Nyheter

«Det beste var jo at du var søt»

«Foredraget var bra, men det beste var jo at du var søt å se på». Mannen på NHOs årskonferanse var en av mange øyeåpnere for bokaktuelle Isabelle Ringnes.

Dere skriver om ubevisst diskriminering som en av likestillingens største fiender. Hva innebærer det?

– Alle de små episodene det er vanskelig å sette fingeren på. Alt det ulne og usagte. Spøkene, kommentarene og oppførselen som gjerne blir bortforklart, rasjonalisert og bagatellisert både av dem som diskriminerer og av omgivelsene. Tilsynelatende er dette små og ubetydelige enkeltepisoder og misforståelser man bør heve seg over. Men det er det ikke. I sum har de stor effekt og påvirker oss som samfunn. Jeg opplever at mange blir overrasket over omfanget av ubevisst diskriminering når vi holder foredrag.

Med diskriminering og likestilling som arbeidsfelt, hvordan reagerer du når du selv plutselig står midt oppe i det?

– Jeg har en fersk episode jeg opplevde for få dager siden. Jeg skulle delta i en paneldebatt i et kjent humorprogram på TV og snakke om framtidas teknologi som er mitt fagfelt. Da de to mannlige paneldeltakerne var presentert med titler og hva de hadde gjort, introduserte programlederen meg ved å si: «Og så har vi bryggeriarvingen» (Isabelle Ringnes er datter av Christian Ringnes, red.anm.). Bryggeriarving?! Jeg ble helt satt ut. Der og da ga det meg en umiddelbar følelse av at jeg hadde mer å bevise overfor publikum enn mine mannlige meddebattanter. Hvorfor skulle en bryggeriarving ha noe fornuftig å si om framtidas teknologi og automatisering, liksom. Jeg burde sagt ifra, men gjorde det ikke. Da jeg gikk derfra, var jeg opprørt. Det spant rundt i hodet.

Les også: I disse yrkene er lønnsforskjellene mellom kvinner og menn størst

Hvorfor sa du ingenting?

– Flere grunner, tror jeg. Det var i seg selv litt skummelt å sitte i et TV-studio med kamera og publikum og skulle snakke om et tema jeg brenner for. Jeg var nok også redd for å bli oppfattet som følsom og uprofesjonell. Jeg har mye humor og selvironi, men dette føltes ikke morsomt. Likevel brukte jeg mye energi på å spørre meg selv om jeg hadde overreagert og burde tålt dette. Da jeg tok det opp med programlederen i etterkant, ble han veldig lei seg og beklaget. Det var ikke meningen å drite meg ut eller gjøre meg mindre. Hensikten var å «spice opp» introen.

Hvordan diskriminerer vi uten at vi er klar over det?

– Samme handling kan være enten bevisst eller ubevisst diskriminering, avhengig av hva intensjonen til avsender har vært. Et eksempel er når sjefen velger Ola istedenfor Kari til å lage en komplisert excel-analyse. Intuitivt vil mange tenke at Ola er god på data og vil løse oppgaven effektivt. Er det derimot viktig at presentasjonen er «fresh» samtidig som det skal skrives et godt referat, velger man Kari. Hvorfor? Kjønnsstereotypiene gjør at vi tillegger henne egenskaper og antar at hun er mer nøye, har pen håndskrift og så videre. Det var ikke meningen å forskjellsbehandle. Det bare ble sånn.

Hvilke former for ubevisst diskriminering rammer i størst grad kvinner?

– En kjent casestudie fra Harvard Business School på 2000-tallet, som ble reprodusert av Tankesmien Agenda i samarbeid med Markedshøyskolen i 2015, er en god illustrasjon på dette. Over 100 norske studenter fikk seg forelagt en historie om en suksessrik karrierejeger. I casen den ene halvdelen av klassen fikk, het personen Hanna. Den andre halvdelen av klassen fikk samme historie, men da het personen Hans. Studentene likte Hanna dårligere enn Hans og syntes hun var en dårligere leder. De oppfattet også Hanna som mer sjefete og egoistisk og mente hun var en dårligere forelder. Hans, derimot, ble oppfattet som en bedre mentor som studentene gjerne ville gå ut og drikke øl med. Noe av det mest oppsiktsvekkende var likevel at de norske studentene ikke svarte veldig annerledes enn de amerikanske studentene hadde gjort 15 år tidligere. Dette viser at vi reelt ikke er likestilt i Norge og at kjønnsstereotypier og ubevisst diskriminering former samfunnet vårt på mange nivåer.

