Den store stemmen har stilnet

Aretha Franklin døde hjemme i Detroit torsdag, etter lengre tids sykdom, 76 år gammel. Franklins liv var en historie om det moderne Amerika. Hun sang på møter med Martin Luther King Jr. og ved innsettelsen av både Bill Clinton og Barack Obama som presidenter. Hun ga stemme til borgerrettighetsbevegelsen, til feminismen, og dansegulv over hele verden.

Hun ble den første kvinnen som fikk plass i den amerikanske Rock’n’Roll Hall Of Fame. Og hun fortsatte å fengsle unge lyttere: «I got no one to confide in/ Aretha, nobody but you», sang Rumer på sitt debutalbum. Soulmusikken har alltid vært en god venn i nøden.

Les også: Aretha Franklin er død

Djevelen har ikke alltid fått de beste sangene – for ikke å snakke om sangerne. Som så mange andre store soulsangere begynte Aretha Franklin i kirka, i New Bethel Baptist Church i Detroit, der faren hennes var prest. Som 17-åring hadde hun allerede to barn, så alt lå ikke til rette for en karriere i popmusikken.

Barna vokste opp hos bestemoren, mens Aretha ble oppdaget av talentspeideren John Hammond, som før hadde gitt ut plater med Robert Johnson og Billie Holiday, og som senere skulle ta seg av Bob Dylan og Bruce Springsteen.

Aretha Franklin ble ikke en like vellykket satsing i utgangspunktet. Plateselskapet Columbia forsøkte å gjøre henne til en slags ny Billie Holiday, men intensiteten var ikke den samme. Hun sang den gamle standardlåten «Try A Little Tenderness» smektende nok i 1962, men mulighetene i sangen ble ikke utnyttet sammenlignet med den mer sjelfylte versjonen Otis Redding skulle komme med fire år senere. Suksessen uteble også.

Columbia mistet interessen, men Aretha Franklin fikk ny kontrakt med Atlantic. Hun dro til studioet Muscle Shoals i Alabama sammen med produsenten Jerry Wexler, og ble født på ny, som en av verdens fremste soulsangere. Den første singelen, «I Never Loved A Man (The Way I Loved You)», fra 1967 er full av kjødets lyst, men det er igjen stemmen til en gospelsanger vi hører. Den neste, «Respect», var skrevet og allerede spilt inn av Otis Redding, men nå var det hun som forbedret en sang han hadde sunget.

«Respect» ble nr. 1 i USA sommeren 1967. og samtidig en samlende motto for den aktive borgerrettighetsbevegelsen. Og for feminister av alle hudfarger. Sangens status ble langt senere forsterket av en reklamefilm for FNs høykommisjonær for flyktninger, der en rekke framstående flyktninger danset til «Respect»: Madeleine Albright, Rigoberta Menchu, Isabel Allende og flere andre.

Les også: Definisjonen av soul

I 1967 og 1968 ga Aretha Franklin ut fire album. Hun var mye i studio, og spilte en dag inn Burt Bacharach og Hal Davids «I Say A Little Prayer» nærmest for å more seg litt. For Dionne Warwick hadde hatt en stor hit med den i USA året i forveien, men Aretha Franklins versjon ble også en stor suksess, og var hennes store gjennombrudd i Europa. I Norge tok den albumet « Aretha Now» høyt på salgslistene, selv om hun aldri har hatt en singelhit på egen hånd her i landet. Det sier vel mer om de norske hitlistene enn henne, må det være lov til å si.

Aretha Franklin hadde flyskrekk. Derfor var hun lite å se i vår del av verden, og opptrådte ikke i Europa etter 1983. Hun besøkte Stockholm i 1968, og svensk TV tok heldigvis opp konserten. For dem som vil høre mer av henne på scenen finnes det to fremragende konsertopptak fra glansdagene. «Live At The Fillmore West» kommer fra San Francisco i 1971, fra et lokale som vanligvis var et tilholdssted for rockens største hippier, men som her ble omformet til svett danselokale. Ray Charles kommer på midtveis for å gi henne litt pes.

Les også: 70 år fulle av sjel

Enda mer bemerkelsesverdig er gospelplata «Amazing Grace» fra 1972. «Hvis Gud hadde vært en kvinnelig soulsanger, hadde hun sannsynligvis hatt en stemme som Aretha Franklin», står det i heftet til nyutgivelsen. Det er ei plate som når langt ut over grensene for gudsdyrkelse, den kanskje alle sterkeste manifestasjonen av potensialet i stemmen hennes. Den kan nytes med stort utbytte av alle uansett livssyn, på samme måte som hun selv gjør verdslige sanger som «You’ll Never Walk Alone» og «You’ve Got A Friend» til sterke uttrykk for sin egen tro.

Aretha Franklin kom tilbake for å framføre enda en stor feministisk programerklæring med «Sisters Are Doing It For Themselves», sammen med Annie Lennox og Eurythmics i 1985. Hennes aller største hit fulgte da hun sang «I Knew You’ve Been Waiting» sammen med George Michael i 1987.

Aretha Franklins stemme hørte til blant verdens store underverker. Dessverre var det sjelden den kom til sin rett i senere år. At Aretha Franklin skulle lage en nytt vidunderlig album var det vel ingen som turde å håpe på da hun kom med «Sings The Great Diva Classics» i 2014. Så gjorde hun det likevel. Blant annet med en versjon av Adeles «Rolling in The Deep», en mektig sang i seg selv, som her går fra det rungende dypet til nye høyder når det legges inn et kor fra «Ain’t No Mountain High Enough». Ingen sang som Aretha Franklin. Respekt!