Nyheter

Den lesbiske presten

Claire Gouldthorp har vurdert å snu ryggen til kirken, men innerst inne vet hun at Gud elsker henne akkurat som hun er – selv om hun er lesbisk.

– Hvordan var det å søke jobb i en menighet i Stavanger som lesbisk prest? Det er vel ikke akkurat sånn at man skriver legning på CV-en?

– Jo. Jeg gjorde på en måte det.

Hun tar en lang pause. Tygger litt på det. Og fortsetter:

– Jeg synes det var enklere at de bare visste det fra dag én. På den måten vet de med en gang om jeg er aktuell eller ikke. Og da slapp jeg dessuten å ta det opp senere i prosessen, og risikere at det blir et stort problem.

– Men er det nødvendig? 

– På en måte er det nødvendig. For jeg vet at det ikke er alle menigheter jeg kan få jobb i. Det er jeg helt klar over. Så for å se om dette var en menighet jeg kunne jobbe i, skrev jeg det. Er det helt uaktuelt hører jeg ikke mer fra dem, og da utsetter jeg verken meg selv eller menigheten for vanskelige ting.

Mellom bibler og bøker om kristendommen stikker et par blå Converse-sko fram i bokhyllen på det lille kontoret i Kampen menighet. Bak pulten sitter en blond, britisk kvinne og snakker med nærmest perfekt skarre-r – til tross for at hun kun har bodd i Stavanger i seks år. Hun smiler, nesten litt unnskyldende, når det påpekes, og forteller at hun har blitt fortalt tidligere at hun har et godt språkøre.

Den blonde briten er Claire Gouldthorp. En 36 år gammel prest fra Cambridge i England, som flyttet til Norge og Stavanger i 2012, sammen med kona Katrine.

Allerede som 13-åring visste hun at hun ville bli prest, og kallet kom for alvor da hun fylte 16. Først syv år senere fant hun ut at hun er homofil, men det var ikke noe problem for kirken hennes i England. Hun vokste opp i det hun beskriver som et «åpent kirkesamfunn», med prester som var opptatt av å være åpne for forskjeller uten å dømme.

– Jeg har nok vært ganske heldig, sammenlignet med dem som er oppvokst i små bedehusmiljø. Så jeg tror jeg egentlig har hatt det ganske greit, sier Gouldthorp.

At hun var homofil var sjelden et problem, men hun husker godt da hun ringte studentpresten for å fortelle om åpenbaringen hun hadde gjort seg. Selv om kirken i England er liberale og åpne, er de likevel splittet, og Gouldthorpe var usikker på hvor studentpresten personlig sto i saken om homofili.

– Jeg ringte ham og sa at jeg hadde noe å fortelle. Jeg sa til ham at jeg har fått meg kjæreste – en jentekjæreste – og da svarte han «å, så koselig! Hva heter hun?». Jeg kunne ikke fått bedre respons enn det, sier Gouldthorp.

Etter endt presteutdannelse jobbet Gouldthorp som prest i en liten menighet i en fattig bydel i England, hvor barnefattigdom, sosiale problemer og arbeidsledighet var noen av tingene hun så daglig. Etter tre år i menigheten flyttet hun til Norge med kjæresten Katrine. Alt var annerledes i Norge, og kirken var ikke på langt nær så liberal som i England. Forskjellene var store, og Gouldthorp visste at det kunne bli en utfordring å få jobb.

– Jeg har tenkt litt på dette. I England var jeg ikke en av dem som gikk først. Der hadde noen allerede kjempet kampen for meg, slik at jeg kunne sitte der, føle meg trygg og ha det greit. Mens her, i alle fall i Stavanger, er jeg plutselig en av dem som går først, Gouldthorp.

– Hvordan føles det? At du plutselig er fanebæreren? 

– Det … Er jo ikke noe jeg har tenkt at jeg skulle gjøre. Det bare ble sånn, sier hun og ler.

Men selv om den norske kirken ikke er like liberal som den engelske, fikk likevel Gouldthorp seg jobb som trosopplærer i Kampen menighet. Hun vet at menigheten hun jobber for har delte meninger, men hun sier hun bare har opplevd positivitet fra kolleger og kirkegjengere. Likevel innrømmer hun å ha holdt legningen skjult etter hun ble ansatt i menigheten.

– Da jeg startet i Kampen menighet jobbet jeg mye med eldre damer. Og jeg bestemte meg for å ikke si noe til dem før jeg var klar for det. Det gikk nærmere to år før jeg sa det til dem, men da jeg først sa det gikk det greit. For da kjente de meg jo. De har nok ikke endret sin generelle mening, men jeg er liksom helt grei. Når folk blir kjent med meg pleier det å gå helt fint at jeg er lesbisk, sier Gouldthorp og ler.

Men hun innrømmer at hun har angret på karrierevalget, og at hun har vurdert å snu ryggen til kirken.

– Det er ikke lett å takle at mange ikke synes du skal være der du er, og de synes ikke du skal ha den jobben du har. Jeg tror på en kjærlig og aksepterende Gud, men mange mener at Gud ikke er kjærlig og aksepterende overfor meg. De mener at Gud mener at jeg er syndig som person, sier Gouldthorp.

