Den lange kampen om nattruten

Av Engwall Pahr-Iversen

Omkring midten av 1800-tallet var en gruppe shippingfolk i Bergen og Stavanger grepet av en felles fobi: De både tenkte, ønsket, og ville etablere en båtforbindelse mellom Rogaland og Hordaland.

Det var imidlertid shippingfolk i Stavanger som skulle gjøre det – først …

Historien om ferjeferden som etter hvert skulle bli kjent som Nattruten, begynte med atskillige sukk og stønn som det oftest gjorde når Stavanger og Bergen havnet i en eller annen form for duell. Da Det Stavangerske Dampskibsselskap omkring 1856 fant ut at lokal fjordafart slett ikke var noen lykkelig løsning for hjulbåten «Ryfylke», og i stedet satte den inn i en slags rutefart mellom Stavanger og Bergen, vakte ikke den nye ruteforbindelsen noe begeistringsbrøl blant kystfolket i det nordre nabofylket.

Det ble hauket høylytt fra de hordalandske fjæresteinene at skovlene på hjulbåten skremte bort livsgrunnlaget deres. Fisken skulle nemlig bli livredd av den sjøoppiskingen som skovlene sto for, og stakk fortere enn fort fra de beste fiskeplassene, het det fra bekymrede fiskere.

Nødropene fra den hordalandske kyststripen nådde fram til hovedstaden og ble hørt av handelsdepartementets mektige menn. Det var i dette departementet at sjøtrafikken den gang hørte hjemme. Byråkratene påla derfor DSD å la være å drive transport med dampskip på de tider hvor det pågikk sildefiske. Noen hjulbåt ville man slett ikke høre om.

LES OGSÅ: To britiske fotballtrenere fikk sparken i byen

Betydelig alvor

Departementet fastslo med betydelig alvor – formodentlig formulert med en utelukkende høyt hevet pekefinger – at «paa grund af den frygt som paa disse kanter baade af saltere og fiskere næres for, at den støi og bevægelse i søen, som dampskibe og i sær hjulskibe foraarsager, kunde skræmme silden bort fra de fiskepladse som ligger i den indre tildels trange passage eller dampskibernes vei».

Det ble ikke samme støyen i maktens korridorer da en bergensreder noen år etterpå brukte sluppen «Maagen» i relativt fast fart mellom Bergen og Stavanger. Siden den båten ble drevet fram med seil, ødela den tydeligvis ikke fiskens gang i vannet. Til gjengjeld førte vindens uransakelige veier til at reisen med «Maagen» både varte og rakk. Den kom fram når den kom fram – og det var sjelden at det tidspunktet samsvarte med ruteplanen.

LES OGSÅ: Lokalfilosofen skapte et verdensur

Da en fast og regelmessig ruteforbindelse omsider ble etablert mellom de to nabofylkene, sprang den imidlertid verken ut fra Bergen eller Stavanger. De to rivaliserende byene var kanskje først på valen, men det var sandnesfolk som handlet. Sandnesbuen nøyde seg ikke bare med å snakke, han satte i gang. Omkring 1870 startet det som ble benevnt som «sjøfartsinteresserte kretser i Sandnes» å tenke tanker om ikke bare å frakte flytende gjødning mellom Sandnes og Bergen, men også passasjerer.

Da kunstgjødselen slo ut den flytende gjødning, ble det også slutt på fraktefarten langs kysten av denne type varer. Skipper Chr. M. Aase var likevel ikke rådløs. Han innbød til tegning av aksjer i et dampskipsselskap som skulle trafikkere to ruter, Sandnes-Stavanger-Høgsfjord og Sandnes-Bergen. Om opprettelsen av den sistnevnte ruten het det at «kravet maa ansees at være ufravigeligt. Føies hertil hensynet til den store mengde varer som føres mellom Sandnes og Bergen og som maa omlades i Stavanger og dermed paaføres en nesten dobbelt fragt, bør visstnok denne fart en gang ukentlig haves for øie, om ikke iversættes straks.»

