Brannen i Notre-Dame har sjokkert Europa og gitt en følelse av sorg som når langt utover Frankrikes grenser. Katedralen på Île de la Cité i Seinen er ett av stedene enhver turist i Paris må få med seg, men den største verdien ligger selvsagt på det religiøse og kulturelle planet.
1789- og 1848-revolusjonene og framveksten av nasjonalisme, liberalisme og sosialisme; de store endringene i Europa har utgangspunkt i et Paris der Notre-Dame har vært konstant siden 1163. Det er til ettertanke at ett av de sterkeste symbolene på sivilisasjon kom seg gjennom kriger og opprør, for nesten å bli totalt ødelagt i vår høyteknologiske tidsalder. Katedralen slapp til og med unna Pariserkommunens brannstiftere i 1871, men ble nesten lagt i ruiner etter vedlikeholdsarbeid påsken 2019.
Notre-Dames behov for vedlikehold og oppussing har vært oversett lenge – til tross for at katedralen spiller rollen som Paris’ sterkeste turistattraksjon ved siden av Eiffeltårnet. Gjenoppbyggingen er også en anledning til å hente fram diskusjonen om restaureringen av norske katedraler. Mens Nidarosdomen har en egen post på statsbudsjettet, må finansieringen av middelalderdomkirkene i Stavanger og Bergen finansieres på annet vis. Vår egen katedral – også den med en gotisk del – er inne i et tiårig restaureringsprosjekt som skal være ferdig til byjubileet i 2025. Vølingen av Domkirken kom også i gang på overtid etter at klebersteinen i veggene hadde begynt å gå i oppløsning.
Domkirkens restaureringsarbeidere og brannvesenet har hatt brannforebygging høyt på dagsorden lenge. Brannluke i kirketaket, anlegg for vanntåke og brannteppe ved prekestolen står på sjekklisten. Notre-Dame har vist hvor viktig brannforebygging er – og hvor vondt det gjør når katastrofen rammer uerstattelige katedraler.