###

For henne blir det helt feil å si at homofili er en synd.

– Jeg mener at det vi gjør som mennesker kan være feil, men sånn vi er som mennesker er ikke feil. Det er sånn Gud har skapt oss, og det er sånn vi skal være.

Hun forklarer at det også finnes dem som mener at det ikke er selve homofilien som er en synd, men at homofil sex er den store synden. Dette mener Gouldthorp er uforståelig, for hun mener det ikke går an å skille kroppen fra sjelen på den måten.

– Tenk om noen skulle sagt til alle heterofile mennesker at «det er helt greit at dere er heterofile, men dere får ikke lov å ha sex». Ja … Det hadde jo sikkert gått bra, sier Gouldthorp og ler.

Det hender at Gouldthorp hører kommentarer som sårer. Men hun tror ikke folk flest sier ting for å være slemme. Ofte sier de kanskje ting «på generelt grunnlag». Men det som blir sagt «på generelt grunnlag» blir som regel aldri sagt direkte til Gouldthorp. Som oftest blir det sagt i diskusjoner mellom flere. Og det var noen av disse diskusjonene som gjorde at hun nesten snudde ryggen til kirken da hun bodde i England.

Det lille kirkesamfunnet var midt i en stor diskusjon rundt homofili. Under en konferanse ble det heftig diskutert, og mange av tingene som ble sagt opplevdes som ekstremt sårende for Gouldthorp.

– At det var så mange mennesker der som ikke ville ha meg i kirken var veldig vanskelig for meg. Det gjorde ikke at jeg ville snu ryggen til troen, men til kirken. Så det var en vurderingssak da jeg flyttet til Norge; vil jeg fortsette å jobbe i kirken? Vil jeg gå inn i det igjen?

Hun gikk inn i det igjen, og forklarer samtidig at mange har det verre enn henne. Fordommer og meninger om at homofili er en synd, er det mange som sliter veldig med, forklarer Gouldthorp. Hun er kontaktperson for FRI Rogaland, og hjelper mennesker som er dratt mellom tro og legning.

– Mange er blitt fortalt fra de er små at å være homofil er det verste du kan gjøre. Det som ofte skjer er at de enten prøver å gå tilbake i skapet og lever på en løgn for å beholde troen. Eller så gjør de omvendt, at de hiver vekk troen for å være seg selv. For mange er motsetningene så store at de ikke klarer begge deler. De klarer ikke la være å dømme seg selv, sier Gouldthorp.

– Men kan man ikke tolke Bibelen på forskjellige måter? 

– Jo, det kan man. Jeg har ingen problemer med tro og legning, for jeg vet at Gud har skapt meg som jeg er, og Gud elsker meg som jeg er. Men når du har vokst opp med et gudebilde som sier at Gud hater deg, og at du er noe Gud hater … Det preger dem veldig, sier Gouldthorp.

Det er vanskelig å bygge opp et helt nytt gudsbilde, og å endre din oppfatning av hva og hvem Gud egentlig er, ifølge Gouldthorp.

– Noen har et gudsbilde som handler om at Gud dømmer. At dersom du gjør sånn og sånn, så havner du i helvete. Men andre har et gudsbilde av en Gud som aksepterer alle, som vil oss vel og som vil at vi skal være oss selv, forklarer hun.

– Å gå fra den ene til den andre kan være krevende. Du har blitt opplært til at Gud er på en måte, men så kommer plutselig jeg og sier at Gud er på en annen måte. Det er klart det er vanskelig, og det er ikke gjort over natten å endre og akseptere noe sånt, sier Gouldthorp.

For Gouldthorp er troen viktig. Spesielt i vanskelige tider. Da er troen det viktigste hun har. Og kirkefamilien, ikke minst. I tillegg til sin egen familie er det kirkefamilien som geleider henne når hun er i vanskeligheter, og som hjelper henne å se hva som er viktig i livet.

At hun, som lesbisk, jobber i en menighet i Stavanger, håper hun kan bety noe for andre. Hun håper andre kan se at, jo, det er mulig å være åpen og samtidig få jobb i kirken. Og at de er velkomne, selv om de har en annen legning. At de kan gifte seg i kirken, døpe barna sine i kirken og få aksept for hvem de er i kirken. At de kan være seg selv, og at det er helt greit. Likevel innrømmer hun at ting tar tid, og at det sannsynligvis ikke kommer til å bli full aksept for homofili i løpet av hennes levetid.

– For noen år siden var det et stort problem med kvinnelige prester, men nå er det ikke mange som bryr seg om det. Nå sitter jo jeg her, sier hun.

– Ting beveger seg veldig sakte i kirken. Men noen ganger er det greit. Det tar lang tid å endre meninger og holdninger.

I år arrangeres Stavanger på Skeivå for 20. gang. Vi har vi pratet med ulike mennesker om festivalen, utfordringer og veien videre:

Mer fra Dagsavisen