfattere som Mikael Niemi, Sara Lidman, Torgny Lindgren, som også skriver om disse stedene.

Mat: 

Liker surstrømning, men det blir ikke så mange ganger i året. Og viltstek med

Sted: Plats, altså? Härnesand der jeg bor. Og så liker jeg meg godt på fjellet.

Mer fra Dagsavisen