Kontreadmiral Louise K. Dedichen: – Jeg har nok tenkt mer på det i ettertid hvorvidt det var et voldtektsforsøk enn det jeg gjorde der og da.

Hvordan skal vi som enkeltindivider og samfunn ta ansvar for å bekjempe kjønnsstereotypier?

– Vi må være mer bevisste og si ifra – både på egne og andres vegne, selv om det kan være vanskelig. Også menn må oppfordres til å si ifra mye oftere fordi omkostningen ved å gjøre det ofte er mindre for dem enn for kvinner. Det skal mer til før menn oppfattes som pripne og vanskelige, slik kvinner som sier fra ofte blir. Heldigvis er det allerede mange menn som tar ansvar, men jeg skulle ønske det var langt flere. Det er også viktig at vi kvinner inkluderer menn i samtaler om temaet fordi det gir dem innsikt og motivasjon til å engasjere seg. Ifølge den kjente kjønnsforskeren Iris Bohnet er det to måter å skape endring på: Enten ved å endre måten vi tenker på, noe som er både tidkrevende og omfattende. Dernest ved å gå mer systematisk til verks med tiltak for å hindre ubevisst diskriminering i strukturene, for eksempel i bedrifter. Det er viktig å jobbe med begge deler.

Hvordan står det egentlig til med likestillingen i Norge?

– Det er ingen tvil om at vi er et av verdens mest likestilte land. Likevel har vi et godt stykke igjen. Det ser vi ikke minst på andelen kvinnelige ledere, toppledere og styreledere i næringslivet. Ifølge Core tjener kvinner 88 prosent av det menn gjør, og menn får sjeldnere hovedomsorgen for barn i norsk rett. Vi er kommet langt på det juridiske, men kulturelle kjønnsstereotypier og ubevisst diskrimering gjør fortsatt at ikke alle har like muligheter.

Hvilke personlige erfaringer har vært en øyeåpner for deg?

– Helt siden barndommen har jeg opplevd at jenter som hevet stemmen og tok plass, ofte ble bedt om roe ned og være mer forsiktige, eller fikk høre at de var sjefete. Mens guttene ble unnskyldt fordi «gutter er gutter». Da jeg studerte media og ledelse i New York, som er et teknologifokusert studium, var jeg ofte eneste jente på teknologikonferanser der store aktører jaktet på nye medarbeidere. Der møtte jeg fordommer som ga meg ubevisste signaler om at jeg befant meg i en bransje jeg ikke hørte hjemme i. Jeg opplevde å bli spurt om jeg var invitert med på en dårlig date og om jeg var en del av personalet der konferansen ble holdt. Da jeg en annen gang fortalte om utdanningen min og meldte min interesse til jobben som produktsjef på en stor stand, ble jeg ikke bedt om å sende inn en søknad. Isteden fikk jeg til svar: «Jeg tror ikke det er noe for deg, men vi trenger et nytt ansikt utad.» Jeg tok ikke konfrontasjonen og søkte heller ikke jobben.

Les også: Erna Solberg ser utløpsdato på fedrekvoten

Er 8. mars viktig?

– Ja! Både for å feire de mange sterke kvinnene som kjempet fram rettigheter vi har i dag og som mange tar for gitt og for å belyse hva vi fortsatt må jobbe med – og ubevisst diskriminering som hindrer et likestilt arbeidsliv der alle har like muligheter og ikke er begrenset av kjønnsstereotypier. Dagen er også en solidaritetsmarkering med kvinner i land der det skjer åpenbare menneskerettighetsbrudd.

Går det riktig vei i norsk næringsliv?

– Fra vi i 2015 grunnla selskapet Hun Spanderer, som jobber for mer likestilling, har vi sett et stort skifte. Vi ser vilje og mobilisering for å ta tak i dette. Elleve av de største norske bedriftene som vi samarbeider med, har vist at de vil legge en innsats i arbeidet for å få til endring. Mange bedrifter og arbeidsgivere tar kontakt fordi de ønsker hjelp. Derfor har vi laget et digitalt verktøy der bedriften kan legge inn informasjon om ting som rekruttering, kjønnsbalanse, avansement, lønn og foreldrepermisjon separert innenfor ulike roller og nivåer i bedriften. Det gir en solid forståelse av hvor bedriften «lekker» og hvor utfordringene ligger.

Går du i tog 8. mars?

– Jeg liker å si at jeg går i 8. mars-tog hver dag. Denne dagen skal jeg holde tre foredrag og være på TV og radio hele dagen. Likestilling er min fulltidsjobb så jeg håper jeg tar min del av kaka.

Les også Sigrid Bonde Tusviks kommentar: Sitt ned og hold kjeft

Mer fra Dagsavisen