Det alle hører på 20 år etter

Av: Geir Rakvaag

– Vi viderefører tradisjonen fra rockens store helter. Om 20 år er Gluecifer det folk kommer til å huske fra 90-tallet, sa gruppa første gang de ble intervjuet her i avisa.

Dette var nok sånt som vi flirte litt medfølende av den gangen. Gruppa hadde nettopp gitt ut albumet «Soaring With Eagles At Night, To Rise With Pigs In The Morning». Fra stjernene til rennesteinen, veldig fritt oversatt. Men så godt som nøyaktig 20 år etter er det så mange som husker Gluecifer at de har solgt ut Sentrum Scene fire ganger de to neste helgene. 7.000 billetter til sammen. Dette er den samme gjengen som bestemte seg for «å kjøre på med alt» etter å spilt for 100 mennesker på den lille klubben Last Train en gang på 90-tallet.

Gluecifer var først og fremst en overdådig fantasi om rock ‘n’ roll, og altfor gode til å være «sant» for dem som sverger til det autentiske. Helt skamløst herjet Gluecifer videre med rockens største klisjeer, med alle de riktige bevegelsene på scenen. Gitar- og mikrofonføringen var så høy at det nesten ikke var til å tro. De poserte bredbeint på plate også, med brautende sanger om å leve livet slik det passer seg, uten å ta hensyn til andre, og i hvert fall ikke seg selv. Sex, drugs and rock ‘n’ roll blir sjelden bedre rendyrket som formel enn dette. Mange prøver, men få når opp. For «utvikling», «variasjon» og «modenhet» var det best å lete andre steder.

Les også: Gil Scott-Heron regnes som selveste gudfaren av nåtidens amerikanske rappere (DA+)

Gluecifer besto av Biff Malibu, Raldo Useless, Danny Young, Captain Poon, og Jon Average. Average ble etter hvert byttet ut med Stu Manx. Tidlig dukket det opp en mistanke om at dette ikke var medlemmenes virkelige navn (med et mulig unntak av Danny Young). Spesielt siden vi så vidt husket Biff Malibu fra gruppa The O-Men, som hadde gitt ut noen album noe år før, og da het han Frithjof Jacobsen.

– Folk er ikke så hypp på å bli kjent med oss som kunstnere og personer. De er interesserte i det vi leverer, og det er stor, fet rock, sa Malibu i det omtalte første intervjuet.

Saken fortsetter under bildet. 

Slik så Gluecifer ut i sin spede begynnelse, for 20 år siden. Foto: Stein Marienborg

Nettopp derfor tok det litt tid å ta dem på alvor. Ikke for at man nødvendigvis skulle ta et sånt band på alvor, men i alle fall skjønne at dette ikke bare var tull. Jeg skjønte ikke helt hva Gluecifer tok med seg til festen før de fikk oppgaven med å åpne hovedscenen på Roskilde Festival i 1999. Et for de fleste helt ukjent norsk band! Kledd i røde velurskjorter, med alle de riktige bevegelsene.

Foran scenen vaiet et gammelt flagg fra Sovjetunionen. På scenen var det bare vestlig dekadanse i fri utfoldelse. I en uttrykksform der holdbarhet gjerne blir forbundet med begreper som «ærlighet» og «nødvendighet» skulle man ikke tro på en sanger som kalte seg Biff Malibu, som sang sleske sanger om Oslos mindre ærbare sider, snakket engelsk mellom låtene, og som sist vi hørte ham lese økonominyhetene på NRK P2. Senere er Frithjof Jacobsen blitt en profilert aviskommentatorer i VG. Han skriver om problemer innad i Kristelig Folkeparti, og står på scenen og synger «Here Come The Pigs». Hvis vi har kommet til å raljere med dette dobbeltspillet litt for ofte, er det bare av ren misunnelse.

Les også: Det er tid for popquiz! (DA+)

Gluecifer fikk sitt store gjennombrudd med «Easy Living» og albumet «Basement Apes» i 2002. Norsk kulturråd kjøpte inn et stort opplag, til fordeling på biblioteker rundt i landet. Gluecifer var blitt mainstream.

Saken fortsetter under bildet. 

Gluecifer anno 2018. Foto: Pål Laukli 

– Vi var særdeles uhippe en stund, men vi tror at rock trengs. Det er noe med at vi trodde på dette. Dette med et band som står og lager noe der og da, det kommer aldri til å bli borte. Interessen kommer nok til å gå nedover igjen, men den kommer alltid til å være der, mente Biff Malibu den gangen.

At interessen for Gluecifer er mangedoblet etter alle disse årene hadde han vel knapt trodd selv.

Vi satte oss ned og snakket med Gluecifer om deres store forbilder. Stones, Lizzy, Quo, Zep, The Who, Small Faces, AC/CD, Slayer, Raga og Backstreet Girls.

– Men tenk deg at Backstreet Girls hadde vært et ungt band som hadde kommet opp i dag. Vi kan godt skjønne det om de føler seg snytt nå, mente Gluecifer, som var blitt forgrunnsfigurer i en ny bølge av skandinavisk rock, med Turboneger som eneste utfordrer i Norge.

Les også: Rockestreker på sitt beste og verste (DA+)

– Andre kunne komme der med dype og alvorlige ting, men det passet aldri oss. Men likevel blir vi avskrevet som rock på lissom, mente de likevel i 2002. I utlandet var de blitt store kulthelter. «En verden der Richard Ashcroft er stjerne og Gluecifer forblir ukjente er «a world gone fucking mad» skrev musikkavisa NME. Til å være et band få trodde på til å begynne med, er hevnen sikkert søt. Ashcroft kom for øvrig med et nytt album denne uka, uten å bli invitert til Lindmo på fredagskvelden.

Gluecifer fikk et relativt stort publikum til slutt, men de nådde aldri arenastatus, de kunne ikke være hovedattraksjoner på de store festivalene, og ved veis ende fikk vi inntrykk av at noen av medlemmene hadde behov for å leve et ordentlig liv. Det var dem vel unt. Men likevel, da vi omtalte Gluecifers samlealbum i 2008, tre år etter oppløsningen, sluttet vi ironisk med at det gjensto å se om det ble gjenforening på Øyafestivalen allerede året etter, eller kanskje først i 2010? Gluecifer klarte imidlertid å holde seg på matta i enda ti år til. Det viste seg å være et svært godt valg. Nå har de ingen planer om flere konserter, men vi har likevel på følelsen at de kan være tilbake igjen før vi aner det.