Sandnæs Dampskibs-Aktielselskab ble etablert i 1891 og kontraherte straks et kombinert laste- og passasjerskip på 187 bruttotonn ved Stavanger Støperi og Dok. Båten som ble døpt «Sandnæs», kostet 75.000 kroner og gikk sin jomfrutur til Bergen 19. juni 1892. I startfasen hadde skipet en ukentlig seiling til Bergen, mens det elles trafikkerte Høgsfjorden. Denne ruten ble imidlertid nedlagt da Sandnes Damp fikk en avtale med Poststyrelsen om føring av posten mellom Bergen og Stavanger. Dermed ble også avgangstiden satt til kvelden.

LES OGSÅ: Siddisen som gjorde svenske av seg

Ukentlig seiling

Selskapet startet med en ukentlig seiling mellom de to store vestlandsbyene, men økte etter hvert til tre ukentlige seilinger.   Noen flere ville ikke de forsiktige Sandnes-admiralene satse på selv om ruten gikk aldri så godt økonomisk. Transportkontrakten med postverket bidro nok til det gode resultatet. Det gikk imidlertid ikke mange år før det ble seks ukentlige seilinger mellom Stavanger og Bergen. Det sørget et samarbeid mellom Sandnes Damp og Stavangerske for. Disse to rederiene delte seilingene seg imellom, men holdt søndagen helt seilingsfri inntil 1898. Da var tiden inne til også å seile på helligdager. Rutefordelingene ble fire seilinger med båt fra Stavangerske, tre med skip fra Sandnæs Damp.

Freden og fordrageligheten mellom de to rederiene varte i en lang rekke år. Det skulle imidlertid snart bli blåst kraftig i krigstrompeter mellom rederiene i Stavanger og Sandnes. Striden startet riktignok ikke med nattruten mellom Bergen og Stavanger, men det var den felles drevne rutefarten som ble lidende og utsatt for en forunderlig rederikonkurranse.

I begynnelsen av 1920-årene var det stadig flere i Sandnes som tok til orde for at også Sandnes måtte få sin egen rute på Oslo. I 1924 ble det på generalforsamlingen i Sandnes Damp satt fram et forslag om å kjøpe inn en dampbåt som kunne settes inn i en kystrute til Oslo. Forslaget ble nedstemt, blant annet av representanter fra Stavangerske som hadde en solid aksjepost i sandnesrederiet.

Året etterpå bestemte Sandnes Damp seg på generalforsamlingen for å starte seilinger langs kysten til Oslo. Det vedtok også å sette det gamle nattruteskipet «Sandnæs» – som hadde fått navnet «Gann» – i sjødyktig stand for å betjene Oslo-ruten.

Første tur

Første turen gikk i mars i 1927. Noen måneder kjøpte Sandnes Damp det tyske skipet «Bürgermeister Eschenburg» på 1000 tonn dødvekt for 14.000 pund. Det ble både omdøpt og bygget om slik at skipet fikk noen passasjerlugarer og et stort kjølerom for «slakt og landmannsprodukter». I mai 1928 gikk «Jadarland» – som ble skipets nye navn – sin første tur i kystruten. Det skulle etter hvert bli et meget populært skip. Det var en stødig sjøbåt som ikke hadde problemer med å hanskes med uvær langs kysten.

Interiøret på MS "Sandnes". Foto: Stavanger byarkiv

Budskapet om Sandnes Damp startet med en egen rute til Oslo, ble ikke mottatt som noe gledens evangelium i Stavanger. Tvert imot ble det betraktet som en ren krigserklæring. I et par drøye tiår hadde Stavanger seilt langs kysten til Oslo, og nå skulle altså sandnesbuen drive konkurranse. Det ville Stavangerske absolutt ha seg frabedt.

