«Den kjempestore pæra»: Pære med bismak

3

TEATER

«Den kjempestore pæra»

av Jakob Martin Strid

Dramatisering: Erlend Loe

Regi: Tomas Glans

Scenografi: Even Børsum

Kostymer: Ingrid Nylander

Komponist og musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Med: Hanne Skille Reitan, Olav Waastad, Kim Haugen, Mari Maurstad, Per Christian Ellefsen, Nils Johnson, Hanna-Maria Grønneberg, Bernhard Arnø, Kristian Støvind, Mathias Luppichini, Paal Viken Bakke

Nationaltheatret

Jakob Martin Strids barnebok «Den utrolige historien om den kjempestore pæra» har siden den kom ut på norsk i 2012 rukket å bli en favoritt i mange hjem. Boken er både morsom, fengende og fargerik, så det er ikke vanskelig å forstå. Det er heller ikke vanskelig å anta at Nationaltheatret ønsker å skape en kassasuksess når de setter opp Strids fortelling på sin hovedscene. Men da kunne de i det minste ha slått til med noe som var like bra som boken. Det er trist når Nationaltheatret ikke ser kvalitetene i at dette er en relativt kort fortelling som fungerer best når den er nettopp det.

I stedet lager de den til en familieforestilling som varer i to timer med pause, men som mangler fremdrift og er full av luft på både den ene og den andre måten.

Fortellingen om katten Mitcho (Hanne Skille Reitan) og elefanten Sebastian (Olav Waastad) som sammen med professor Glykose (Mathias Luppichini) legger ut på en reise i en kjempestor pære for å finne hjembyen Solbys forsvunne borgermester JB (Kim Haugen), er fra forfatter Strids side fylt med en rekke fantasifulle hendelser. Og det er jo alle disse vi hovedsakelig kommer for å gjenoppleve på teatret. Men ved Nationaltheatret er det lagt til en hel del nye elementer i historien, som den utsendte journalisten fra Pæras Gang (Per Christian Ellefsen) og karakteren Ulyssa Karlsen (Mari Maurstad), som er en uttalt feminist og etter hvert blir JBs kjæreste.

Les også anmeldelsen av «Ingenting»: Energisk og actionmettet teater (+)

Selv om dette kan virke som gode ideer, forblir de allikevel løse tråder. Den ivrige journalisten er nesten fraværende i andre akt, og vi får aldri vite hvordan det går med avisen og skriveriene hans. Hvordan historien om en kjempestor pære kan inspirere noen til å sende inn en feminist, forblir et mysterium. Og hvorfor må det alltid dukke opp en kjærlighetsfortelling, selv der det ikke trenger å være noen? Ellers dveles det lenge ved hver eneste scene, og forestillingen gjør bl.a. også et større poeng av Sebastians trøbbel med luft i magen når han blir redd. Prompehumor er jo er en slager i barnekulturen, men spørsmålet er om en god fortelling egentlig trenger så mye av det.

Det er også problematisk at dramatiseringen forklarer hvorfor borgermester JB er forsvunnet fra byen, noe boken ikke gjør. Dette oppleves like plagsomt pedagogisk som psykologiseringen som ble gjort i Nationaltheatrets nyoppsetning av «Ulven». For i en fantastisk fortelling eller et eventyr trenger vi faktisk ikke logiske eller fornuftige forklaringer på alt.

Men det er liksom ikke måte på hva Nationaltheatrets kreative stab har gjort for å få denne fortellingen til å vare i to timer. Og som i mange andre barneforestillinger brytes handlingen også opp av sanger, og det reduserer både spenning og tempo når det skal synges om alt. Det synges så mye at jeg iblant lengter etter at dette hadde vært en musikal. Flere av numrene, som ett av Mitcho og Sebastians showpregede numre tidlig i stykket og de skumle sjørøvernes sang, heller mye mot musikalsjangeren, men ellers er ikke Simon Revholts komposisjoner særlig minneverdige denne gangen. Et mer helhetlig musikkbilde hadde kunnet gi forestillingen et løft.

Les også: Gjør hverdag til kunst i «Dottera» (+)

Scenograf Even Børsum og kostymedesigner Ingrid Nylander kommer uansett med herlige bidrag til forestillingen. De har klart å gjøre alle forestillinger om hvordan Solby og alle karakterene i fortellingen ser ut, til virkelighet, og alt det fargerike visuelle gjør en i godt humør. Ikke minst er det spennende å se den kjempestore pæra gjøre inntog på scenen og å få se den inni, helt på ordentlig.

Jakob Martin Strids fortelling er heldigvis ikke radbrukket til det ugjenkjennelige, men denne forestillingen minner oss om at det er bedre å lage en kort og spenstig forestilling enn å skape en helaften koste hva det koste vil. For denne pæra blir man ikke så høy på.