Den nye konkurransesituasjonen på Oslo-ruten skulle få sine konsekvenser for nattruten. I midten av juli sendte DSD ut en pressemelding: «På grunn av Sandnæs Dampskibsselskaps angrep på våre gjennom 25 år innarbeidede hurtigruter Stavanger-Sandnes-Oslo, i hvilken rute Sandnæs Dampskibsselskap har innsatt to skip på siden av våre skip i konkurranse med disse, har vi for å forsvare våre ruter sett oss nødsaget til å ta lignende skritt like over for Sandnæs ved å innsette ytterligere et skip i nattruten Stavanger-Bergen. Kronprinsesse Märtha avgår i aften i nattruten i Stavanger 1 rute og Stavanger 1 vil avgå herfra i morgen lørdag og videre hver tirsdag og torsdag, således at vi vil underholde nattruten med avgang fra Stavanger hver dag kl. 8 ½ aften og fra Bergen hver aften kl. 10.»

Folk flest forundret seg

Folk flest forundret seg over denne forunderlige utviklingen i nattruten. Slik opplegget var, ville det ikke bare bli konkurranse om passasjerene, men også direkte kappseiling mellom båtene. Det gjorde at mange møtte fram på kaiene da «rederikrigen» startet.

Det ble hauket høylytt fra de hordalandske fjæresteinene at skovlene på hjulbåten skremte bort livsgrunnlaget deres.
Folk flest forundret seg over denne forunderlige utviklingen i nattruten.

Den første nattrutekappseilingen

Lokalhistorikeren Arne Bang Andersen har i en artikkel om Nattruten, skildret situasjonen på denne måten: «Opptakten skjedde en lørdagskveld. «Sandnæs» lå fortøyet ved Tollbodkaien i Stavanger. Oppmerksomme tilskuere merket seg at skipet lå klar for en rask avgang med baugen vendt mot Byfjorden. Vanligvis vendte akterenden den veien. «Stavanger 1» lå ikke langt unna og litt lenger ute fra kaien enn vanlig. Om bord i begge skip sto mannskapet klar til å koste loss med minst mulig tidstap.

«Stavanger 1» tjuvstartet tre minutter før den fastsatte avgangstid, mens «Sandnæs» kastet loss nøyaktig på tiden. En dame som skulle med nattruten, og som var ute i siste liten, ble stående igjen på kaien og se langt etter de to skipene som gled ut Byfjorden med en mengde passasjerer om bord. Det var stor spenning om bord i de to nattruteskipene om hvem som kom først til Haugesund. Her la «Stavanger 1» først inn til kai med «Sandnæs» like etter. Ved avgangen fra Haugesund lå «Stavanger 1» et hakk foran, men «Sandnæs» halte sterkt innpå ved å ta en snarvei gjennom Vibrannsundet. Men det ble likevel «Stavanger 1» som neste morgen klappet først inn til kaien ved reisens endepunkt i Bergen.

LES OGSÅ: Svilandshingsten som lot seg intervjue

Her ble også kappløpet mellom de to skipene fulgt med stor interesse. Da de skulle gå fra Bergen samme kveld, var det samlet flere tusen tilskuere på Tyskebryggen. «Stavanger 1» var kvikkest til å legge ut fra kaien, men måtte inntil igjen på grunn av uhell med en wire. Dermed ble det «Sandnæs» som først dampet ut Vågen. Men kaptein Peter Lange, som sto på broen om bord på «Stavanger 1», manøvrerte skipet hurtig, slik at det lå like i kjølvannet på konkurrenten, og det ble også hans skip som først klappet inn til kaien i Stavanger …»

Konkurransen mellom de selskapene utviklet seg etter hvert til en kommunikasjonsmessig verkebyll som ingen klarte å stikke hull i. Det var tydeligvis gått for meget prestisje i striden til at en from lederbønn fra Stavanger Aftenblad skulle bli oppfylt: «Et optak til forliksforhandlinger i en slik form og med en slik autoritet at de stridende parter ikke kan avvise det, vil etter vår mening være nyttigere enn fortsatt avispolemikk.»

Omsider grep Handelsdepartementet inn, og 3. april 1930 var nattruten tilbake i gammelt farvann. Stavangerske seilte fire kvelder, Sandnes tre. De to rederiene var igjen blitt som Tuppen og Lillemor. Om de ikke var blitt venner på kjellerlemmen, var de blitt det på kaikanten inntil nattruten opphørte i 1974.

LES OGSÅ: Billedhoggeren som kom i skyggen

LES OGSÅ: Bydamen som elsket Jæren